Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 5. 30. januar 1930 - Streiflys over opfinnerretten. II, av Alfred J. Bryn
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
48
TEKNISK UKEBLAD
Nr. 5-1930
Vi vet ikke om Fader Holberg ironiserer når han lar en
av sine helter berette om det land, hvor dødsstraffen var
avskaffet — men samtidig også om at han på hovedstadens
torv støtte på en galge hvor man holdt på å legge strikken
om halsen på en mann, idet det ved denne anledning blev
ham forklart at nevnte lov uttrykkelig undtok
projekt-makere; — men det er ubestridelig og vel kjent at opfinneren
av maskinvevstolen, Cartwright, fikk sine første brukbare
maskiner slått sønder og sammen og fabrikken svidd av,
da det viste sig at disse djevelske innretninger kunde erstatte
menneskehånden.
Man kan betegne disse dommere som særlig urettferdige,
men man må innrømme at et sådant selvforsvar ligger
nær og at det endog op til våre dager kan gi sig merkbare
utslag om enn ikke i hin tids former.
Allerede før Cartwrights tid hadde de gamle tiders
monopoler, som av opfinneren eller hans financierer i England
og andre land kunde erhverves for lange årrekker, mot
betaling av store beløp til kronen, måttet vike plassen
for det på helt demokratiske prinsipper hvilende
patent-vesen (det 14-årige engelske patent blev innført ved en
lov av 1624). Langt senere vant patentvesenets system
rotfeste på det europeiske kontinent, og da det kom, i
former som bygget på idéer som var det eldre engelske
og amerikanske system helt fremmed. — Opfinneren fikk
her for første gang som dommer den mangehodede sakkyndige
kommis jon.
Fra denne tidsinnstillings blomstringstid (nærmere
betegnet det forrige århundre) i de germanske folkeraser, er
det kjent at da Bessemer søkte patent i Preussen på sin
stålprosess fikk han det svar fra den preussiske
patent-kommisjon, at opfinnelsen i patentlovens forstand ikke
var ny, såvidt erindres med den begrunnelse at det var
en for kjemikere velkjent sak at når man bleste luft gjennem
en ildflytende masse vilde de lettest oxyderbare stoffer
(i dette tilfelle altså spesielt kullstoff) forbrenne først og
dernæst de mindre lett oxyderbare. Dette var omkring 1856.
I femåret 1872—77 blev patentlov utarbeidet for det
tyske keiserrike. Denne lov blev stående til 1891. Også
ifølge denne lov blev patentansøkningene behandlet og
bedømt kommisjonsmessig. Den norske patentlov av 1885
(som bestod til 1910) hadde sitt forbillede vesentlig i denne
første tyske patentlov. På grunn av den raske utvikling
av patentvesenet i Tyskland er det hensiktsmessig å gå
litt nærmere inn herpå.
Den tyske patentlov av 1891 gjennemførte en helt ny
behandlingsmåte av patentsakene derved at den, foruten
å innføre en ny embedsstand „Mitglied des Patentamtes”,
i to meget vesentlige punkter skilte sig fra den eldre lov,
idet den i disse punkter støttet sig til den allerede gjennem
menneskealdre gjeldende administrasjonsform i England
og Amerika for denne gren av rettsvesenet.
Det første punkt var at enhver patentansøkning ved sin
innkomst blev gitt i en enkeltmanns — en eneansvarlig
teknikers ■— hånd. Denne „Mitglied des Patentamtes” —
innenfor institusjonens vegger benevnt „Prüfer”, „Examiner”
„Gransker” — hadde autoritet til på egen hånd å innstille
patentansøkningen til utlegning eller til avvisning og gi
ansøkeren meddelelse herom.
Det annet punkt var ankeinstansens ordning. Denne var
i Tyskland tidligere ordnet på den måte at patentamtets
medlemmer skiftevis deltok i arbeidet som „Prüfer” og
skiftevis som medlemmer av ankeinstansen. Dette
forandredes nu derhen at — som det i et embedsmessig skrift
om denne forandring heter: „Es wurden
Beschwerde-abteilungen gebildet die ganz von den Geschäften der ersten
Instanz ausgeschlossen sind.”
