Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sanitær- og varmeteknikk nr. 3. 12. desember 1929 - Nye linjer i bygningen av centralvarmekjeler, av H. W.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
har prøvet å opta fabrikasjon av støpejerns radiatorer
begge har måttet la den falle igjen.
De senere år har imidlertid bragt et merkbart om
slag på radiatorfabrikasjonens område, idet der i stadig
større utstrekning kommer smijernradiatorer til anven
delse. Støpejernradiatorene inntar visselig fremdeles
lederstilingen og det er neppe tenkelig at den vil bli
helt fortrengt av smijernradiatoren.
Men at denne overhodet med hell har kunnet opta
konkurransen er i sig seiv merkelig og kan kun forståes,
når man ser dette forhold i forbindelse med utviklingen
innen 2 andre områder av teknikken; nemlig varmtvann
systemenes overvekt over dampsystemene innen op
varmningsteknikkens og sveiseteknikkens fremgang.
Ved smijernradiatorer blir de enkelte radiatorhalv
deler som regel stanset ut av forholdsvis tynn plate
(1,5—1 mm) og stykkene sammensatt ved sveisning. I
den første tid efterat smijernradiatorene var kommet på
markedet blev de ialfall her i landet møtt med en viss
forbeholdenhet, som skrev sig fra frykten for forrust
ning. Herimot blev der fra forkjemperne for smijern
radiatorene gjort gjeldende at man jo i alle år hadde
anvendt smijerns rør ved bygningen av centralopvarm
ningsanleggene. Og at erfaringen fra varmtvannsyste
mene gjorde enhver sådan frykt tilskamme. Nu har jo
smijernradiatorene også vært anvendt i endel år her
hjemme,’ uten at man såvidt vites noget sted har hatt
grunn til å angre det, og anvendelsen av dem er nu
temmelig almindelig. Forrustningsfrykten holder åpen
bart på å legge sig.
Denne utvikling har imidlertid ført til at der endelig
også er blitt muligheter for en norsk radiatorfabrika
sjon. Det ligger i sakens natur at det kapitalopbud som
kreves for å få igang en rasjonell fabrikasjon av smi
jernradiator er meget mindre enn den som må til for
støpejernradiatorenes vedkommende. En smijernradiator
fabrikk kan derfor også greie sig med en langt mere
beskjeden omsetning og vil derfor også kunne finne
et marked innen landet.
Man må kanskje ha lov til å anse det som en
bekreftelse av det anførte, når en norsk fabrikk
A/S Norsk Bøttefabrik, Trondhjem, i de siste år har
optatt fabrikasjonen av smijernradiator. Her måtte
der, efterat valset materiale nu også er gjenstand for
innenlandsk produksjon, være plass for en slik utvik
ling, at våre radiatorer om nogen år blir et like så
helnorsk produkt som våre støpejernovner var det i
trekullenes dager.
Vi så at der hersket en vidtgående parallellisme mel
lem kjelfabrikasjonen og radiatorfabrikasjonens utvik
lingsgang. Dette er også tilfelle med den renessanse
som smijernkjelene er i ferd med å gjennemgå, for så
vidt som det er de samme faktorer som betinger at
smijern atter blir anvendt både i radiatorer og kjeler.
Dette gjelder særlig sveiseteknikkens anvendelse innen
begge fabrikasjonsgrener. Sveisningen er det som har
gjort det mulig å fremstille lavtrykkskjeler av valset
materiale til priser som nogenlunde kan konkurrere med
støpejernkjelene. Og dermed er man atter i den situa
sjon, at diskusjonen om de respektive kjelematerialers
fortrin og mangler får aktualitet.
For støpejernkjelenes vedkommende hevdes det
først og fremst, at de motstår forrustning bedre enn
smijern. Dette medgies også av smijernkjelens tilhen
gere; men, blir det sagt, de eldste kjeler vi har, er jo
smijernkjeler og de har godtgjort, at de ved nogenlunde
pass har kunnet motstå forrustning i en menneskealder.
