Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 1. 2. januar 1930 - Dypboring på Spitsbergen, av Anders K. Orvin - Dødsfall: James Bower - Litteratur - Anmeldelse: Eugen Piwowarsky: Hochwertiger Grauguss, av Bjarne Hauge
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
2. januar 1930 TEKNISK
pumpet inn i borhullet. Ved à fyre under alle fat
kontinuerlig, kunde temperaturen pà inngående spylevann holdes
til omkring 6° og utgàende på 3—4°, alt efter hullets dybde.
Hvis man på nogen måte kan undgå å benytte
cirkulasjons-vann til kuliboringer, bør man ikke benytte det. Vannet
biir nemlig tilslutt så grumset at det er meget vanskelig
av borslammet å avgjøre hvilken bergart man borer i, eller
om man kommer inn i kullag. Dette må man nemlig passe
nøie pà, da man må være forberedt pà ikke å få
sammenhengende kjerne i så løse bergarter. For å holde vannet
så nogenlunde rent, måtte vi sette op to sådanne sett for
varmtvannscirkulasjoh, så vi kunde benytte det ene, mens
det annet blev gjort rent for slam og påfylt nytt vann.
Under den siste tid av boringen i slutten av september
og begynnelsen av oktober hadde vi snestorm og ca. 12°
kulde. Det viste sig da at borrørene under optakene blev
så kolde at når de atter sattes ned i borhullet, dannet der
sig øjeblikkelig is. Til å begynne med helte vi bare varmt
vann over rørene efter hvert som de blev satt ned, men til
slutt måtte vi for å holde boringen gående, legge rørene
over en lang brennende kullhaug, som vi holdt kontinuerlig
brennende under den siste del av boringen. Muffer og
gjenger måtte vi før påskruing dyppe i en varmtvannsbøtte for
at de ikke skulde skyte is.
Vannet måtte vi den siste tid bære op fra bekken til
reserve vanngroper, som vi hadde gravet under borhuset,
da vannet frøs i de utlagte rør, så vi ikke kunde benytte
håndpumpen. Vi var også plaget med at vannslangen til
vannhvivelen og stålsandslangen frøs. Dette blev forhindret
ved à anbringe ovn i borhuset, samt en stor kasse pà taket
over åpningen for borstengene (fig. 2).
Pà denne måte klarte vi à få det siste hull fuliført.
Hvis man ikke vil gå til å benytte innebygget, opvarmet
bortårn, bør ikke boringen utstrckkes til ut over 10.
september. Man må også ved plasering av sene borhull påse
at der er et tjern eller en bekk fra en brefront like i nærheten,
da smàbekkene ellers fryser bort omtrent momentant når
kulden inntrer om høsten.
Selv med den aller største forsiktighet kan man
imidlertid risikere fastfrysning. Man borer kanskje fast i ras eller
slam, eller pumpen går i stykker, så det biir stans en stund.
For å fjerne faren ved at pumpen settes ut av funksjon,
bør man alltid ha en håndpumpe ferdig ved hver bormaskin,
så den øjeblikkelig kan kobles inn. Man må som sagt til
enhver tid være forberedt på at fastfrysning finner sted.
Derfor må man også være forberedt pà øieblikkelig å kunne
foreta optining av hullet. Man må således alltid ha store
varmtvannsbeholdere for hånden. Der må blandt
bor-utstyret finnes en gummislange, som er like lang som det
lengste borhull og så tynn at den lett går ned gjennem alle
borrør og koblinger. Samtidig må den tåle stort trykk.
Man må ved valg av borutstyret påse at koblingene ikke
biir trangere enn rørene, ellers er. det ofte vanskelig å få
slangen forbi disse.
