Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 44. 31. oktober 1929 - St. Hanshaugen, av Ernst Bjerknes
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
den bymark, som Kristian IV i sin tid forserte byen.
Den blev visstnok kun benyttet som havnegang for hester,
hvorav det oprinnelige navn Mærrahaugen.
Mine første erindringer om haugen skriver sig helt
fra den tid, da jeg under opsyn av mine eldre søskende
krabbet omkring i solbakken og plukket harelabb og
spiste jordbærkart. Senere dreier mine erindringer sig
særlig om en kilde med deilig koldt vann, som sprang
frem under en fjellknaus mot Ullevålsveien. Vi bodde
dengang på løkken Valle, hvor vi var henvist til vann
fra en tømret brønd med grønske langt opover veggene.
Når vi så en gang imellem skulde ha riktig godt drikke
vann, drog gjerne far med et stort spand og hele unge
flokken efter sig ned til kilden for å, hente vann.
Kilden eksisterte forøvrig til langt ut i 80—90-årene
og blev i sin tid flittig benyttet som første hvilested av
folk fra byen, som skulde på landtur, og aktet sig så
langt opover som til Sogn eller Gaustad.
Som sagt St. Hanshaugen var vraket av våre fedre
som verdiløs, men så kom en mann som hadde øie for
dens muligheter, stadsingeniør Andersen. Han begynte
smått og beskjedent med å plante nogen lange rader
med lerketrær, som i tidens løp skulde skaffe jord til de
senere beplantninger. Her var nemlig så lite jord, at
den måtte skrapes sammen fra begge sider i radene mel
lem trærne for å få en såpas stor haug at man kunde
få plantene til å stå i den. Men trærne vokste og strødde
hvert år sine fine nåler ut over haugen.
Under hele opveksten var St. Hanshaugen vår tumle
plass. Her lekte vi indianer og post og røver og meget
annet. Forøvrig hadde jo også adskillig ramp og fulle folk
sitt tilhold på haugen, men det gjorde den ikke mindre
tillokkende for oss gutter, kanskje tvert imot. En dag
kom således vår vert, som syntes vi holdt for meget
leven i gården, ut og ropte: «Fly op på Santianshaugen
gutter, der går en mann og leiter etter hue sitt». Jeg
skal si vi ikke gjorde veien lang, og jeg tror ikke skuf
felsen var så særlig stor, seiv om vi ikke fant nogen
hodeløs mann.
Da vannbasenget blev sprengt ut var det en herlig
tid for os smågutter. Tenke sig til et slikt anlegg med
trilleplanker og sandhauger, det var jo et rent Eldorado.
Og så de store sprengningene. Der blev gjerne fyrt av
en større salve hver dag, så stenspruten stod himmelhøit.
På vår guttefantasi virket det nærmest som et ildspru
tende fjell, og når det siste skudd var gått, var det å
storme haugen for å undersøke de store sammenstyrt
ninger i krateret.
Det var vel først omkring 1880 at den egentlige park
legning begynte for alvor med veianlegg, påfylling av
jord og større plantninger, og siden har det gått jevnt
fremover til haugen er blitt slik som den er idag. Hvem
der har projektert det innviklede veisystem kjenner jeg
ikke til, kanskje det har gjort sig seiv sån litt efter litt,
det er ialfall vanskelig å finne nogen plan i det. Det
eneste skulde da være, at man såvidt mulig har søkt å
undgå nogenlunde flate spaserveier og kun laget bratte
bakker og kleiver op og ned og ned og op, et .forhold
som gjør det meget besværlig, særlig for eldre folk å
rekreere sig i denne herlige park.
•x5^r^’–=2SsML
..- • "“C — \\ x>x CVx -’ .~~
Ä W ° \\Å
~ fcr
WStaSS /
1‘ "
\J- F ___—— ’
—-—- r X_ ——— — f
. zZ 6/tttruyK. ,
. fl 1 ’ jt-
Fig. 1. Utkast til en nogenlunde horisontal spaservei rundt haugen.
31. oktober 1929 TEKNISK UKEBLAD 451
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
