Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 1. 2. januar 1930 - Samarbeidet mellem teknisk-videnskapelig forskning og industrien, av Harald Pedersen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
2. januar 1930
TEKNISK UKEBLAD
3
SAMARBEIDET MELLEM TEKNISK-VIDENSKAPELIG FORSKNING
OG INDUSTRIEN
Av professor, dr. Harald Pedersen.
Foredrag i P. F. den 29. oktober 1929.
Teknisk-videnskapelig forskning har i de siste år,
spesielt i tiden efter krigen, fàtt stor betydning i alle
kultur-lànd. Dette forskningsarbeide foregikk før i tiden mere
ubemerket, og var ikke planlagt, idet enkelte industrielle
bedrifter var i den heldige situasjon å råde over dyktig
personale som kunde drive teknisk-videnskapelig forskning
ved siden av sine stillinger. Det er klart at det pà denne
måte kun blev få steder man fikk anledning til å drive
forskningsarbeidet.
Det vil iaften føre for vidt her å gi en oversikt over det
teknisk-videnskapelige forskningsarbeide og dets samarbeide
med industrien i sin almindelighet. Jeg vii derfor holde
mig til en enkelt gren, og det faller da naturligst at jeg
behandler mitt fagområde mere utførlig, og da spesielt det
arbeide som er utført i Norge.
Man får inntrykk av, når man studerer eldre
metallur-giske håndbøker, at norske fagfolk stod meget høit på dette
område. Det blev anvendt metoder som i endrede former
er blitt benyttet verden over. Jeg behøver kun à nevne
Sinding og hans utnyttelse av kobbermalmen ved Foldals
verk, Aas ved Røros, Stalsberg ved Kongsberg, hyttemester
Holmsens banebrytende arbeide ved Røros, da
kobberbesse-meringen blev innført i slutten av 80-àrene, og sist, men
ikke minst, direktør Münsters arbeide ved Kongsberg, da
den nye ekstraksjonsmetode blev innført.
Det var i det hele tatt på den tid ved de norske bergverker
en rekke dyktige forskere som innførte tekniske forbedringer
på flere områder, og som gjorde det mulig med datidens
vanskelige transportforhold å drive grubene med
fortjeneste.
Våre bergverker hadde den fulle forståelse av å ha godt
utdannet teknisk personale, idet man på flere steder sørget
for rekrutteringen, som f. eks. ved Røros kobberverk, hvor
man hadde de såkalte „Bergkadetter”, som først blev
utdannet ved verket og siden blev sendt utenlands for sin videre
utdannelse. — Norge var dengang en av de ledende nasjoner
pà bergverksdriftens område, men siden har mange andre
land overfløiet oss, idet de har langt større produksjon,
lettere transportforhold, og derfor også bedre økonomisk
ryggrad for å kunne avse penger og personale til
forskningsarbeide. Og de penger som har vært anvendt på dette
område, har ikke vært bortkastet.
Utdannelsen av ingeniørene gikk litt efter litt over fra
de industrielle bedrifter til universiteter, bergakademier og
tekniske højskoler. Denne omlegning i undervisningen har
hatt store fordeler, og rent videnskapelig sett har sikkert de
unge ingeniører fått en god utdannelse, men den intime
kontakt mellem den industri hvor de siden skulde arbeide, og
ingeniørene blev mindre. Når da de unge ingeniører kom
ut til sine stillinger, måtte de på mange områder begynne
fra nytt av. De hadde selvfølgelig et godt videnskapelig
grunnlag, men det tok alltid sin tid før de kunde innarbeide
sig. Pà den annen side stod lederne fremmed for disse
teoretisk vel utdannede menn, og forstod kanskje ikke å
verdsette deres utdannelse.
Fig. 1, Metallurgiske laboratorium: Maskinsalen (se tekst side 5).;
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
