Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 16. 19. april 1929 - Reguleringsskjønnene for Bergsdalsvassdraget og Torfinno, av Magne Schjødt (avsl.)
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Hvad bedømmelsen av de forskjellige momenter angikk,
la overskjønnet mere enn underskjønnet vekt på hvordan
hver enkelt eiendom faktisk kunde utnytte sine rettigheter,
ikke så meget på hvordan de nu var utnyttet. Det bygget
visstnok mest på den gamle smørskyld, som ansåes for å
gi et riktig billede av forholdet mellem eiendommenes
verdi. Det la .mindre vekt på om det nu var gode hus på
stølen eller kanskje ingen hus, idet skjønnet resonnerte
som så at erstatningen var evigvarende og at den som ikke
hadde hus, nu kunde komme til å bygge sig hus senere og
i ethvert fall hadde anledning til det. — Resultatet var at
de som hadde fått forholdsvis stor erstatning av underskjøn
net fordi de for tiden hadde god inntekt av turisttrafikk,
fikk sin erstatning betraktelig redusert, mens andre som
for tiden utnyttet sine herligheter mindre godt, fikk tillegg.
Hotellene som ikke satt inne med synderlige rettigheter
utenom tomten og adgang til fiske, fikk nedslag, det ene
fra 500 til 280 kr., det annet fra 450 til 90 kr. pr. år.
Det kan være adskillig i overskjønnets synsmåte, men
det er et spørsmål om den ikke blev gjennemført for kon
sekvent til skade for de som nu utnyttet sine rettigheter
godt. En eiendom hvor det allerede er bygget godt hus,
forringes jo ved en regulering som antas å gjøre inntektene
av huset mindre, i større grad enn en eiendom hvor der
ikke er noget hus. Selve huset forringes nemlig. Den annen
behøver ikke å bygge hus, eller kan bygge et som er mere
tilpasset efter de nye forhold. Hvis erstatningen skulde
settes en gang for alle, vilde dette tre klarere frem, men for
holdet blir det samme også når erstatningen settes i form
av årlige beløp. De som faktisk hadde oparbeidet sig en
forretning ved bortleie, fikk ikke erstatning for tap i bedrift
— men det hadde de krav på å få. — Også erstatningen til
hytteeierne blev betydelig nedsatt.
Man blev enige om å la motorselskapets krav taksere,
og erstatningen blev satt til 200 kr. en gang for alle. Efter
uttrykkelig uttalelse av skjønnet var tatt hensyn til såvel
ulemper vedkommende naust og brygge som for trafikken.
Det er klart at det da var satt 0 i erstatning for trafikken,
visstnok ut fra den betraktning at hvemsomhelst kunde
begynne motorbåttrafikk og ødelegge hele forretningen.
Dette er ellers et moment som skjønnet skulde sett bort fra,
det hadde bare å bedømme hvilket tap i inntekt på trafik
ken reguleringen vilde medføre. Kjennelsen var appellert,
og det hørte under ankeinstansen å avgjøre om selskapet
hadde rett til å få erstattet dette tap.
Under prosedyren blev fremholdt at når erstatningen
blev fastsatt som et årlig beløp fiksert for alle tider, måtte
den settes så høit at den mere enn motvirket skaden for
tiden, fordi pengeverdien i det lange løp er synkende. Om
50 kr. pr. år er god erstatning nu, vil det være dårlig erstat
ning om 100 år. Det ser man jo på alle grunnleier og lig
nende som har nogen alder på sig. Hvorvidt skjønnet tok
noget hensyn til denne betraktning er visstnok mer enn
tvilsomt, men det kan ikke nektes at den har sin vekt. Når
erstatningen utbetales i et beløp en gang for alle, er saken
en annen. Da er man ikke tvunget til å la den stå på bank
bok til evig tid og nøie sig med rentene, men kan anvende
beløpet til nyinnkjøp eller forbedringer som om 100 år vil
representere den mangedobbelte verdi, samtidig med at
man har hatt fordel (svarende til rente) i mellemtiden. Når
en erstatning gis i form av årlig avgift, blir man nødt til
å nøie sig med renten av et beløp som i forhold til andre ver
dier blir mindre og mindre eftersom tiden går.
