Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 41. 10. oktober 1929 - Ingeniørens stilling i teknikkens tidsalder, av Edgar B. Schieldrop
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
opmerksomhet som de fortjener, eller det studium vi må
ofre på dem, for at vi skal kunne innrette oss efter dem slik
at de ikke vender sig mot oss og knuser oss. Når den moderne
teknikk får et slikt tak i arbeidslivet og dermed i samfundets
livsnerver som nu er tilfellet, så er den ikke bare en utmerket
tjener, men den blir også adskillig av en herre, en hersker.
Den adlyder ikke bare ordrer, men den dikterer også be
tingelser. Den kan lett bli som barberkniv i barns hånd,
hvis samfundet ikke makter å betjene sitt tekniske apparat
som det kreves, ikke bare innenfor de enkelte tekniske
enheter, men vel så meget ved den rette innordning av
enhetene og deres virksomhet i samfundsmaskineriet som
helhet. Det gavner oss lite at hvert fylke i Norge har et
elektrisitetsverk på høide med tidens tekniske fordringer,
når det totale apparat ligger uten tilstrekkelig tilknytning
til vårt produksjonsliv som et ufordøiet fremmedlegeme
som forstyrrer vår økonomiske fordøielse.
Tar vi eksempelvis et lite mekanisk reparasjonsverksted
hvor eieren og et par mann går og banker, filer og lodder,
så blir det nærmest eierens privatsak om dctte verkstedet
er moderne eller gammeldags, om det er berettiget eller
ikke innenfor landets samlede nasjonaløkonomiske system.
Men helt annerledes stiller det sig med A/S Koloss som
beskjeftiger tusener, og hvis økonomiske virksomhet ruver
prosentualt i hele landets omsetning og eksport. Hvorledes
en slik teknisk kjempebedrift i et lite land stUler sig likeoverfor
samfundet, og hvorledes samfundet stiller sig likeoverfor
bedriften, det er spørsmål av enorm rekkevidde. Hertil
kommer de store tekniske etater som helt er underlagt
statens og kommunenes myndigheter. Det tekniske bedrifts
liv får interesser å vareta og plikter å opfylle likeoverfor
samfundet, og samfundet de tilsvarende interesser og plikter
likeoverfor det tekniske bedriftsliv.
Her på dette område hvor arbeidsliv og samfundsskjøtsel
griper inn i hverandre, her møter oss i nutiden en rekke
overordentlig vanskelige og ømtålelige problemer, av hvis
heldige lösning snart hele samfundets sundhetstilstand
anhenger. En mangesidig innsikt må her settes inn, hvis
man overhodet skal gjøre sig håp om å mestre disse vanske
ligheter ad fornuftens vei. Jeg våger ikke å påstå at den
tekniske innsikt her er den viktigste, men jeg tar ikke i
betenkning å erklære den for uundværlig.
Veien til utslaggivende innflytelse på disse forhold går i
våre dager praktisk talt bare gjennem politikken. Man kan
beklage det eller glede sig over det, alt efter innstilling og
temperament, men man må i hvert fall akseptere det som en
kjennsgjerning. Fra et ingeniørstandpunkt er man nær
mest tilbøielig til å beklage det, av den grunn at ingeniører
flest ikke føler sig tiltrukket av politikken. Den byr ham
ofte imot. For at ingeniøren skal begynne å arbeide med et
nytt materiale, krever han at det skal ha en viss fasthet,
slik at han med en passe innrømmelse i form av en sikker
hetskoeffisient, kan stole på det i sine beregninger. Det
materiale han får å arbeide med i politikken, utmerker sig
imidlertid, det må msdgis, mer ved sin løshet enn sin fasthet.
Men ingeniøren er nu allikevel ikke uvant med, når det
trenges, å bygge på sviktende byggegrunn, hvor mulighetene
for eksakte beregninger bare er så som så.
w
Men politikken i en moderne sta. er dog først og fremst
et arbeide. Den har riktignok en utadvendt side, en fasade
mot publikum, mot velgerne, som meget lite minner om
det vi andre forstår ved nyttig arbeide. Men det er nu
engang ikke utstillingsvinduet som er butikken og forret
ningen. Innenfor foregår der et arbeide, et vanskelig og
krevende arbeide. Og man kan først vente å utrette noget
i dette samfundsskjøttende arbeide, hvis man har kjenn
skap til det og også respekt for det. Det er en illusjon å
tro at man kan opnå resultater bare fordi man er ingeniør.
Sel vfølgelig kan man som ingeniør gjøre utmerket arbeide i
en spesialkomité, men en teknisk fagmann som samtidig
bare er en charlatan i social tenkning og innsikt, vil intet
få utrettet der hvor den avgjørende innflytelse ligger og
hvor de utslaggjørende avgjørelser treffes. Det tyvende
århundre er fagmannens århundre. Kun fagmannen har en
chance til å opnå virkelig verdifulle resultater, i samfunds
arbeidet såvelsom i det tekniske arbeidsliv. Kunnskap må
der til, fagkunnskap. Av statsstyreren må det kreves en
virkelig faglig kunnskap om det samfund han lever i og arbei
der for, kjennskap til dets krav og behov, dets ressurser og
muligheter, et velbegrunnet samfundssyn. Men hvis nu disse
forutsetninger er tilstedé hos en teknisk skolert mann, da
har vi en type på en statsmann som efter min mening er
kallet til å utrette betydelige ting, til å yde sitt samfund
verdifulle tjenester.
Man kan spørre: er ikke alt dette bare litteratur, bare
foredragsstoff? Spørsmålet cr ensbetydende med dette:
Har den teknisk skolerte mann overhodet nogen misjon
i vårt offentlige liv, i vårt samfundsarbeide? Det er min tro
at han har en slik misjon. Det som vi nu står foran eller
midt oppe i, om De vil, er samdundenes avpasning efter de
materielle kulturforhold teknikken uavviselig dikterer. Det
hele munner ut i et vanskelig effektivitetsproblem. Sam
fundet vil uvegerlig kreve en stadig mer omfattende kon
troll med det aibeids- og bedriftsliv som utfoller sig innenfor
dets maktområde. Men det å kontrollere er i og for sig
ikke så vanskelig. Vanskelighcten cr som den engelske øko
nom Sidney Webb uttrykker: ,,to combine efficiency and
kontrol”. Ingeniørens misjon er å representere effektivitets
kravet. Dette ligger ham i blodet.
Vi står overfor store muligheter, men også store farer.
De moderne kulturstater kan ikke som oldtidens samfund
betjene sig av slavepisken for å holde arbeidslivet gående
Vi er nødt til å skape den grad av tilfredshet som er den
eneste varige garanti for orden og balanse. Kravene er steget,
et umåtelig behov ligger og presser på. Derfor føres vi her
ikke bare tilbake til det fordelingsspørsmål som er sterkest
fremme i diskusjonen og den sociale strid, men vel så meget
til det effektivitetsproblem som knytter sig til produksjonen
av de tilstrekkelige varemasser.
Hvis vi ikke her kan hitføre brukbare løsninger, så vil
den stigende misnøie tilspisse motsetningene mellem folkene
og klassene, og vi må være forberedt på å se den teknikk
som var vår ungdoms kjærlighet og vår manndoms stolthet,
settes inn i destruksjonens tjeneste for å bringe død og
ulykke over folkene, istedenfor fremgang og velsignelse for
menneskeheten.
10, oktober 1929 TEKNISK UKEBLAD 417
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
