Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 5. 30. januar 1930 - Streiflys over opfinnerretten. II, av Alfred J. Bryn
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
50
TEKNISK UKEBLAD
Nr. 5-1930
Ingen i patentvesen kyndig mann kunde av denne våre
øverste myndigheters innstilling slutte annet enn at
departementet fant sig svært brydd med disse
overpatentkommi-sjoner.
Jeg fikk imidlertid ennu engang anledning til å bli intimt
innviet i disse av våre høieste myndigheter sanksjonerte
forhold. Jeg hadde atter inngitt en ankebegjæring. En
kort tid efter blev det ringt til mig fra en av
Indredepartementets sjefer med anmodning om å komme derop.
Denne mann (en senere meget kjent høiere embedsmann)
meddelte mig ved denne konferanse at han var ganske ny
i sin stilling og at. han derfor, da han fikk sig min
ankebegjæring forelagt, hadde bedt en av sine underordnede
om å finne frem nogen tidligere overpatentkommissjonssaker,
så han kunde få et innblikk i hvorledes man behandlet en
sådan sak.
Ved å gjennemgå disse papirer viste det sig at
fremgangsmåten ved opnevnelsen av overpatentkommisjonene hittil
hadde vært den som her illustreres. Forklaring eller
kommentar tør ansees overflødig (se fig. 1).
Han uttalte, efter å ha vist mig en sådan serie skrivelser,
at han i sakens anledning hadde konferert med en
industri-mann om saken og var derefter kommet til at han vilde
spørre mig om min mening, hvorledes man helst burde gå
frem ved overpatentkommisjoners opnevnelse. Uvesenet
blev herved — såvidt jeg vet — for alle tider bragt ut av
verden. — Den dengang nedsatte overpatentkommisjon var
den første som gav avgjørelse i appellantens favør.
At man også andetsteds hadde å kjempe mot en opfatning
hos de høiere myndigheter angående deres piikter og forhold
likeoverfor patentsøkere som selv et minimum av
retferdig-hetsfølelse burde utelukke, fremgår av den i fig. 2
fotografiske gjengivelse av et avsnitt av en lengere avhandling av
en dansk forfatter i et Kjøbenhavnerblad, år 1896, om
patentvesen:
Fig. 2.
Det hører herhen, for å fullstendiggjøre billedet av de
forhold som gav støtet til arbeidet med å få en ny
organisasjon av vår patentmyndighet istand, å illustrere på en
krass måte hvorledes den mangehodede patentkommisjon
kunde arbeide (se fig. 3).
Den patentansøkning ovenstående avslagsbeslutning
gjaldt, omfattet en beskrivelse på over 10 tettskrevne
skrivemaskinsider og dertil et halvt snes patentkrav. — Som
man vil se, var 4—5 dager tilstrekkelig for
patentkommi-sjonens fem medlemmer til å feile sin knusende dom.
Jeg har foran gitt et fragmentarisk billede av opfinnerens
stilling likeoverfor hans dommere op gjennem tidene, —
for vårt lands vedkommende op til for et snes år siden. At
denne utvikling går senere i et lite land som Norge enn annet-
Fig. 3.
steds, ligger i sakens natur. Enhver som på nært hold har
hatt anledning til å se denne utvikling, vil vite at den alt
overveiende grunn for vilkårenes forbedring ligger deri at
opfinneren mer og mer er blitt stillet overfor dommere av
sitt eget kjøtt og blod — praktisrende teknikeere — og at
det er blitt gitt ham adgang til ved tekniske midler
(demonstrasjoner) å forklare og forsvare sin rett. Dommeren —
jeg mener her, som det vil forståes, patentmyndighetens
representant — er blitt undersøkelsesdommer. De fra juridiske
kommentarer hentede, ofte av manglende teknisk
forståelse utsprungne, hypotetiske regler, som blev benyttet i de
„sakkyndige” kommisjoners begrunnelser, har mistet sin
aktualitet; man ser dem ennu i advokaters deduksjoner, men
de gjør neppe inntrykk, enn ikke på brødrene på den annen
side av skranken, forsåvidt saken plederes for en rett som
har stadig praksis i patentsaker. De quasitekniske juridiske
formlers tid er forbi, dommeren i en patentstrid vet at
hans hovedopgave er å få fjernet fra striden dens
uvesentlige ting, dens camouflerende klædning, så der kan formes
teknisk klare spørsmål til den sakkyndige.
Enhver som holder sig a jour med tyske og engelske
domstolers begrunnelser i patenttvistemål, vil bli klar over denne
utvikling og dens vidtrekkende betydning for opfinneren og
industrien.
Ennu lettere er det å forvisse sig om denne utviklings
retning ved å studere forandringen i patentsakenes
behandlingsmåte for patentmyndighetene. Den korte fremstilling
som jeg lenger foran har gitt herom forsåvidt angår
Tyskland og Østerrike, viser — som jeg håper — på en
tilstrekkelig klar màte dette.
At man, som det derav fremgår, helt har fratatt juristen
enhver befatning med den regulære behandling og
bevilgning av patentet, således at han kun kan bringes inn i saken
derved at teknikeren erklærer å ville avslå
patentansøk-ningen eller når en tredjemann påstår patentansøkningen
avslått, betyr en avgjort utjevning av den vei en opfinner
har å dra, når han innskiber sig på den skrøpelige farkost
en patentbeskyttelse ofte er — den betyr også en uvurderlig
• forenkling og utgiftsbesparelse.
Men i ankeinstansen sitter juristen, og man vil gjerne
ha ham der, av grunner som jeg senere skal søke å forklare,
idet jeg i et næste avsnitt vil gå nærmere inn på de to
instansers ordning efter vår lov av 1910 og hvilken vei
utviklingen her har tat.
Som avslutning på denne artikkel og samtidig som
overgang til næste, er det naturlig og for mitt formål nødvendig
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
