Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sanitær- og varmeteknikk nr. 2. 26. september 1929 - Oslo varmeverk, av Karl Ingerø (forts.)
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
billig vinterkraft og toppkraft til byens elektrisitetsforsyning.
Men også utenfor denne hovedopgave bringer värmeverket
løsninger som ligger i linje med utviklingen. Således med
fører värmeverket en rasjonalisering av byens brenselsimport
over havneområdet. Den nuværende import av kull, koks og
cinders til opvarmning legger beslag på lange kailinjer og
store havnearealer, såvel til lossing som-til lagring, oplessing
og utkjøring.
Värmeverket vil kun importere én sort brensel, nemlig
småkull. Lossingen kan foregå pneumatisk og koncentreres
på en meget kort kailinje. Lagringen krever kun en brøkdel
av de nu anvendte arealer og oplessing og utkjøring faller
helt vekk.
Varmeverksplanen faller således helt i tråd med havne
vesenets interesser og betyr med et slag et viktig fremskritt
for byens havn. — På lignende måte fremmer planen regu
leringsvesenets interesser, idet den efter hvert vil fjerne den
voluminøse, støvende og støiende brensels- og asketrafikk
fra byens gater.
Nu krever brenselstransporten innen byen et langt større
antall vendinger pr. døgn enn f. eks. den efter manges
mening overhåndtagende rutebiltrafikk i og gjennem byen.
Fjerner man brenselstrafikken, betyr dette således en vesent
lig avlastning av gatene og gir tilsvarende plass for den uund
gåelige stigning av den øvrige trafikk. — Også på andre om
råder, f. eks. m. h. t. brandfaren, feiervesenet og røkplagen
bringer planen lettelser, som tjener byens utvikling.
Man ser således at et värmeverk rent generelt er en natur
lig løsning som utviklingen krever i enhver større by med
en så lang vinter som vår. Dessuten föreligger der her i
Oslo en rekke biomstendigheter, som tilsammen bevirker
at forholdene nettop her og nettop nu, iallfall saklig sett,
synes å ligge sjelden godt til rette fo,r gjennemførelsen av
en varmeverksplan i større stil. Av disse biomstendigheter
skal jeg peke på følgende:
1) Den disponible billige varmekraft kompletterer den
disponible vannkraft på en nær sagt ideell måte for at de
tilsammen skal tilfredsstille kraftbehovet i dets årlige varia
sjon. I så måte kunde man næsten fristes til åsi at värme
verket vil være som prikken over „i-en” i Østlandets kraft
forsyning.
2) Den utmerkede centralt beliggende havnetomt i
Filipstad har så å si lagt sig til.rette og venter kun på värme
verkets centralstasjon.
3) Den nettop förestående omlegning av Dokveiens og
Sjøgatens gatedekker, samt den omstendighet at ridebanen
i Bygdø Allé venter på en anledning til å utlegges til gate,
faller beleilig sammen med at de første hovedledninger
nettop tenkes anlagt i disse gater.
4) De fleste gateledninger i Oslo er lagt under tele
dybden. Värmeverkets ledninger holder seiv frosten ute og
kan legges over teledybden like under gatedekket.
5) Kravet om centralvärme i moderne leiligheter er
nettop i ferd med å bli almindelig i Oslo. Husleieregulerin
gens ophevelse vil bevirke at den eldre bebyggelse vil måtte
konkurrere med den nyere og således påskynde innlegningen
av centralvärme fra värmeverket i den eldre bebyggelse.
Av det föregående ser man at varmeverksplanen tek
nisk-saklig sett, ligger sjelden gunstig an nettop for
Oslo. Man kunde fristes til å si: Värmeverket ligger så
å si i luften og forholdene, og venter kun på å bli reali
sert, ja, forlanger å bli realisert nettop nu. Sak, sted og tid
har satt hinannen stevne.
Vi stod dermed overfor den næste opgave i denne for
bindelse, nemlig å finne en form hvorigjennem denne sak
kunde settes ut i livet nettop nu.
