Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 49. 5. desember 1929 - Streiflys over opfinnerretten, av Alfred J. Bryn
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
derlig tid på de individuelle opfinnere; det vil dessuten
også (likesom kringkastingen) helst ha så meget som
mulig gratis — konkurransens skarpe våben danner
samtidig incitamentet for opfinnerens arbeidsiver i labo
ratoriet og den bøig der møter ham på industriliveis
sterkt befolkede torvplass, og før han kommer dit —
i kampen om patentets erhvervelse.
Patentlovgivningen er ikke, som de lover der be
skytter åndslivets mere aristokratiske vingårdsarbei
dere, en tributt til skaperne av menneskenes felleskle
nodier, men et kompromis mellem rettferdighetskravet
fra opfinnernes side og hensiktsmessighetskravet fra
næringslivets, fra industriens side. At dette kompromis
er en nødvendighet er ingen i tvil om, spørsmålet er
ikke engang om de store linjer for dets lovmessige reali
sasjon, — også heroin er man enige, — muligens ikke
så meget i de rent teoretiske synsmåter, som i hvad
man anerkjenner som erfaringsmessig brukbart.
De vanskeligheter, som unektelig eksisterer og som
stiller opfinnere og den i opfinnelser interesserte forret
ningsvirksomhet på en basis, som utelukker muligheten
for enhver sammenligning med kunstnere og forfattere
og den i disses virksomhet interesserte kapital — de
har sin rot og grunn i beskaffenheten av den farkost,
som opfinneren må innskibe sig på med sine rettigheter,
hvis han vil nyttiggjøre sig dem — det store og ufull
komne apparat, hvis mest fremtredende del er patent
myndighetene og hvor patentkontorene på den ene side
og domstolene på den annen side danner et skjærfylt
farvann omkring et uveisomt land.
En forfatter skriver sitt manuskript, sender det til
forleggeren, det trykkes, boken får kanskje ikke en
ublandet god kritikk, men — hvad enten den gjør lykke
eller ikke — forfatteren har nådd et mål, det faste
land — bokmarkedet. Hans arbeide er efter alle kun
stens regler blitt innrangert i bibliotekenes kataloger,
i bokhandlernes vindusutstillinger og i avisenes spalter,
uten at det har kostet ham synderlig annet enn kon
cepsjonen og arbeidets utformning.
En opfinner har en ganske anderledes lang og usik
ker vei å gå bare for å nå det korte mål patentet og
det lange mål det beskyttende patent.
Det ligger i kompromissets natur at arbeidsvilkårene
under et sådant kan bli innviklet. Disse vanskelige ar
beidsvilkår er det i virkeligheten som stiller opfinnerne
på en ulike slettere rettsbasis enn kunstnere og forfat
tere. Man skal som opfinner ikke alene skape, man skal
for å opnå anerkjent beskyttesle også vite å stille op
finnelsen på dens riktige plass i utviklingen, man skal
ha evne til å analysere, til å utskille vesentlig fra uve
sentlig, det generelle begrep fra det spesifike, tilfeldige,
— ut av en virkning, et resultat, å dra en slutning an
gående årsak; — kan man ikke seiv dette, er man av
hengig av hvad ens betalte hjelp kan eller vil ofre av
arbeide og interesse for å avklæ opfinnelsen det tilfel
dige, og forklare den i ord eller billeder, som samtidig
avgrenser bakover og sikter fremover. Han skal ha for
øie og itide verne sig mot en usakkyndig dommers til
bøielighet til, hvor han ikke kan innrangere et uttrykk
eller en tankegang i sin vante begrepskrets, å falle til
bake på det døde bokstav. Han skal i månedsvis, ofte i
årevis holde en procedure gående med den av Staten or
ganiserte patentmyndighet, som vel har et meget lite
misundelsesverdig arbeide, men hvis representanter ofte
ikke kan frikjennes for å mangle sans for tekniske,
rettslige og formelle realiteter, men ikke for spissfindig
heter, som alle uavvitende ofte kan være en fælle for
opfinneren, skjebnesvanger i en fremtidig rettstvist.
Patentvesenet er vel den eneste myndighet med retts
lig arbeidsfelt, hvis medlemmer kommer inn i sin stilling,
uten å ha gjennemgått en for faget avpasset skole med
en eksamen som sikrer et nogenlunde korrekt grunnlag
for de embedsmessige handlinger de blir satt til å skjøtte.
Bortset fra De forente stater er der såvidt vites ingen
stat som har funnet en så likeså påkrevet som enkel
foranstaltning hensiktsmessig for sine patentstyrers
medlemmer.
Nu vil man si, — er da ikke alt hvad patentmyndig
hetene foretar lovmessig ordnet? Kan der vederfares
en opfinner urett fra myndighetenes side?
Hertil må svares at de opgaver som föreligger for
en patentmyndighet i og for sig jo er vanskelige å løse;
loven kan Jcun gi generelle regler, resten beror særlig
på to ting, — på den ene side den psykologiske innstil
ling samt den personlige evne og interesse hos vedkom
mende til å arbeide i lovens ånd, og på den annen side
det administrative apparats funksjons- og tilpassnings
evne og evnen til helt objektiv og nøitral virksomhet.
Gamle tiders forestillinger er vanskelige å utrydde.
De henger igjen. Forestillingen om patentet som en of
fentlig belønning treffer man den dag idag på. Ennu
hyppigere, ja endog meget hyppig forestillingen om
patentet som en offentlig, sakkyndig myndighets aner
kjennelse av opfinnelsen som verdifull, eller ialfall nyt
tig. Mens det nøkne faktum i almindelighet oversees at
patentet som rettsdokument intet annet eller mere er eller
kan være enn en dokumentasjon av en rett, hvis virke
lige rekkevidde er av samme natur som den, der kleber
ved et forfatterskap av hvilkensomhelst mere eller min
dre fremragende art — med andre ord: det verdiløse og
det verdffulle nyder her som under forfatterloven samme
formelle rettsbeskyttelse — den reelle verdi og den
effektive rettsbeskyttelse viser sig først gjennem nyttig
gjørelsen i praksis og den dertil knyttede rettslige sank
sjon av patentet.
Forfatteren, kunstneren opnår ved offentliggjørelse
av sitt verk uten videre det uangripelige monopol, som
vi anser ham berettiget til. I lengst forsvundne dager fikk
da også opfinneren tildelt sig et uangripelig monopol —
av kongelig nåde. Den nuværende rettsorden — basert
på kompromiset med industrien, med den konstruerende
eller formende tekniker (og dog i felles kamp mot den
talentløse «nachahmer») — gjør ofte veien til rett og
rettferdighet besværlig for opfinneren, også for opfin
neren av Guds nåde. Det er den ene i kamp mot de
mange, ofte geniet i kamp mot middelmådigheten, men
selvfølgelig også ofte kun skummet som agerer skute og
får lov til å seile med.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