Dette system som med nogen forenklinger av den samlede
ordning har vært forbillede for vår nuværende patentlov
av 1910 er i Tyskland og Østerrike fremdeles gjeldende
(har altså kunnet holde sig i ca. 30 år), idet man dog også
der har innført visse forenklinger — nærmest svarende
til vårt system.
En patentansøknings gang efter nu bestående regler i
Tyskland og Østerrike er kort uttrykt følgende:
Patentansøkningen går fra innleveringsskranken til det tekniske
medlem av Patentamt, som efter sakens tekniske
beskaffenhet skal foreta granskningen og korrespondansen med
opfinneren. Granskeren har lov til på egen hånd à beslutte
ansøkningen utlagt og ved utlegningstidens utløp blir patentet
ansett som bevilget, hvis ingen protest jra tredjemann er innløpet.
Fører granskerens arbeide med saken derimot til at han
ikke finner å kunne utlegge den (resp. ikke utlegge den i
den av opfinneren krevede form) eller biir der nedlagt protest
mot den utlagte ansøkning blir saken overført til
viderebehandling av et utvalg, bestående av 3 medlemmer,
hvorav i tilfelle av at protest joreligger et medlem er en jurist.
For dette utvalg foregår behandlingen videre som foreskrevet
for behandlingen av den enkelte gransker. Der kreves
altså bare en persons vilje til utlegning eller bevilgning
av et patent (når protest ikke foreligger) men tre personer
til en beslutning om patents nektelse.
Avgjørelsene av dette utvalg kan påankes til
Beschwerde-abteilung, hvor forsetet inntas av Patentamtets direktør
eller en av dennes stedfortredere. Å legge merke til er at
i Tyskland såvel som i Østerrike er den avgift som erlegges
av opfinneren for å få saken op fra første til annen instans
mindre enn den oprinnelige ansøkningsavgift. I Tyskland
er ansøkningavgiften 25 M. og ankeavgiften 20 M., i
Østerrike den førstnevnte 30 Sch. og ankeavgiften 10 Sch. I
begge land inngår muntlig forhandling som et vesentlig
ledd i sakens behandling. Denne muntlige forhandling
skjer såvel i første instans som i annen instans i almindelighet
med et eller to av vedkommende medlemmer, ved
protestsaker dog alltid med det samlede utvalg.
Det er en almindelig tro at det av det tyske Patentamt
utferdigede patent kan regnes som særlig sikkert fordi
granskningen i Tyskland er særlig nøiaktig. Hovedgrunnen til
det tyske patents verdifullhet — rettslig sett — tør
imidlertid i særlig grad være den at den tyske
patentmyndighets organisasjon og arbeidsmåte har medført at
ankeinstansen — Beschwerdeabteilung — har fått en sterk
innflytelse på de sakers avgjørelse som vekker tvil eller
tvist. Nytten for patentvesenet er her den at første instans’
medlemmer får faste støttepunkter for de meddelelser de
gir ansøkeren ved sakens grunnleggende behandling.
I virkeligheten har den tyske Beschwerdeabteilungs
arbeide vært av den aller største betydning for utviklingen
av den europeiske patentrett. Dens avgjørelser med
begrunnelser finnes publisert i et stort antall av alle fagmenn
på området leste publikasjoner.
Den direkte betydning av en helt uavhengig og rasjonelt
arbeidende ankeinstans vil være klar for enhver som befatter
sig med rettslige spørsmåls løsning. Såvel ved vanlig
rettergang (i civile saker), som ved en patentmyndighet lider
behandlingen i første instans derved at oversikten blir
forstyrret ved en mengde saken i virkeligheten ikke
vedkommende ting. Ved en patentmyndighet bringes disse
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
