Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 16. 19. april 1929 - Reguleringsskjønnene for Bergsdalsvassdraget og Torfinno, av Magne Schjødt (avsl.)
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
gen kunde antas å medføre en nedgang i fiskebestanden i
det hele. — Hvis det først måtte antas at fiskebestanden
vilde gå tilbake, kunde det reises spørsmål om alle som det
gikk ut over hadde krav på erstatning, også grunneierne
langs fjorden utenfor vassdraget. Noget erstatningskrav
blev ikke reist fra grunneierne så langt ut som ved Sørfjor
den, men derimot fra eierne langs Bolstadfjorden, Bolstad
straumen og ved Stamnes. Om Bolstadfjorden skal betrak
tes som vassdrag eller fjord er omtvistet. Spørsmålet er
drøftet i Høiesterettsdom i Rettstidende 1912, s. 433, men
ikke avgjort. Selvom den måtte ansees som fjord, var det
ikke dermed gitt at erstatning for skade ikke kunde forlan
ges. Nogen avgjørelse av skjønnet blev ikke esket, idet
eksproprianten ikke protesterte mot erstatningsplikt på det
grunnlag at Bolstadfjorden ikke var elv.
Grunneierne hevdet at lavere vann på gyteplassene kunde
ødelegge yngelen og at den minskede vannføring utvilsomt
vilde virke hemmende på fiskens opgang i elven. Det er et
faktum, blev det anført, at laksen kan ikke få for meget
vann, jo større vannføring, desto hurtigere går den op i
vassdraget. Derimot kan det lett bli for lite vann, og når
vannføringen er for liten, blir laksen gående i sjøen utenfor
uten å gå på elven. Den blir da i stor utstrekning tatt i
sjøfiskernes redskaper.
De sakkyndige mente at en så liten forminskelse av vann
mengden som her, ca. 5 % ved Ho og 2 % ved Stamnes,
ikke vilde ha nogen virkning, og skjønnet tilkjente ingen
erstatning for forminskelse av fiskemengden.
Det annet spørsmål var om det virket skadelig på
utøvelsen av fisket på de forskjellige fiskeplasser at vann
mengden blev mindre. Det blev antatt av de sakkyndige
at dette kunde være tilfelle på flere steder både i Evanger
elven og Bolstadelven og både for sport og kjerrfiske.
Anfallet av brukelige fiskedager vilde bli redusert. Derimot
antok de sakkyndige at notfisket i Evanger- og Bolstad
fjorden ikke vilde skades. Erstatning blev bare tilkjent
rettighetshavere i Evangerelven med tilsammen kr. 1200
årlig. Av skjønnets deltagere stemte tre for erstatning også
til rettighetshavere i Bolstadelven, mens fire stemte imot.
Skjønnet blev avhjemlet den 11. september 1928. Fra
vikclseskjennelse blev ikke forlangt.
III. OVERSKJØNNET FOR BERGSDALSVASSDRA-
GETS REGULERING
Fristen for å begjære overskjønn er efter skjønnslovens
§ 33 fire uker. — Da kraftselskapet gjerne vilde ha over
skjønnet avholdt samme høst, avventet det ikke fristens
utløp, men begjærte straks overskjønn og fikk det beram
met før fristen var utløpet. Grunneierne gjorde ingen inn
sigelse, men vedtok kort varsel.
Det er et spørsmål om et overskjønn kan berammes
lovlig (uten samtykke) før fristen for begjæring er utløpet.
Når loven innrømmer 4 ukers betenkningstid før man bestem
mer sig for om man skal forlange overskjønn, synes det
ikke urimelig at man også må ha krav på at intet overskjønn
blir berammet før fristen er ute. — Fra grunneiernes side
blev forlangt overtakst dels forut for overskjønnets inka
minering, dels ved selve inkamineringen da fristen ennu
ikke var gått ut. — Alten lærer i anmerkning til § 36 at
underskjønnets resultat kan fravikes ikke bare til fordel
for den som har begjært overskjønn, men også til fordel
for motparten, idet skjønnsmennene står helt fritt. Slik
var det ikke efter den tidligere rett, og da skjønnsloven
ikke inneholder noget uttrykkelig om det, er det vel tvil-
somt om man kan slutte at den nye ordning i sig seiv med
fører en slik konsekvens.