Amortisasjonsspørsmålet blir derfor av underordnet be-
tydning. Desuten anvendes der jo både rør og radia
torer av smijern og det er derfor inkonsekvent ikke å
innrømme smijernet den samme berettigelse for kjelenes
vedkommende ialfall hvor det gjelder varmtvannsyste
mer. På den ildberørte side av kjelen spiller korrosjo
nen naturligvis like fullt en rolle og det lar sig ikke
benekte at støpejernet her er overlegent.
Til gjengjeld er smijernkjelene ikke beheftet med
den mangel at støpefeil og støpespenninger, som ikke
sjelden optrer hos støpejernkjelene, kan fremkalle de
fekter med derav følgende kostbare reparasjoner. Heller
ikke er de så ømfintlige for frost, overbelastning eller
til og med en mindre tørrkokning.
Seksjoneringen hos støpejernkjelene byr videre på
2 fordeler, som smijernkjelene, — der stort set ifølge
sakens natur må være enheter, — ikke kan gjøre krav
på, nemlig adgang til utvidelse av kjelheteflaten ved
tilsetning av kjelelementer og adgang til innføring av
en betydelig kjelkapasitet gjennem de vanlige adkomst
veier til en bygnings kjeller. — Plassbehovet blir der
imot nogenlunde det samme for begge slags kjeler, idet
de nyere smijernkjeler også har gitt avkall på inn
muring.
Hvad nu adgangen til å forøke kjelheteflaten ved
tilsetning av elementer angår, er denne fordel sikkert
overvurdert.
Erfaringen viser at det sjelden blir tale om å øke
kjelheteflaten i et bygg som engang er ferdig. Og når
det forekommer velger man like så ofte å installere en
hel ny kjel ved siden av de gamle, som å påskjøte de
gamle nogen flere elementer. Dette skyldes dels, at en
ny installasjon ofte er økonomisk fordelaktigere enn en
påflikning av de gamle kjeler, dels at en forlengelse av
kjelene ofte vil gi dem en for fyringen ugunstig form
og endelig fordi en tilkupling av en helt ny kjel i rege
len kan foregå mens anlegget er i drift.
For driften av en kjel er seksjoneringen imidlertid
i beste fall absolutt ingen fordel, når man bortser fra
den mulige gevinst ved anskaffelsen. Ja, det er et
spørsmål om ikke seksjoneringen, som i fabrikasjons
messig og salgsteknisk henseende er en så stor styrke,
er en like stor svakhet, når man ser hen til driften.
Støpejernkjelenes driftsøkonomi har jo vært undersøkt
utallige ganger ved fyringsforsøk, foretatt av uinteres
serte institusjoner, av enkeltpersoner og ved fabrikan
tenes laboratorier. Og som regel vil man finne, at de
data som blir offentliggjort tilkjennegir, at kjelene under
forsøkene har arbeidet med en virkningsgrad av la oss
si fra 75 % opover til nogen og otti procent.
De fleste som gjennem en lengere årrekke har hatt
anledning til å følge fyringen av sådanne anlegg, slik
som den foregår i det praktiske liv, er imidlertid på det
rene med, at slike virkningsgrader opnåes ikke i middel
for det hele år eller en rekke av år. Hvis man regner
fra 50—60 % er man sannsynligvis langt nærmere et
riktig middeltall.
En del av skylden for dette forhold kan sikkert nok
tilskrives, at de utallige enkeltånlegg gjennemgående
får et mindre sakkyndig pass enn den kjel som er op
stillet på forsøkspodiet til «Paradeversuch», men en del
av skylden kan nok også tilskrives støpejernkjelens egen
konstruksjon. Røkkanalene i en støpejernkjel er jo ut-
564 TEKNISK UKEBLAD 12. september 1929
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
