Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 1. 2. januar 1930 - Samarbeidet mellem teknisk-videnskapelig forskning og industrien, av Harald Pedersen - Dypboring på Spitsbergen, av Anders K. Orvin
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
8
TEKNISK UKEBLAD
Nr. 1-1930
forekomster til en pris av kr. 15 pr. tonn, altså ialt pà 1 tonn
aluminium ca. kr. 60, mens salgsprisen pr. tonn aluminium
er ca. kr. 1800. Malmens kostende i forhold til produktet
biir altså kun 3%, og under de forhold, og med normal
tilgang på bauksit, vil innenlandske råmaterialer neppe
foreløbig få nogen stor betydning.
Aluminiumindustrien er opdelt i 2 helt naturlig adskilte
trin. Ved alle de norske aluminiumfabrikker, undtagen
Høyanger, importeres rent aluminiumoksyd som underkastes
smelteelektrolyse i et bad av kryolit. — Det importeres
altså aluminiumoksyd, og det årlig til en verdi av ca. 10 à
15 millioner kroner. Dette aluminiumoksyd fremstilles ved
de utenlandske fabrikker i Amerika, Frankrike, England
og Tyskland i de såkalte oksydfabrikker.
Foredragsholderen har i en rekke år studert mulighetene
for å fremstille aluminiumoksyd i Norge. Ingen av de
nuværende prosesser synes å være egnet for de norske
forhold. Efter mange års forsøksarbeide er man tilslutt
kommet til en prosess hvor man ikke bare utvinner bauksitens
aluminiumoksydinnhold, men også jerninnholdet. Takket
være direktør Kloumanns innsats er prosessen nu i drift i
Høyanger, hvor den dekker anleggets behov for oksyd, som
man der ikke behøver å importere fra utlandet. Efter den
tid fabrikken har vært i drift kan man vel allerede
si at resultatet av fabrikasjonen kan betegnes som
brukbart.
Jeg har forsøkt å gi en kort oversikt over hvordan
forskningsarbeidet er organisert pà mitt fagområde. Det er
imidlertid ikke tilstrekkelig at man har godt utdannede
ingeniører som medarbeidere, men det viktigste er at
forskningsarbeidet drives i intim kontakt med industrien. Det
kan være godt og vel nok at man i instituttene forbedrer
gamle metoder eller utarbeider nye, men det kreves til
dette arbeide — som til alt annet — penger. Og for å få
noget i gang, selv forskningsarbeide i beskjeden målestokk,
er det nødvendig at de som siden skal benytte det, har tillit
til saken. Statens bevilgning på disse områder gjør sin store
nytte, men statens opgave må vel sies i de fleste tilfelle å
være løst i og med at man støtter forskningsarbeidet. Den
videre utvikling i industriell målestokk må gjøres av
industrien.
Det har også vært sagf at forskningsarbeidet gir så få
resultater, og at det i regelen kun gir projekter og lite
virkelig nyttig. Jeg er den første til å innrømme at meget av
det forskningsarbeide man gjør, ikke gir positive resultater,
og at denne innvending er berettiget. Der står jo rundt
omkring i vårt land industrielle anlegg som er gått i stå.
Delvis’ er det bygget pà gamle kjente metoder, og delvis er de
basert pà nye. Endel av disse anlegg har vært stanset fordi
konjunkturene og konkurransen fra utlandet har gjort drift
umulig. Men det kan også rettes en bebreidelse mot oss
fagfolk fordi vi mange ganger ikke har sagt fra om ting som
det har vært liten mening i. Jeg behøver ikke gà lenger enn
til min egen by, hvor det står et halvferdig anlegg for
koksaltelektrolyse. Når man hverken har naturlige eller
tekniske betingelser for en industri, så burde vi fagfolk si fra i tide.
Det mest typiske eksempel i vårt land på et harmonisk
samarbeide mellem staten, teknisk-videnskapelig forskning
og industrien er den løsning av jernsaken som jeg tidligere
har omtalt. Det er neppe sannsynlig at den private kapital
vilde ha satt i gang forsøksdriften pà Fiskà i disse tider.
Efter at man der var ferdig, har industrien utviklet saken,
°g bygget videre på den, og forhåpentlig hatt nytte av det
grunnleggende arbeide som staten har bekostet. Det kan
naturligvis hevdes at industrien selv bør bekoste den slags
forsøk. Men staten får sine penger igjen med renter i tilfelle
hvor en slik sak blir utnyttet. Arbeidsløsheten minsker, og
de nye industrielle bedrifter biir skatteobjekter på samme
måte som de arbeidere og funksjonærer som blir beskjeftiget,
blir det.
Til slutt vil jeg få uttale ønsket om et godt samarbeide
mellem industri og forskning, sa resultatet av dette kan bli
at mange av de arbeidsledige atter kan få arbeide.
Vi ønsker alle at tekniske fremskritt, nu som før, må
arte sig slik at både de som setter sin arbeidskraft inn og.
de som setter kapital inn, begge har nytte og glede av
samarbeidet.
DYPBORING PÅ SPITSBERGEN
Av bergingeniør Anders K. Orvin.
Ved stortingsbeslutning av 14. juni 1928 blev der
bevilget penger til dypboring pà Kings Bay kulifelt sommeren
1928. Handelsdepartementet overdrog utførelsen av
boringen til Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser, og
ledelsen av arbeidet blev overlatt til mig.
Der har tidligere aldri vært utført dypboringer så langt
mot nord, og de erfaringer vi fikk, kan være av interesse for
fremtidige boringer i de arktiske egner.
Norges Svalbard- og ishavs-undersøkelser har tidligere
utført lignende arbeider på Bjørnøya i årene 1924 og 1925.
Her er også grunnen frosset til ganske stort dyp, ca. 75 m;
men boringen her støtte allikevel ikke på langt nær pà de
vanskeligheter som på Spitsbergen. Dette skyldes i første
rekke temperaturen i jorden. Mens den koldeste telesone
på Bjørnøya neppe overstiger 4- 3°, er den ved Kings Bay
over det dobbelte. Dessverre mangler vi
temperaturmålinger i fjellgrunnen der oppe, men går man ut fra
middeltemperaturen som ved Green Harbour er 4- 7,6° og ved Kings
Bay antagelig omkring 4- 8°, skulde man tro at den laveste
temperatur, som ligger i omtrent 20 meters dyp, er omkring
4- 7°. Telen går ved Kings Bay ned til ca. 150 meters dyp,
så vi boret utelukkende i telesonen. Denne lave temperatur
i fjellgrunnen skaffet oss mange vanskeligheter, og det var
kun ved den aller største påpasselighet at boringen lot sig
gjennemføre med det utstyr vi medbragte, eller kunde fä
ved anleggene i Ny-Ålesund.
Boringen blev utført med to bormaskiner, som blev leiet
hos Norsk diamantborings A/S, Oslo. Også borerne blev
ansatt gjennem dette seiskap, og flere av deltagerne hadde
tidligere erfaring fra boring pà Bjørnøya.
Der blev benyttet stålsandboring, som har vist sig godt
egnet til boring i sedimentære bergarter, hvor lagstillingen
ikke er for steil. Boring med stålsand kan kun foregå
loddrett, så denne metode passer ikke hvor hullene skal ha en
annen retning.
Selve boringen foregikk fra 14. juni til 3. oktober. Der
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
