Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 36. 6. september 1929 - Når bygningsloven gjøres gjeldende, av Ernst Bjerknes
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
vedkommende regjeringsdepartement efteråt vedkom
mende grunneier har hatt anledning til å uttale sig.
2. Übebyggede tomter som efter reguleringsrådets
skjønn ikke kan bebygges på en efter beliggenhet og
byggeregler passende måte, kan eksproprieres av kom
munen til opnåelse av hensiktsmessige tomter.
§ 42.
1. Bystyret bestemmer når den i en byplan til gate,
plass, jernbane eller sporvei m. v. (jfr. § 40) bestemte
grunn skal erhverves, uten hensyn til om gaten eller
plassen straks aktes utlagt eller oparbeidet. Det samme
gjelder likeoverfor annen grunneiendom som kommunen
i henhold til denne lov er berettiget til å erhverve ved
tvang, uten hensyn til at de tilsiktede foranstaltninger
først senere aktes gjennemført.
2. Grunneieren kan dog forlange at kommunen straks
skal innløse den übebyggede grunn som kommunen i
henhold til § 40 kan kreve ekspropriert, når eien
dolmmen enten skal avståes i sin helhet, eller det ved
lovlig skjønn avgjøres at eiendommen ikke lenger kan
ansees skikket til å bebygges på en efter den hele eien
doms størrelse, beliggenhet eller efter øvrige forhold
regningssvarende måte.
I alle tilfelle kan grunneieren forlange at kommunen
innen 5 år efteråt krav derom er fremsatt, jfr. post 5,
skal innløse den übebyggede grunn som ved byplan er
reservert til tomter for statens og kommunens boligbyg
ning (jfr. § 40, 1, b).
3. Er der ved reguleringsplanen avsatt tomter til sta
tens bygninger (jfr. § 40, 1, b), står kommunen i for
skudd for det til innløsning nødvendige beløp, inntil det
av statens myndigheter måtte bli bestemt at staten skal
overta eiendommen. Blir det bestemt at staten ikke skal
overta eiendommen, kan kommunen enten beholde eien
dommen eller i tilfelle avhende den.
4. Blir eiendommen på grunn av særlige pmstendig
heter ødelagt som byggetomt på sådan måte som om
handlet i post 2, 1. ledd, ved bestémmelser om byggelinje
innenfor gatelinjen eller ved de vedtekter som knytter sig
til reguleringen, tilkommer eieren erstatning efter skjønn.
5. Krav om innløsning eller erstatning må av ved
kommende grunneier være fremsatt innen ett år efterat
beslutning om byplanens vedtagelse er ham meddelt eller
offentlig bekjentgjort.
6. Er grunnen bebygget, har grunneieren samme krav
når bebyggelsen er fjernet. Den i forrige ledd omhand
lede frist regnes i dette tilfelle fra bygningens fjernelse.
7. Skjønn om eiendommens bebyggelighet skal led
sages av en kort begrunnelse, og der skal ved avgjø
relsen ikke taes hensyn til deling av grunn som har
funnet sted efterat byplanen blev offentlig utlagt.
8. I de tilfelle hvor en grunneier i henhold til post 2,
1. ledd, og post 4 har stillet krav til kommunen om inn
løsning eller om erstatning, og det ved lovlig skjønn
godtgjøres at betingelsene herfor er tilstede, er kom
munen berettiget til å innløse hele eiendommen eller deler
derav efter takst.
§ 43.
Forsøkstakst kan avholdes efter forlangende av for
mannskapet. Den er ikke bindende for grunneieren, med
mindre fravikelseskjennelse er forlangt senest innen 6
måneder efter den endelige takst.
§ 45.
Hvor det ved vedtekt er bestemt at bebyggelse av en
eiendom ikke må finne sted medmindre der til eiendom
men fører oparbeidet og godkjent gate (jfr. § 48, post 1)
har grunneieren — når tillåtelse dertil er erhvérvet av
formannskapet.— saimme rett til å erhverve den dertil
fornødne grunn som i dette kapitel er tillagt kommunen.
