Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 15. 12. april 1929 - Reguleringsskjønnene for Bergsdalsvassdraget og Torfinno, av Magne Schjødt
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
og hus skulde efter kontrakten erstattes ved skjønn av 3
uvillige menn.
Kraftselskapet gikk med pä at eierne blev betraktet
som innstevnt til forretningen, men hevdet at den erstat
ning som blev fastsatt først skulde gjelde efter kontrakt
tidens utløp. — Opsitterne gjorde gjeldende at uansett
kontrakten måtte de, når de nu for alltid blev berøvet
sine rettigheter, ha krav på en øieblikkelig erstatning,
altså en årlig avgift som begynte å løpe straks, i tillegg til
kontrakten. Videre forlangte de at erstatning for’ skade
og ulempe skulde fastsettes ved ekspropriasjonsskjønnet.
Kontraktsmessige erstatningsavtaler for rettigheter som
gjaldt et kortere tidsrum kunde ikke være til hinder for
avholdelse av reguleringsskjønn når ekspropriasjon efter
reguleringsloven fant sted.
Skjønnsretten ga i kjennelse kraftselskapet medhold.
b) En gårdbruker fra Voss hadde støl ved navn Hola
berg, øverst i Bergsdalen og pleide å kjøre høi fra stølen
til sitt gårdsbruk i Voss over isen om vinteren. Stølen
hadde ikke eiendomsrett ned til Hamlagrøvatnet og eieren
benyttet den offentlige vei dit frem, men han mente sig
allikevel erstatningsberettiget på grunn av sin trafikk over
isen. Han fikk ved kjennelse av retten medhold.
c) Fra motorbåtselskapet blev påstått erstatning, men
skjønnsretten gav kjennelse i mot, med den begrunnelse
at trafikken ikke hadde hjemmel i nogen særrett eller
privat rett. Skjønnsretten overså antagelig at selskapet
hadde leierett til en tomt hvorpå det hadde opført et naust,
samt at det eiet en brygge. For skade på disse rettigheter
burde iallfall erstatning ha vært tilkjent.
Selve takseringen.
Det var på det rene at skjønnet ikke skulde ta i betrakt
ning til nedsettelse av erstatningen mulige fordeler som
kunde følge av fiskerifondets anvendelse (i konsesjons
vilkårene var selskapet pålagt å gi 10 000 kr. til et slikt
fond, lovens § 12 8). Slike fond er ikke nogen del av erstat
ningen til grunneierne — det er goder som grunneierne
og de andre får på kjøpet, akkurat som de 25%. — Fra
drag for særfordeler blev ikke noget sted påstått.
Erstatning for skade på eller ulempe for fast ciendom
blev overensstemmende med reguleringslovens § 1.6,5, satt
til en årlig avgift, med mindre beløpene var svært små.
Undtagelse blev bare gjort for sportshyttene (som dels
stod på eiende tomt, dels på leietomt), derimot ikke for
hotellene. — Den samlede årlige erstatning blev satt til
henimot 8000 kr. Skjønnet syns å ha lagt betydelig vekt
på inntekten av turisttrafikken og i det hele ha beregnet
forholdet mellem erstatningene på grunnlag av de inntekter
hver enkelt for tiden hadde av sine rettigheter. De to
hoteller fikk henholdsvis kr. 500 og 450 pr. år. Gårdbrukerne
fikk for det meste fra kr. 100 til 200, når de hadde hus
på stølen som gav inntekt. Ellers fra kr. 50 til 100. — Hver
grunneicr fikk sin egen erstatning, men dessuten blev det
for hver stølsgrend gitt en felleserstatning for ulempe og
skade på fellesskapet. Skjønnet anførte at det ikke hadde
fått sig förelagt grunnlag for fordelingcn og at det derfor
fikk bli grunneiernes sak å foreta den. Såfremt man hadde
forlangt at skjønnet skulde foreta fordelingcn, er det sann
synlig at det hadde vært pliktig til det.
