Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 5. 30. januar 1930 - Streiflys over opfinnerretten. II, av Alfred J. Bryn - Oslo sporveiers nye busser, av S. Kloumann
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
30. januar 1930
TEKNISK UKEBLAD
51
å behandle den stilling innen vàrt patentvesen som
patentstyrets direktør efter loven inntar i arbeidet med
patentsakene.
Som det fremgår av min utredning av det tyske og det
østerrikske patentvesens ordning, inntar direktøren for det
norske patentkontor (Styret for Det industrielle rettsvern)
nøiaktig samme stilling likeoverfor kontorets øvrige
personale og dets avdelinger som direktøren i de nevnte
utenlandske patentkontorer. Han er samtidig administrator av
det hele system som han er dommer i ankeinstansen.
Under de forskjellige direktører ved vårt patentstyre
som har innehatt denne stilling, synes disse i sitt innerste
vesen ytterst forskjelligartede plikter å ha skaffet rette
vedkommende „hodebry”, hvad det mig bekjent ikke har
gjort i noget annet land.
Således var det mig i det år 1919 ikke mulig å overbevise
styrets daværende direktør, likesålitt som departementet, om
at når en skrivelse fra en ansøker ikke er blitt journalisert
som innkommen, og vedkommende ansøkning med dette
faktum som grunn blir avvist, det da er en
administrativ sak å beriktige dette og ikke ansøkerens plikt ved påanke
til 2nen avdeling å få dennes kjennelse for at noget har
klikket innenbords. Hvorfor skal ansøkeren ilegges mulkt
herfor og hvorledes kan et reglement være skrevet som på
denne vis kan gi en ankeinstans arbeide med å kontrollere
indre reglementers overholdelse?
Utviklingen et tiår senere viser at man fremdeles er i
villrede om hvad direktørens stilling som administrator av
det hele system og samtidig som dommer i ankeinstansen
tilsier ham av plikter som forsiktig general. Det heter i
patentlovens § 23:
„Med det innkomne patentkrav forholdes av styret
(første avdeling) overensstemmende med de derom
gjeldende forskrifter” (nemlig i lov om patentstyret).
I lov om patentstyret § 4 heter det:
„I første avdeling avgis enhver innkommet sak til et av
avdelingens medlemmer, som for patentkrav skal være et
teknisk............ medlem. Denne foretar med saken alt
hvorom ikke er foreskrevet, at avgjørelsen skal treffes av
avdelingen. Sådan avgjørelse treffes av et utvalg av tre
av avdelingens medlemmer o.s.v.”
Da god orden og forhindring av vilkårlighet tilsier at
disse utvalg er opnevnt en gang for alle på forhånd (f. eks.
for 1 à 3 år ad gangen), hvilket også skjer, kan en endring
av et utvalgs sammensetning for nogen enkelt sak av
selvinnlysende grunner ikke finne sted, uten forsåvidt sykdom,
død eller annen hindring inntrer.
Hvad der imidlertid nu er blitt praksis er følgende:
Sakene går ikke ved innleveringen, som loven foreskriver,
til styrets første avdeling — altså til det tekniske medlem,
som skal foreta alt som ansøkningens innlevering krever
eller foranlediger — men de går til ankeinstansens formann
(styrets direktør), som studerer ansøkningens innhold.
Finner han nu at saken omhandler ting som en tekniker
ikke kan forutsettes å ha like god forstand på som en jurist,
får formannen i styrets første avdeling ordre fra styrets
direktør om å utskyte et teknisk medlem av vedkommende
utvalg og erstatte denne tekniker med avdelingens jurist.
Uten å innlate mig på det for en rettslig
innstillet tenkemåte nærliggende spørsmål: kan efter norsk
rett og juridisk tenkemåte formannen i en ankeinstans
under nogen som helst forutsetning øve innflytelse på
sammensetningen av underinstansen, når dennes
sammensetning på forhånd er reglementsmessig bestemt? — vil jeg
spørre, hvor fører dette hen?
Efter loven er intet bestemt om styrets direktørs
fagutdannelse, han kan være jurist, tekniker, militær,
statsøkonom, seminarist, — ganske som fylkesmenn kan være
det.
Skal patentstyrets direktør anse det som sin plikt, tross
patentlovens uttrykkelige forutsetning i motsatt retning,
å gjennemgå patentsakene før de kommer til det tekniske
utvalg, vilde man jo kunne få komme til å se at også den
tekniske, den militære, eller hvilkensomhelst annen
spesial-sakkyndig direktør, vilde se sig foranlediget til, på grunn
av sin spesielle innsikt, den være virkelig eller ikke, å
utskyte ett og innsette et annet medlem av underinstansens
utvalg.
At man her har slått inn på en vei som ikke fører til noget
mål og som er ukjent som prinsipp, tror jeg ikke vil kunne
benektes. Bestemmelsen om utvalgs sammensetning etc. i
f. eks. den østerrikske patentlov — dens regler for
direktørens myndighet — lyder således:
„Sammensetningen av ansøkningsavdelingene,
anke-avdelingene og nullitetsavdelingene finner sted på forhånd
for hvert år ved direktøren. Denne kan foreta forandring
i sammensetningen forsåvidt sådan blir nødvendig på grunn
av inhabilitet, tjenesteplikter, sykdom eller annet som
forhindrer vedkommende medlem fra å fungere.”
Dette er en klar og utvetydig tale, — og hvad der kan
trekkes av konsekvenser ut av vår lov med hensyn til
direktørens myndighet er neppe mindre utvetydig.
Hvad enten det dreier sig om store eller små spørsmål,
spesifike eller prinsipielle, har styrets ^direktør ikke nogen
adgang til ved en sådan utskiftning å bringe et
forutsetningsvis negativt element inn i dommerkollegiet. Får en
underinstans adgang til å øve enn den minste innflytelse på
sammensetningen av overinstansen vil denne i lengden bli en
latterlig institusjon, — går man den omvendte vei blir
saken ikke bedre, heller verre.
Det kan ikke annet enn virke forstemmende at ikke dette
er helt klart for alle og enhver. Det enhets- og solidaritets
system, som vårt patentstyre er bygget på, sikter på en
fruktbar utvikling gjennem et lovmessig avgrenset
samarbeide.
OSLO SPORVEIERS NYE BUSSER
OG LETTMETALLS ANVENDELSE I RULLENDE MATERIELL
Av Direktør S. Kloumann.
Oslo sporveiers nye busser vekker berettiget
op-merksomhet, ikke bare ved sitt utseende, som er så
forskjellig fra de vanlige, men også ved de mange andre
radikale avvikelser fra det almindelige. Ved å plasere
motoren mellem akslene under et par seter, og innebygge
bussen helt frem med overheng foran forhjulene, er det
nyttbare seteplass-areal øket fra ca. 70 til ca. 100 % og
man har opnådd å få plass til 55—60 passasjerer.
Utstyret er holdt i en lys, tiltalende aluminium farve såvel
utvendig som innvendig. Setene er komfortable, og for
de stående passasjerer er der anbragt tilstrekkelig med
håndtak og stenger å støtte sig til.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
