Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 16. 19. april 1929 - Reguleringsskjønnene for Bergsdalsvassdraget og Torfinno, av Magne Schjødt (avsl.)
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ta standpunkt til tvisten (som er en tvist om saksforhol
det) og bestemme i skjønnsgrunnene hvem av dem som skal
ha erstatningssummen. Det er en fordel for grunneierne.
De får da en avgjørelse som nærmest blir å sidestille med
en avgjørelse i forliksrådet, og hvis saken er verd påanke,
kan de for ankedomstolen få den fullt juridisk utredet.
Efter det standpunkt skjønnet tok, gav det takst under
den forutsetning at Saue var eier og at vatnet helt var pri
vat eiendomsrett undergitt, uten å avgjøre hvorvidt denne
forutsetning var riktig. Den faktiske skade og ulempe blev,
såvidt man kan se, ikke virkelig taksert (den var under
enhver henseende helt ubetydelig), men beregnet efter § 16,4
(betaling for innvunne hestekrefter), blev erstatningen
satt til 10 750 kr., idet ca. % av den samlede beregnede
betaling for vannkraften blev ansett å tilfalle Saue.
b) Overføring til Hamlagrøvatnet. — Fra grunneierne
blev nedlagt påstand om at det ved kjennelse skulde avgjø
res at erstatningen for overføringen gjennem Torfinstjønn—
Svartetjønn begynte å løpe straks og blev stedsevarig,
altså ikke bortfalt når Hodnabergstasjonen senere blev
anlagt. Videre blev påstått at erstatning for ulemper ved
overføring gjennem kraftstasjon på Hodnaberg ikke blev
fastsatt ved dette skjønn.
Retten tok påstandene tilfølge, dog ikke ved kjennelse,
men ved uttalelse i selve skjønnet. Det riktige hadde her
vært å avsi kjennelse således som blev gjort ved Bergdals
vassdragets regulering om spørsmålet om alternativ takst
for en foreløbig mindre senkning. — Når ekspropriantens
krav om å få skjønn også for en overføring gjennem kraft
stasjonen på Hodnaberg ikke blev imøtekommet, var grun
nen efter skjønnsrettens uttalelse at det måtte ansees helt
på det uvisse når planen vilde bli realisert og det ikke var
påvist hvor stasjonen skulde ligge.
Overføringen gjennem Kvålsdalen blev ikke antatt å
volde nevneverdig skade og ulempe. Den vesentlige skade
ved overføringen Torfinstjonn—-Svartetjønn ligger i at isen
på Svartetjønn må antas å ødclegges. Skjønnet bestemte
at ekspropriantene skulde oparbeide en brukbar vei for
kjøring på vinterføre langs Svartetjønns vestre side. —
For skade på fisket i Svartetjønn blev fastsatt erstatning.
c) Ved Hamlagrøvatnet. — Det blev fremholdt at det
kolde sure vann fra Torfinsvatn vilde skade fisket i Hamla
grøvatn, men de sakkyndige trodde ikke skaden vilde virke
utenfor bassenget ved Hodnaberg, og dette bygget skjønnet
på. — Likeså blev det fremholdt at ved overføringen fra
Torfinsvatn vilde ekspropriantene kunne variere vannstan
den i Hamlagrøvatnet meget mere enn de kunde dersom
bare Bergsdalsreguleringen blev gjennemført, og dette vilde
skade trafikkforholdene i høi grad.
Kraftselskapet hevdet en annen opfatning, og på grunn
lag av hvad derfrå blev anført nedla grunneierne påstand
om at skjønnet skulde uttale hvorvidt det bygget på bl. a.
at vannstanden i Hamlagrøvatn vilde bli holdt mest mulig
jevn ved avpasset overføring. — Kraftselskapet tilførte at
det ikke kunde tillate manøvreringsreglementet gjort til
gjenstand for innskrenkninger gjennem skjønnsforutsetnin
ger, og skjønnet uttalte at det hadde gått ut fra at ekspro
priantene m. h. t. tapning av vann alene er bundet ved regu
leringsreglementet.
Dette er ikke svar på spørsmålet. Hvad grunneierne
forlangte var en uttalelse om hvordan skjønnet mente at
forholdet faktisk kom til å arte sig, — og efter skjønns
lovens § 28 skulde man kunne kreve en uttalelse herom.
