Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 1. 2. januar 1930 - Dypboring på Spitsbergen, av Anders K. Orvin
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
10
TEKNISK UKEBLAD
Nr. 1-1930
Fig. 2. Borhull 4. Man ser vanntvannstanken den brennende kullhaug til opvarmning av borrørene
samt anordning av kassen på taket
Vi var ikke forberedt herpå, men hadde kun med én
dimensjon foringsrer (5”), da vi mente å kunne bore ned pà
fast fjell med største dimensjon som på Bjørnøya, og vi blev
derfor meget plaget av ras i borhullene. Verst var det i
borhull 2, hvor vi blev heftet i 16 døgn med rasboring,
mens vi kun hadde 12 døgns effektiv boring. Vi reddet
borhullet ved å sveise sammen 4W jernrør, som vi fikk ved
grube-anlegget, efterhvert som vi satte dem ned i borhullet. Vi
sveiset og satte ned 28,36 m rør. I borhull 3 måtte vi senere
gjøre det samme til 21,34 m dyp. Å sveise rørene kan
imidlertid ikke anbefales til almindelig bruk, da sveisningen
lett ryker når man banker på rørene for å få dem gjennem
rasene.
Vi gjorde den erfaring at man vanskelig kan bore lenger
enn 6—7 m i den øvre opsprukne del av fjellet før rasene
hindrer videre boring. Både i borhull 3 og 4 måtte vi
således fore tit efter 6’2 meters boring. Da de store slepper,
hvorfra rasene kommer, går ned til omkring 20 m, delvis
mere, må man derfor sette ned rør kanskje tre ganger før
man er i fast fjell.
Vi forsøkte også à cementere rasene for efterpå å bore
op cementen og fortsette med samme diameter. Vi forsøkte
først med ren cement, siden med hurtigbindende cement i
forhold: 1 sekk cement til 1 bøtte soda og 4 bøtter varmt
vann, men dette bandt ikke, og kunde delvis spyles ut av
hullet. Endel var kun frosset og opløstes av spylvannet.
Denne metode kan altså ikke benyttes her. Rart nok
mistet vi også, tross telen, flere ganger borvannet på flere
meters dyp, idet det gikk bort på sprekker i den øvre del
av telesonen.
Den verste plage man har ved boring på Spitsbergen
er imidlertid at boret så lett fryser fast. Risikoen hermed
er direkte avhengig av inngående spylvanns temperatur.
I bekker hvor der ikke var store sneformer eller is, fikk
dagvannet pà den varmeste tid av sommeren en temperatur av
5°—6%°. Dette vann kunde vi uten videre benytte til
boringen uten å risikere fastfrysning så lenge boringen pågikk.
Blev det imidlertid nogen minutters stans, så vannet fikk
tilstrekkelig tid til å avkjøles, frøs boret fast. Med vann fra
snefylte bekkedaler eller fra andre bekker om høsten, når
vannets temperatur lå mellem 0° og 2°, inntrådte isdannelsen
ofte mens boringen pågikk. Vi gjorde den erfaring at hvis
hullets dybde var over 50 meter, måtte inngående spylvann
ikke være under 2,5°.
Mens man pà Bjørnøya kunde la et borhull stå et døgn
uten å risikere gjenfrysning, når der bare blev helt saltlake
i hullet, sà lot dette sig ikke gjøre ved Kings Bay. Vi var
utsatt for gjenfrysning av borhullet på få timer, selv om
der blev pumpet varm lake av kalsiumklorid i dette. En
gang frøs boret fast på grunn av en kortere motorstans,
en annen gang stanset vi boringen frå søndag morgen til
samme dags aften for à reparere pumpen. Hullet var da
74 m dypt. Der blev like før stansen pumpet med varm
saltlake. Om kvelden var borhullet ikke desto mindre
frosset op til 42 m fra bunnen. Det tok oss hele 3 døgn å
bore det op igjeh. I et annet borhull frøs boret fast under
optak, da borkronen var over 30 m over hullets bunn. Det
blev tint løs pà nogen timer, men i mellemtiden var hullet
bunnfrosset, så vi måtte bore is over et døgn.
Boringen måtte derfor foregå kontinuerlig også om
helligdagene. Om sommeren da vi hadde varmt dagvann i
bekkene, benyttet vi dette direkte til boringen, men for at
hullet ikke skulde fryse til under optak av boret, hadde vi
alltid varm saltlake for hånden. Vannet varmet vi i
jernfat, hvorunder der blev vedlikeholdt kontinuerlig varme
med kuli. Like før rørene blev tatt op, pumpet vi med
en håndpumpe det varme vann ned gjennem rørene til hele
hullet var fullt av varmt vann. Pà denne måte undgikk
vi frysning. Å pumpe det varme saltvann ned gjennem
maskinpumpen bør helst undgåes, da ventilene ødelegges.
Ved boring med koldt dagvann måtte vi flere ganger ved
begynnende isdannelse under selve boringen kaste
sugeslangen over i varmtvannsbeholderen og pumpe varmt vann
i hullet.
Ut pà høsten, da dagvannet blev for koldt, måtte vi gå
over til à benytte utelukkende kunstig opvarmet
cirkula-sjonsvann ved boringen. Vi benyttet hertil 3 jernfat
forbundet med rør. I nr. 1 kom utgående spylvann fra
borhullet, og her avsatte det meste slam sig. Derfra gikk
vannet til fat nr. 2 og videre til nr. 3, hvorfra det atter blev
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