Vi fant at optiningen best foregår på den måte at kokende
vann (eller ennu bedre damp, hvis man har anledning til
à benytte sådan) pumpes inn i gummislangen efter hvert
som denne senkes ned gjennem borstengene. Den is som
er inne i disse vil da hurtig tine op og vannet flyter så op
pà yttersiden av slangen og føres tilbake til
varmtvannsbeholderen. Til slutt vil all is i borstangen tine op, så
slangen kommer helt ned på borkjernen. Ved å fyre godt op
under vannkjelen og la vannet cirkulere nogen tid, vil snart
også borkronen løsne fra fjellveggen, så vanneirkulasjonen
gar op som vanlig pà yttersiden av borrørene i stedet for
innen i disse. Opvarmningen fortsettes til borredskapene
løsner eller gàr løs for lette slag av loddet. Ä slà løs fastfrosne
borredskaper uten forutgående optining er ugjørlig. Man
ødelegger hvilket som helst redskap uten at boret løsner.
Ved vårt første forsøk på løstagning, før vi var helt klar
over at boret var frosset fast, sprengte vi en 5 tonn donkraft.
Vi forsøkte også å senke ned dynamitt gjennem borrørene
helt ned pà kjernen. Dynamitten blev antendt elektrisk.
Eksplosjonen kunde bare så vidt merkes i dagen og
resulterte ikke i noget.
Hvis borhullet fryser til mens borredskapene er oppe,
hvilket meget lett hender, må man bore i is. Da dette går
sent med almindelige stålsandbor eller taggekrone, må man
medføre spesielle skjærende isbor, så opboringen kan foregå
raskt.
Hvis man iakttar ovenstående forsiktighetsregler og
ellers benytter det vanlige utstyr, vil boringen være sikkert
gjennomførlig uten at man biir heftet særlig meget. Med det
almindelige borutstyr alene kan man godt risikere fiasko.
Bortsett fra tidsspille med fastfrysning og boring i ras,
boret vi i den effektive bortid 4,75 m pr. døgn. Der blev
boret i to tolv timers skift med to mann pà hvert skift.
DØDSFALL
DIREKTØR JAMES BOWER, Bergen, som nylig avgikk
ved døden, var født i 1857 i Aberdeen og kom i 1882 til
Bergen som maskintegner ved Mårtens Olsens & Co.s
verksted. Da dette i 1891 blev omdannet til Laksevaag
maskin og jernskibsbyggeri fikk han ansettelse der som
driftsleder og stod i direktørstillingen til han på grunn
av svekket helbred i 1924 trakk sig tilbake.
Direktør Bower deltok også i organisasjonslivet og
var bl. a. en av stifterne av Bergens kreds av de
Mekaniske verksteders landsforening. Han var formann
for denne fra 1904 til 1908.
LITTERATUR
Den nedenfor anførte litteratur kan anskaffes
gjennem «Teknisk ukeblad», telefon 20701.
BOKANMÉLDELSER
Piwowarsky, Ëugen: Hochwerti^r Grauguss.
Springers forlag, 1929. Pris 42 Rm.
De store krav den moderne teknikk stiller til
støpejern, såvel med hensyn til fasthet — ved statisk såvel
som dynamisk påkjenning — og bestandighet ved høie
og vekslende temperaturer, har medført at der i de
senere år er blitt lagt et intenst arbeide i å høine
støpejernets kvalitet. Der er utført en rekke
forskningsarbeider på dette område, men disse har man måttet
søke spredt i de forskjellige tidsskrifter og enkelte
avhandlinger. Dette liar gjort at den almindelige
støperi-mann har hatt vanskelig for å kunne orientere sig på
området. Med foreliggende verk er denne mangel
op-hevet, idet dr. ing. Piwowarsky, som er professor i
metallurgi ved den tekniske høiskole i Aachen, på en
fortjenstfull måte har samlet og sammenstillet alt av
betydning i de arbeider sorn i de senere år er
offentliggjort på området. Professor Piwowarsky inntar en
fremskutt stilling i det arbeide som i Tyskland utføres
for å heve støpejernets kvalitet. Han er derfor den rette
mann til å behandle temaet.
Boken omfatter ikke bare en beskrivelse av
kvalitets-støpejern og hvorledes disse skal fremstilles, men
omfatter en systematisk gjennemgåelse av støpejernets
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
