Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 40. 3. oktober 1929 - Praksiskravet ved de tekniske mellemskoler - Vest-Opland kommunale kraftselskap — Åvella kraftanlegg, av Johs. Mølmen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Av driftbestyrer Johs. Mølmen, m.n.i.f.
Vest-Opland komm. kraftselskap er en sammenslut
ning av herredene Nordre Land, Torpa, Snertingdal,
Fluberg og Søndre Land, som deltar i selskapets rettig
heter og förpliktelser i følgende forhold: N. Land 21,6 %,
Snertingdal 19,6%, Torpa 17%, Fluberg 15,2%, S.
Land 26,9 %, tils. 100 %
VEST-OPLAND KOMMUNALE KRAFTSELSKAP — ÅVELLA
KRAFTANLEGG
Kraftselskapet blev stiftet i 1921, og dets formål var
å erhverve Aavellavasdraget og forsyne herredene med
elektrisk kraft. — Aavella-vassdraget faller ut i Rands
fjordens øvre ende. Nedslagsfeltet ved inntaksdammen
er 51,5 km2 og den uregulerte minste vannføring var
kun ca. 100 liter pr. sek.
for deres tekniske utdannelse som disse praksisår er.
For det første er denne læretid i praktisk arbeide i bedrif
ten en sund’avbrytelse i de unges skolegang. Aspiranten
får et godt innblikk i det praktiske arbeidslivs behov og
metoder som er meget nyttig for hans senere tilegnelse
av de teoretiske kunnskaper ved skolen, han vil bedre
forstå disse kunnskapers verdi og tilegne sig dem grun
digere fordi han har fått det praktiske innblikk og fordi
han har nådd en noget modnere alder.
At verkstedene i de vanskelige år, da de i stor utstrek
ning arbeidet med redusert arbeidsstokk eller for manges
vedkommende lå helt nede, ugjerne vilde eller slett ikke
kunde gi mellemskoleaspirantene denne praksis er for
ståelig nok. Men efter de oplysninger som föreligger er
virksomheten innen vårt arbeidsliv nu kommet såpass i
gjenge igjen, at der skulde være adgang til å opta disse
unge menn. Det dreier sig jo ikke her om noget over
veldende antall, normalt neppe over 150 pr. år å fordele
over hele arbeidslivet.
Vi har ofte under møter og diskusjoner om vårt tek
niske undervisningsvisen hørt fremtredende folk innen
vårt teknisk-industrielle bedriftsliv fremheve den over
ordentlig store betydning det har, i de mange tekniske
mellemstillinger å ha folk med den hertil best mulig av
passede tekniske utdannelse, praktisk såvelsom teoretisk,
det være sig om deres arbeide faller på arbeidsplassen,
innen driftsledelsen i verkstedet, eller ved konstruksjons
kontoret. Det sier sig også seiv at kvalitetsstandarden
for det utførte arbeide må være meget avhengig av dyk
tigheten hos disse igrupper av funksjonærer.
Men når disse unge menn kommer til bedriftene og
ber om,å få bruke endel av sin verdifulle ungdomstid til
å dyktiggjøre sig for et arbeide som bedriftene seiv
burde ha den største interesse av å få bragt op på en
høi standard, så vises der gjennemgående liten interesse
herfor. Resultatet herav er at våre tekniske mellemskoler
nu i en årrekke har hatt en søkning som sikkerlig ligger
langt under hvad produksjonslivet under normale forhold
trenger av folk med denne utdannelse.
Men følgene herav vil neppe la vente så lenge på sig
når virksomheten efterhvert — under innflytelse av bedre
tider — tar sig op. Der vil komme til å foregå forskyv
ninger i personalet, hvorved der opstår huller i rekkene
som det vil bli vanskelig å utfylle med egnede folk.
Resultatet herav vil bli kvalitetssynkning. Men det har
vår byggevirksomhet og industri ikke råd til.
Våre bedrifter utviser på dette felt — nu som tid
ligere — en kortsynthet som ikke er til gavn for utvik
lingen i en tid da kravene til rasjonell produksjon og høi
kvalitet verden over er drevet op til en tidligere uanet
høide. Den enkelte bedrift tenker her for meget på sin
egen bekvemhet i øieblikket, man vil nødig ha det be
svær og de ulemper som kan være forbundet med å ta
inn disse elever, og man er uvillig til å oplære folk som
muligens senere kan komme konkurrentene tilgode, —
istedenfor at hver bedrift efter beste evne her burde ta
sitt løft til en almindelig høining av nivået, et løft som
nok skulde vise sig i det lange løp å komme alle leve
dyktige bedrifter tilgode.
Men det er ikke nok at bedriftene viser bare en viss
velvilje på dette punkt. Vil man nå det beste, må der
positive offer til, man må samarbeide målbevisst hvis der
skal komme noget virkelig effektivt ut av denne verk
stedspraksis for de unge teknikere. Skal de 2% års lære
tid; gi et utbytte som står i forhold til verdien av den tid
de unge mennesker anvender hertil, så må oplæringen i
verkstedet anlegges på en sådan måte at den praktiske
innsikt eleven herigjennem får, blir et godt grunnlag for,
et fruktbart plus til den teoretiske utdannelse de skal få
på skolen. Man må ikke oplære disse aspiranter efter
samme opskrift som man oplærer den læregutt der akter
å gjennemgå den normale læretid for å bli fagarbeider.
Ti formålet er ikke det samme i begge tilfelle. Tekniker
aspirenten trenger ikke i almindelighet den grad av
manuell ferdighet i det spesielle arbeide som fagarbei
derlærlingen, men han trenger mere overblikk over de
forskjellige arbeidsmetoder, arbeidsordningen o.s.v.
Der har vært talt og skrevet så meget om at de tek
niske mellemskoler ikke fyller sine opgaver og at der må
en fullstendig omorganisasjon til. Men meningene om i
hvilken retning denne omorganisasjon skal gå er meget
delte. Vi har ingen tro på at forandringer i den ene
eller annen retning av skolenes plan vil føre til nogen
vesentlig forbedring. Det vil lett bare bli kostbare eks
perimenter uten valuta for pengene. De tekniske mellem
skoler er visstnok i det vesentlige gode nok som de er,
hvis der bare blir sørget for en rasjonell og effektiv
ordning av elevenes praktiske oplæring. Det har til dato
ikke — uten i rene undtagelsestilfelle — vært gjort, og
den undervisning som skolene har gitt har derfor kanskje
ikke alltid kunnet* gi så gode resultater som den ellers
vilde gjøre.
Hvis produksjonslivets menn for alvor vilde ta praksis
spørsmålet op og løse det på en formålstjenlig måte,
avpasset i overensstemmelse med skolenes plan og forut
setning, vil mellemskoleutdannelsen sikkerlig gi gode
resultater. Men der må mere offervilje til — og mindre
snakk.
3. oktober 1929 TEKNISK UKEBLAD 407
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