Skjønnet blev inkaminert den 17. september. Som admi
nistrator var opnevnt sorenskriver Tallag Andersen og som
skjønsmenn: Ingeniør Ragnvald Lie, disponent Olav Styr
moe, direktør Halvard Dregni, fylkesagronom Lende, ord
førerne Gunnar Bjotveidt, K. K. Hjeltnes og Jens Østvik samt
fylkesagronom Bu. — For ekspropriantene og grunneierne
møtte de samme som ved underskjønnet. Likeså møtte de
samme sakkyndige med tillegg av professor Dahl.
Nye påstander og jorutsetninger.
Efter påstand fra eksproprianten gav overskjønnet
anvisning på almindelig skjønn for det tilfelle kraftselskapet
og veivesenet ikke kom overens om de veier selskapet
skulde bygge ved Hamlagrøosen og Rasborna.
Fra de innstevnte blev stillet krav om at skjønnet i
begrunnelsen av sitt skjønn gir uttrykk for hvilken laveste
vannstand det har regnet med som årlig regelmessig eller
hyppigere enn rent undtagelsesvis forekommende til de for
skjellige årstider. Dette krav blev stillet fordi det fra eks
propriantens side på grunnlag av beregninger som det sak
kyndige medlem av underskjønnet hadde foretatt, blev
hevdet at en uttapning til 17,5 m eller tilnærmelsesvis det,
praktisk talt var utenkelig.
Skjønnet uttalte at det var forutsetningen at ekspropri
anten bare var bundet av manøvreringsreglementet. — At
så var tilfelle, var ikke benektet, men en annen sak er hvil
ken ulempe skjønnet hadde regnet med faktisk vilde bli
påført. Derom uttalte skjønnet sig ikke, hvad jeg anser
for feilaktig, og følgen er efter min mening at hvis det senere
blir reist erstatningskrav efter vassdragslovens § 70 om
erstatning for skade som ikke ved ekspropsiasjonsskjønnet
var förutsatt, så vil eksproprianten ha den fulle bevisbyrde,
om han påstår at hyppig forekommende store senkninger
faktisk var förutsatt av skjønnet. — Andre påstander fra
de innstevntes side vil bli behandlet nedenfor.
Selve takseringen.
Den samlede årlige erstatning blev av overskjønnet for
høid til ca. 10 000 kr. årlig. Forhøielsen fait ujevnt på de
forskjellige grunneiere, og for ikke så få blev erstatningen
nedsatt.
Resultatet viser at overskjønnet har gått ut fra andre
prinsipper ved beregningen enn underskjønnet. Under
skjønnet takserte visstnok til å begynne med hver eiendom
for sig uten på forhånd å ha bestemt sig til hvilket beløp
den samlede erstatning skulde utgjøre. Før avhjemlingen
blev selvsagt de forskjellige beløp sammenlignet. Det blev
lagt betydelig vekt på hvordan eiendommen nu blev benyt
tet, f. eks. om det var gode hus på den som gav inntekt ved
bortleie.
Overskjønnet begynte med å summere sammen for alle
rettighetshavere de momenter som det anså av betydning,
således f. eks. den samlede skyld, det samlede antall krea
turer, den samlede leieinntekt på turisttrafikk, på fiske
o.s.v., og fikserte en sum som den samlede erstatning. Hvert
av de nevnte momenter blev tildelt sin procentvise andel
av summen, og den samlede erstatning derefter ved et
rent regnestykke fordelt på de enkelte rettighetshavere.
Selvfølgelig tok man tilslutt ved gjennemgåelse av takstene
også tilflukt til et skjønnsmessig moment hvis det regnskaps
messige resultat ikke fremtrådte som overbevisende.
19. april 1929 TEKNISK UKEBLAD 161
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
