Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 5. 30. januar 1930 - Streiflys over opfinnerretten. II, av Alfred J. Bryn
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
30. januar 1930
TEKNISK UKEBLAD
49
saken uvedkommende ting i stor utstrekning inn av
granskeren (som jeg senere skal vise av lett forklarlige om enn
ikke alltid like vel overveiede grunner) og det punkt kommer,
da det er klokt fra patentsøkerens side og rettferdig og
klokt fra administrasjonens side å la spørsmålet om
op-finnelsens patenterbarhet på helt fritt grunnlag, uavhengig
av forhandlingene ved underinstansen avgjøre av andre
personer. De saken uvedkommende ting kan nu ligge
begravet i aktene og det, saken virkelig gjelder, være
avklaret og gitt en for sakens fremme heldig form.
Det var også ordningen av ankeinstansen i den gamle
norske patentlov av 1885 som gav den direkte foranledning
til omdannelsen av vårt patentvesen. Den gamle lovs
„Overpatentkommisjon” opnevnt av Kongen i statsråd
for hver enkelt sak var det første problem som møtte mig
da jeg mot slutten av 80-årene begynte å virke som rådgiver
i patentsaker. Hvad jeg lærte i disse ti-år gjorde mig lydhør
likeoverfor klager fra patentsøkere og jeg blev var likeoverfor
fenonemer innen offentlig administrasjon. I det følgende
skal jeg gi et billede av enkelte ting fra den tid, som jeg
mener har interesse, selv om de ikke er direkte aktuelle.
En dag i 1888 kom en eldre, distingvert herre inn på
på mitt kontor. Han presenterte sig som gassverksdirektør
Pihl (0. Pihl sen., død 1898). Han bad om undskyldning
fordi han forstyrret mig. Årsaken var at han var blitt
opnevnt som varmeteknisk kyndig medlem av en
over-patentkommisjon som skulde behandle en av
patentkommi-sjonen avslått patentansøkning fra W. v. Oechelhauesser
vedrørende en forbrenningskraftmaskin (nærmest å betegne
som en forløper for Dieselmotoren). Han meddelte mig
at han av papirene så, at jeg fra Indredepartementet hadde
fått mig returnert (som ikke tillatt) en sammen med
anke-begrunnelsen innsendt ny beskrivelse (med innskrenket
patentkrav). Han vilde gjerne se den. Hvad han selvfølgelig
fikk. Og så sa han følgende:
„Jeg skal si Dem, ingeniør Bryn, jeg har selv vært med
på å avfatte patentloven, men det var i lovkommissjonen
aldri på tåle at det skulde være ansøkeren forment å
innskrenke sitt krav, når han forela saken for
overpatent-kommissjonen, kun ikke å forandre det til å gjelde noget
annet, noget for hvilket der ikke forelå grunnlag i
dokumentene. Da jeg imidlertid i overpatentkommissjonens
møte igår fremholdt dette og erklærte at jeg i ethvertfall
fant at det her forelå en interessant og viktig opfinnelse,
så fikk jeg av den juridiske formann det svar: Men
direktøren vil da ikke at vi skal underkjenne den enstemmige
avgjørelse av en kommissjon som må ansees som
representerende den presumptivt største sakkyndighet i vårt land
når det gjelder patentspørsmål.”
Avgjørelsen falt en uke senere på disse (forøvrig her for
første gang offentliggjorte) premisser.
Næste gang jeg hadde sammenstøt med den administrative
fortolkningskunst i forbindelse med en overpatentkommisjon
gjaldt saken en kjemisk opfinnelse — allerede patentert
i Tyskland. Efter at jeg hadde innsendt ankebegrunnelsen
(men vel voktet mig for å innsende noget innskrenket
patentkrav) fikk jeg en ukes tid derefter denne
ankebe-grunnelse tilbake fra departementet med den beskjed,
at da etter loven overpatentkommisjonen skulde behandle,
saken efter de patentkommisjonen forelagte dokumenter,
hadde jeg ingen adgang til å ledsage min ankebegjæring
med nogen begrunnelse (formodentlig var det vel særlig
omtalen av det tyske patents bevilgning som inciterte
departementet til denne skjerpelse av sin lovfortolkning i
opfinnerens disfavør).
Muligens vil mange finne disse „historier” fra 90-årene
overflødige. Men tilstanden blev dog tolerert til 1910 og
det har for mig, og jeg tror for alle teknikere en viss historisk
verdi å fastslå det kulturintellektuelle nivå som dengang
prestertes i et norsk regjeringskontor og som norske borgere
måtte videregi til utlandet helt inntil for bare 20 år siden.
Fig. 1.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