Grunneier i kvartal hvor der er anordnet felles innkjørsel,
tilkommer samme rett som kommunen til å erhverve
grunn til reguleringens gjennemførelse.
Grunneier som pålegges anlegg av de i §§ 60 og 146
omhandlede ledninger, kan ekspropriere den til led
ningen nødvendige grunn eller rettighet efter bygnings
rådets bestemmelse.
Efter disse bestemmelser kan grunnerhvervelsene deles
i to grupper, en som må gjennemføres straks og en som
kan gjennemføres efterhvert som kommunen bestemmer.
Den første gruppe vil det vel alltid bli redegjort for
ved planens foreleggelse for kommunestyret, og dessuten
vil man få beskjed herom gjennem grunneiernes klager
og erstatningskrav ved planens utleggelse. Det ligger
derfor nær, ved planens utarbeidelse, å søke denne gruppe
redusert til et minimum. Derimot hender det nok at man
ikke er fullt så nøie, når det gjelder grunnerhvervelser
av den annen gruppe, som kan henskytes til fremtiden,
til tross for at det nettop er disse grunnerhvervelser, som
vil få den største innflytelse på planens økonomi. Der
for bør disse grunnerhvervelser gjennemgåes og over
veies like nøie som de der straks vil melde sig på bud
gettet.
At ko’mmunen seiv kan bestemme, når grunnerhver
velsene skal finne sted, er selvfølgelig en stor fordel, idet
man derved kan fordele utgiftene og eventuelt benytte
gunstige konjunkturer m. v. Men desverre benyttes nok
bestemmelsen vel så ofte til å skyte omkostningene fra
sig og overlate dem til fremtiden til liten glede for de
skatteydere, som seneré må betale de mangedobbelte
priser.
Hvor det er bestemt at bebyggelse ikke må finne sted
’medmindre der fører oparbeidet vei til eiendommen, vil
formentlig grunneierne i nogen grad overta grunnerhver
velsene, og således avlaste kommunens utlegg til planens
gjennemførelse. Det synes idetheletatt å være til fordel
for alle parter at initiativet overlates til de private, der
som regel er de mest interesserte og har den største
interesse av å få planene gjennemført på en økonomisk
måte. Det er ingen som har nogen interesse av å legge
ut eller refundere mere enn høist nødvendig.
b. Refus joner for grunnerhvervelse.
§ 46.
1. Når ny gate anlegges av komhiunen, skal eierne
av de tilstøtende grunner erstatte denne dens hele utlegg
ved erhvervelsen av den grunn som er nødvendig til
gaten — heri innbefattet alle utgifter til ulempeerstat
ning — dog kun til en gatebredde av 15 ’m, forsåvidt
gaten kan bebygges på begge sider; i motsatt fall 8 m.
2. Erstatningsbeløpet fordeles mellem grunneierne
efter lengden av hver grunns linje til gaten. Ved forde
lingen blir den gatestrekning hvis regulering iverksettes
på samme tid, å betrakte som en enhet.
3. Den grunneier som på det tidspunkt da gaten
anlegges, har bebygget eller bebygger sin totnt med byg
ning som har vindu eller dør mot eller innkjørsel fra
den nyanlagte gate, skal — hvis beløpet ikke kan likvi
deres i den erstatning som tilkommer grunneieren —
erlegge sin andel av erstatningssummen innen 3 måneder
efterat opgave over størrelsen er meddelt, eller i høist
10 årlige terminer, mot at der svares 5 av hundrede f
årlig rente av det til enhver tid tilbakestående beløp.
For andre grunneiere regnes denne frist først fra det
tidspunkt da de påbegynner opførelsen av sådan bygning..
4. Når eldre gate utvides eller forandres med hensyn
til retning eller høideforhold, gjelder med hensyn til
grunneiernes förpliktelse til å erstatte kommunen dens
utgifter i denne anledning hvad ovenfor er bestemt for
anlegg av ny gate.
6. september 1929 TEKNISK UKEBLAD 373
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