Foruten eiendommen omkring Hamlagrøosen, eiet Grø-
nestad og Lien også vassdraget et stykke nedover Bergs
dalen — og da heller ikke her rett overfor disse opsittere
var erhvervet for mer enn 80 år, måtte vannfallet takseres.
Efter påstand blev det særskilt taksert, og erstatningen satt
for Grønestad til 70 kr. pr. å. og for Lien til 35 kr. pr. å.
En minoritet erklærte å ville stemme for høiere beløp. Vann
fallet blev utslettet ved senkningen, og det hadde vært stor
strid under prosedyren om grunnlaget for erstatningen —
idet grunneierne holdt på at verdien måtte beregnes for
holdsvis efter den samlede verdi av hele fallhøiden i Bergs
dalsvassdraget, mens eksproprianten anførte at da fallene
blev eliminert, kunde man ikke regne synderlig verdi på
dem. Skjønnsretten burde her uttalt sig om på hvilket
grunnlag den var kommet til sitt resultat, men gjorde det
ikke.
I motsetning til underskjønnet gav ikke overskjønnet
„erstatning for flytning”, men „erstatning for ulempe med
hus”. Heri ligger at man overlot til vedkommende eier
å ordne sig som han vilde, enten han vilde heve huset eller
flytte det. Overskjønnets standpunkt er her riktig. Eierne
har et slikt valg, og man kan ikke pålegge dem å flytte
når husene ikke står i veien for eksproprianten. En annen
sak er at skjønnet tenker sig hvordan eierne fornuftigvis
bør innrette sig, og setter erstatningen derefter.
IV. OVERSKJØNN FOR OVERFØRING AV TOR
FINNO
Overskjønnet blev inkaminert den 25. septb. Skjønns
mennene var de samme som ved overskjønnet for Bergs
dalsvassdraget. Sakkyndige og parter møtte som ved under
skjønnet.
Forutsetninger og skjønn.
Torfinsvatnet. — Eksproprianten nedla påstand
om taksering av Saues påståtte eiendom også under den
forutsetning at Torfinsvatnet ikke var privat eiendomsrett
undergitt. Dessuten blev påstått fordeling mellem eiere og
bruksberettigede av den erstatning som eventuelt fastsattes
ved Torfinsvatnet i henhold til reguleringslovens § 16, 4. —
Opsitterne på Saue påstod at skjønnsretten skulde ta stand
punkt til de omtvistede spørsmål og avgjøre disse i Saues
favør, men overskjønnet valgte likesom underskjønnet ikke
å ta standpunkt til tvistene.
Erstatningen blev satt til 5 kr. pr. år hvis Torfinsvatnet
ikke var privat eiendomsrett undergitt, og til 10 750 kr.
en gang for alle efter lovens § 16, 4, hvis det var helt pri
vat. — Med hensyn til fordelingen mellem eierne og de
bruksberettigede, bestemte skjønnet med 4 mot 3 stemmer
at de bruksberettigede (hvis rettigheter var overdradd kraft
selskapet og Voss herred) tilkom hele erstatningen under
begge forutsetninger. Mindretallet stemte for 50 % til
eieren og 50 % til de bruks- berettigede.
Det kan være spørsmål om det var riktig av underskjøn
net å henføre hele erstatningen til eieren all den stund denne
innrømmet at Kvale hadde beiterett. Men under enhver
omstendighet var det uriktig av overskjønnets flertall ikke
å la eieren få nogen del av erstatningen. Forutsetningen for
skjønnet var at eieren hadde de rettigheter han påstod,
nemlig eiendomsrett med full adgang til å beite mecj sine
kreaturer.
Överföringen til Hamlagrø v aj n e t. —
Ekspropriantene optok påstand om at det også blev avgitt
skjønn for ulemper ved overføring gjennem en kraftstasjon
ved Hodnaberg, og skjønnsretten tok denne påstand til
162 TEKNISK UKEBLAD Nr. 16 - 1929
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
