Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 27. 5. juli 1929 - Ny professor ved N. T. H. - Akustiske problemer, av J. Holtsmark
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
NY PROFESSOR VED N. T. H.
I det tidligere omtalte professorat i mineralogi og
geologi ved Norges tekniske høiskole er nu utnevnt
statsgeolog, dr. Thorotf Vogt.
Dr. Thorolf Vogt er født i 1888, tok artium i 1906
og studerte så en tid ved Universitetet. Derefter prakti
serte han en tid ved Røros verk og hytte og besøkte så
Wien og Göttingen hvor han avsluttet sine studier i 1913.
I 1908 tok Vogt doktorgraden ved vårt universitet.
Professor Vogt har deltatt i flere geologkongresser
og nordiske geologmøter og han har foretatt flere geo
logiske studiereiser. Hans videnskapelige produksjon er
meget betydelig. Ved siden av stillingen som statsgeolog
har han i årene 1915—23 vært universitetsstipendiat i
petrografi og almindelig geologi.
AKUSTISKE PROBLEMER
Av professor J. Holtsmark.
En ting som er blitt i aller høieste grad forsømt i de
siste 50 års arkitektur, bygningsakustikken, blir nu bear
beidet videnskapelig og teknisk, og resultatene blir i utlan
det, særlig i Amerika, i meget stor utstrekning anvendt i
moderne arkitektur. Det tør være forholdsvis lite kjent
her i landet, hvilke resultater som alt er opnådd og i hvor
høi grad man i virkeligheten behersker akustikken: hen
sikten med denne artikkel er åzgi en oversikt over de teknisk
viktige problemer.
Den teoretiske akustikk har vi vesentlig fra lord Rayleighs
arbeider i 70—80 årene av forrige århundre. Han skrev
sitt store verk om lyden i denne tid, og det er fremdeles
det grunnleggende arbeide. Om teknisk anvendelse var
det neppe tale dengang, allikevel er der neppe et problem,
som ikke er behandlet eller i allefall omtalt i Rayleighs
bok. Hans metoder er nu bragt i en praktisk mere brukbar
form, men innholdét er det samme.
:: • ;,<i•t
9 9 >19 I
imii
• :• «fWc % - æR&tok-
dl *
’’9 1
?’ JBf 9 :
’v & . ’•< ’
Den praktiske akustikk, som for øvrig støtter sig helt
til teorien, har mange sider. Vi har vesentlig tre hoved
grupper:
1. Konstruksjon av apparater til å frembringe eller
motta lyd.
2. Forhåndsberegning av akustikken i auditorier, kon
sertsaler o. s. v.
3. Lydisolasjon.
Den første gruppe, som omfatter grammofon, telefon,
radio og egentlig også musikkinstrumenter, skal vi ikke
gå nærmere inn på i denne’artikkel, der er utført et enormt
arbeide på dette område, og talefilmen er et av de mange
bevis på hvad målbevisst videnskapelig arbeide i sam
arbeide med teknikkens hjelpemidler og kapital kan utrette.
Den annen problemgruppe, akustikken i auditorier har
ikke vært bearbeidet med så rikelige midler som den første
fordi det ligger i sakens natur at det blir som
må ta slike spørsmål op, det blir jo et nytt individuelt
problem, for hvert bygg. I Amerika var det P
. Sabine
og W. Sabine, som gjorde de første omfattende forsøk på
å komme tilbunds i spørsmålet om hvilke faktorer det
er som bestemmer en sals brukbarhet som foredragssal
eller konsertsal. Det har vist sig at det vesentlig er to
ting, gjenklangen og de regelmessige ekko som bestemmer
akustikken. Stiller vi op en lydkilde i en sal og lar den
frembringe en jevn tone en stund, og så stopper den plut
selig, så varer det en viss tid før lyden försvinner, rummet
er fylt av lydbølger som går frem og tilbake mellem veggene
og efterhvert dempes ned til null. Sabine definerer demp
ningstiden (reverberation time, Nachhalldauer) som den
tid det tar før lydstyrken er sunket ned til 1 milliontedel
av den oprinnelige, og han målte dempningstiden subjektivt
ved å høre hvor lang tid det tok for en tone av bestemt
styrke å forsvinne. I et auditorium som er bestemt for
tale, må dempningstiden være temmelig kort, helst omkring
1 sekund, er den lenger, blir talen utydelig, fordi en stavelse
blir blandet sammen med gjenlyden av de föregående.
Man kan med særlige midler få tiden meget langt ned,
tale klinger da meget tydelig, men svakt, fordi ekkoet
fra veggene, som ellers øker lydstyrken, faller bort.
I musikksaler må dempningstiden være større, omkring
2 sekunder eller noget under, ellers blir musikken tom og
dempet. A bygge en sal som egner sig like godt for tale og
musikk er derfor ikke mulig, den måtte da i allefall forandres
fra den ene gang til den annen.
Gjenlyden kan behandles forholdsvis enkelt teoretisk,
idet man tenker sig at lyden kastes frem og tilbake mellem
veggene, omtrent som om den var en elastisk ball, ved
hver refleksjon taper den en del av sin energi. Da lyd
hastigheten er konstant, tar det lengere tid mellem to
refleksjoner jo større rummet er, og dempningstiden stiger
derfor med rummets volum, når veggene for øvrig er like
og av samme materiale. Hvis man altså kopierer en liten
god sal nøiaktig, men i større dimensjoner, blir resultatet
ikke godt, dempningstiden blir forøket. Det middel man
har til å beherske dempningstiden, er valget av materiale
i veggene. Sabine og andre har målt refleksjonsevnen
for lyd for en rekke materialer, og når den er kjent, kan
man uten vanskelighet beregne dempningstiden tilnærmet.
En slik forhåndsberegning er ubetinget nødvendig ved
ethvert bygg av den slags saler, som regel vil det være
nødvendig å undersøke de spesielle materialers refleksjons
evne i hvert enkelt tilfelle. Det vil føre for langt å gå inn
5. juli 1929 TEKNISK UKEBLAD 279
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