Skjønnet blev avhjemlet den 21. august 1928. Fra
vikelseskjennelse blev ikke forlangt, idet kraftselskapet
på forhånd hadde bestemt sig til å forlange overtakst over
hele linjen.
II. UNDERSKJØNNET FOR OVERFØRING
AV TORFINNO
Inkamineringen.
Skjønnet blev inkaminert den 20. august i ungdoms
huset i Evanger. Skjønnsbestyrer og skjønnsmenn var de
samme som ved Bergsdalsskjønnet og for kraftselskapet
møtte de samme som der. Som ekspropriant ved siden
av kraftselskapet møtte Voss kommune ved ordfører Haga
og o.r.sakfører Helgeland. — Som prosessfullmektig.for de
innstevnte møtte o.r.sakfører Tonneberg for de engelske
laksefiskere og advokat Magne Schjødt for grunneierne i
Voss, Evanger og Bruvik. — Tilstede som opnevnt sak
kyndig var ingeniør Gjestland, som teknisk sakkyndig.
Senere møtte også ingeniør Skjerdal (for opsitterne i Bergs
dalen). Ferskvannsbiolog Huitjelt Kås, fiskeriinspektør
Ågård og professor Knut Dahl møtte som sakkyndig i
fiskerispørsmål.
Protest mot skjønnets fremme.
Mot overføringen av Torfinno var det en meget sterk
opposisjon hos dem som berørtes av den. Grunneierne
langs Torfinno hadde i 1896 solgt sine rettigheter til Konow
for 100 kroner stykket, men holdt på at Konows kontrakt
med dem ikke gav nogen rett til overføring, bare til utbyg
ning efter vassdraget. Da forhandlinger om mot godt
gjørelse å gå med på overføring ikke førte til enighet,
innsendte de protest mot konsesjonen. De fiskeriinteresserte
i Vossa protesterte også. Likeså opsitterne i Bergsdalen.
— Da konsesjon allikevel blev gitt, besluttet alle de inter
esserte å nedlegge protest mot skjønnets fremme. De
anså konsesjonen for å være ulovlig, både fordi samtykke
ikke forelå og av andre grunner.
To av skjønnets medlemmer hadde som stortingsmenn
deltatt i behandlingen av konsesjonen. Det blev nedlagt
påstand om at disse skulde kjennes inhabile ved avgjørelsen
av spørsmålet om forretningens fremme og denne påstand
blev tatt til følge, under henvisning til domstolslovens
§ 108, siste punkt. Samtidig blev avgjort at såfremt
skjønnet kom til å bli fremmet skulde de to skjønnsmenn
inntre i skjønnsretten igjen.
De spørsmål som blev reist under prosedyren om skjøn
nets fremme, var i det vesentlige følgende:
a) Var konsesjonen lovhjemlet?
Reguleringslovens § 8 bestemmer i punkt 1 at kon
sesjon i almindelighet ikke skal gies medmindre for
delene er større enn skaden. I punkt 2 bestemmes spe
sielt om overføring av vann fra et vassdrag til et annet
at konsesjon «bør ikke g.ies når ikke alle hvis rettigheter
berøres av forminskelse av vannføringen har samtykket
i overføringen. Undtagelse kan gjøres under særlige
oimstendigheter navnlig når de rettigheter hvis innehavere
ikke har samtykket må ansees for å være av liten betyd
ning i og for sig».
Grunneierne hevdet: Her föreligger ikke samtykke fra
alle — tvert imot har alle protestert. Nogen særlige omsten
digheter som kan berettige til allikevel å gi konsesjon, er
ikke tilstede. Disse særlige omstendigheter må efter para
grafens avfatning være av bestemt art. Punkt 1 i § 8 taler
om de almene interesser som må foreligge, punkt 2 refererer
sig bare til omstendigheter ved det manglende samtykke.
Myndighetene har begrunnet konsesjonen med omstendig
heter av den art, at de hører inn under § 8,1, mens de ikke
har anført nogen omstendigheter av den art som ved siden
av betingelsene efter § 8,1, kreves for at overføring kan
152 TEKNISK UKEBLAD Nr. 15 - 1929
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