Spørsmålet er nærmere behandlet ved overskjønnet.
Det blev ikke gitt nogen erstatning til opsitterne rundt
Hamlagrøvatnet undtagen til Saue for skade på fisket.
d) I Bergsdalen. — Skjønnsretten tok her mot én stemme
det standpunkt uten nærmere begrunnelse at opsitterne
tiltross for kontrakten av 1896 hadde krav på erstatning
for skade og ulempe også ved regulering av Hamlagrøvatn
pg fastsatte erstatning samlet for denne regulering og over
føringen av Torfinno. Grunneierne fikk erstatning for opfø
ring av en rekke broer som ansåes nødvendige fordi isen
ikke vilde bli kjørbar efter reguleringen.
e) Ved Dale. — Skjønnet gikk ut fra at grunneierne
nedenfor Dale kraftstasjon ikke vilde lide nogen skade eller
ulempe ved Torfinnos overføring til Bergsdalsvassdraget.
Her var likesom for Bergsdalen også påstått erstatning
for reguleringen av Bergsdalsvassdraget, idet heller ikke
Dale hadde gjort sine krav gjeldende under Bergsdals
skjønnet, — men skjønnsretten uttaler sig ikke om det.
f) Ved Torfinno. — I sin kjennelse om hvorvidt opsit
terne langs Torfinno i det hele hadde krav på skjønn,
hadde skjønnsretten avgjort at ekspropriantene i medhold
av Konows kontrakter ikke hadde erhvervet nogen rett til
å overføre vassdraget. Herav følger at retten til overføring
og ulempe og skade ved overføringen må erstattes.
Grunneierne hevdet at når de ikke har solgt til overføring,
kan de regne med enten å beholde elven som den er eller få
utbygning efter vassdraget. I begge tilfelle har de fordeler
som berøves dem når elven føres vekk, og det kan de kreve
erstatning for. Det blev også anført at elven bare var solgt
til en bestemt anvendelse, benyttes den til noget annet,
må den i sin helhet eksproprieres eftersom den ikke er solgt
til denne annen benyttelse. — At en utbygning efter vass
draget vilde medført store fordeler og stor verdistigning,
har man erfaring for fra andre steder hvor utbygning har
funnet sted. Dette blev sterkt hevdet av den sakkyndige,
ingeniør Gjestland.
Subsidiært gjorde grunneierne krav på erstatning, for
det plus i positiv ulempe som en overføring medfører i for
hold til utbygning cfter vassdraget. De mente med tilslut
ning av den sakkyndige at de i siste fall fremdeles i nogen
utstrekning kunde gjøre sig nytte av vannet til kverner og
sagbruk og at elven vilde danne naturlig gjerde.
Skjønnsretten gav ikke grunneierne nogen erstatning.
Om det prinsipale standpunkt uttaler retten sig i det hele
ikke. Om det subsidiære uttales:
„Hvad grunneierne ved selve Torfinno angår, antar
skjønnets flertall Apold, Schjerven, Mollø Christensen og
Hovi, at disse rettighetshavere på grunn ‘av bestemmelsene
i de kontrakter hvorved elverettighetene blev håndgitt til
eller solgt til W. Konow (kfr. kjennelse av 28. august sist
leden) ikke har krav på erstatning for skade eller ulempe som
måtte bli følgen også av en utbygning efter vassdraget med
dertil fornøden ledning av elven ut av dens gamle .leie.
Efter flertallets opfatning vil Torfinnos overføring ikke med
føre større skade eller ulempe enn hvad der vil følge også
av utbygning efter vassdraget, og flertallet stemmer derfor
mot erstatning for Torfinnos overføring til de her omhand
lede rettighetshavere. — Minoriteten, skjønnets øvrige med
lemmer, har den opfatning at der ved Torfinnos overføring
opstår ulempe for gjerdehold, kverner, sagbruk, slipesteiner
og fløtning, som ikke vilde opstå ved utbygning. Minori
teten har stemt for erstatning for disse ulemper.”
e) Ved Vossavassdraget. — Bortføringen av Torfinno
blev ikke påstått å gjøre skade i annen henseende enn i for
hold til fisket. Det største spørsmål (av interesse for opsit
terne efter hele vassdraget ut til Straume) var om bortførin-
160 TEKNISK UKEBLAD Nr. 16 - 1929
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