Vi var allerede tidlig klar over at den måtte lanseres i
form av et aktieselskap, hvis aktier i størst mulig utstrek
ning blir spredt på de vordende kunders hender. Vi støtte
imidlertid på de krav som gjør at man velger den kommu
nale drift for foretagender av denne karakter. Også på de
konsesjonsbetingelser som havnevesen og kommune har
opstilt for andre samfundsbedrifter som, sporveier , havne
lager etc. Vi bestemte oss da til seiv frivillig å modifisere
den vanlige selskapsform slik at den både tilfredsstiller
de almene hensyn, som ligger til grunn for konsesjons
kravene, og samtidig tjener de særegne krav som stilles
av värmeverkets egne utviklingsbetingelser.
Amerikanerne har et rammende ord for almennyttige
foretagender, nemlig Public Utilities. Vi har på
norsk ikke funnet noget bedre ord enn samfunds
bedrift. Värmeverket vilde bli en slik samfundsbedritf
og som sådant et monopolforetagende med faktisk mono
pol på varmeleveransen til sine kunder. Almenheten repre
sentert ved kommunen har da berettiget krav på at denne
monopolstilling ikke utnyttes til spekulasjonsformål. Vi
foreslo derfor at utbyttet begrenses til 6 — maksimum
10% uten nogen som helst anledning til å utdele utbytte
på annen måte, f. eks. ved opskrivning, friaktier etc. Et
så høit maksimal utbytte som 10% kreves, for at papiret
skal bli et virkelig godt papir, som på en gang gjør det
mulig å finansiere foretagendet og samtidig kan tjene som
kundeakvisitør for värmeverket.
Nu sang det i mine ører, dels fra mine tidligere sosiale
studier (Rud. Steiners, Sociale tregrening), dels fra
artikler i Sjøfartstidende og arbeiderpressen: Overskuddet
må ikke unddras produksjonslivet. Men overskudd må der
til. Vi skrev derfor: Utbyttet begrenses til 6%, av det
resterende overskudd kan’ halvparten anvendes til utbytte,
inntil et samlet maksimum av 10%. Den øvrige del av
overskuddet anvendes til samfundsnyttig produktiv virk
somhet, efter styrets bestemmelse.
Der møtte oss en annen mulighet. Nemlig at utenfor
liggende usaklige kapitalinteresser, f. eks. en utenlandsk
trust gjennem stråmenn kunde kjøpe op aktiemajoriteten
og derved bemektige sigledelsen av värmeverket. Vi foreslo
derfor opdeling av aktiene i to grupper. A-aktier (ca.
10%) og B-aktier (ca. 90%). A-aktiene kan kun innehas
av og overdras til mennesker med den finansielle, tekniske
og sosiale innsikt og evne som kreves for ledelsen av en
sådan samfundsbedrift. Styret velges så av og blandt
disse A-aktionærer. B-aktiene er kun likeberettiget til ut
bytte og kontroll, blir altså et slags „participating
debentures”, deltagende lånbeviser. — Denne form med
A-aktier og B-aktier er meget benyttet i Sverige og Eng
land. Det å innskrenke omsetteligheten til folk med saklig
innsikt er, mig bekjent, helt nytt.
Videre foreslo vi at „samfundet” innløser bedriften
efter 50—60 år ved at selskapet seiv innløser aktiekapitalen
til pari kurs, v. hj. a. et avsatt amortisasjonsfonn. Bedriften
går da over til en fri samfundsbedrift, under ledelse av det
sittende styre, som da må anvende hele overskuddet til
samfundsnyttig produktiv virksomhet, og som supplerer sig
seiv. — Ved eventuelle maktmisbruk fra styrets side,
f. eks. til uberettigede fordeler for sig seiv og slektninger,
kan formannskapet anmode en upartisk og upolitisk insti
tusjon om å opnevne en kontrollkomité blandt fremstående,
uavhengige menn. Denne komité får myndighet til inn-
554 TEKNISK UKEBLAD 26. september 1929
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
