Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 16. 15. april 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
15. april 1930
TEKNISK UKEBLAD
171
Av ovennevnte anlegg er Sørlandsbanen N (til Kragerø),
Raumabanen samt Nordlandsbanen S (Sunnan-Grong) åpnet
for drift.
Den gjennemsnittlige arbeidsstyrke som er forutsatt å
kunne beskjeftiges for den foreslåtte bevilgning, er
beregnet til ca. /100 mann, som skal søkes beskjeftiget mest
mulig jevnt sommer og vinter.’
I budgettforslaget er forøvrig omhandlet en rekke
spesielle spørsmål, hvorav kan fremheves etablering av en
bil- og ferjeforbindelse Haugesund—Etne—Odda-—Kinsarvik
Eide istedetfor projektert jernbane Haugesund—Odda,
hvorav strekningen Haugesund—Etne inngår i jernbaneplanen
av 1923.
Ennvidere er i budgettproposisjonen omhandlet
spørsmålet om administrasjonsforholdene ved jernbaneanleggene.
Angående dette omfattende spørsmål kan henvises foruten
til nevnte budgettproposisjon tillike til St. medd. nr. 32
for 1929 med bilag samt til Stortingets jernbanekomites
innstilling S. nr. 4 for 1930.
Statsbanenes anleggsbudgett blev vedtatt av Stortinget
uten forandringer. Driftsbudgettet kommer til behandling
straks over påske.
UTKAST TIL NY KONSESJONSLOV
FOR BERGVERK
(Fortsettelse fra nr. 15, s. 161.)
Vi påbegynte i forrige nr. av bladet referat av bergmester
C. Riibers foredrag i fellesmøte den 8. april mellem „N. 1. F.
bergingeniørenes avdeling” og „Norsk bergindustriforening,
gruppe av P. F.” Til referatet var knyttet gjengivelse in
extenso av den nugjeldende lov såvelsom den nedsatte
komités utkast til ny lov, som vi ber leserne å sammenholde
med nedenstående sammentrengte referat av herr Riibers
gjennemgåelse av lovutkastets enkelte paragrafer. Av
plasshensyn har vi kun medtatt de punkter som må antas
å ha større rekkevidde.
£ 7. — Denne paragraf er uforandret overensstemmende
med gjeldende lovs § 11.
£ 2. — Denne paragraf tilsvarer lovens § 12 med den
forandring at norske statsborgere foreslåes gitt rett til å
igangsette bergverksdrift uten konsesjon, derimot ikke
norske kommuner.
Begrunnelsen for denne prinsipielle forandring fremgår
av referatet i forrige nr.
§3 .— I innledningen til denne paragraf opregnes de
rettssubjekter som må ha konsesjon tilsvarende til den
nuværende lovs § 13, men med de avvikelser i henhold
til foregående paragraf, at norske kommuner er gått inn,
men norske statsborgere ut.
Punkt 1. Her foreslåes inntatt en bestemmels e om
adgang allerede under sakens forberedelse å få sig meddelt de
betingelser, hvorpå konsesjon i tilfelle vil bli gitt. Når man
under arbeidet for å finansiere et grubeforetagende er nådd
frem til kapitalen, vil dennes interesse ofte hurtig kjølne,
mår man ikke bestemt kan meddele, om konsesjon vil bli
gitt, og på hvilke vilkår. Ved en flerhet konsesjoner har
det riktignok vært innledet forhåndsforhandlinger med
vedkommende departement, som alltid har stillet sig
imøtekommende. Men denne adgang bør stå i selve loven. Det
må ansees lite rimelig at der „kan” pålegges konsesjonæren
å stille spesiell sikkerhet for det beløp som ansees tilstrekkelig
for drift i 3 måneder. Er foretagendet levedyktig, er
bestemmelsen unødvendig, og er det det ikke, bør det ikke
tvinges til å drive ytterligere 3 måneder og tape ennu mer.
Under punkt 4 er tatt bestemmelsen fra nuværende lovs
punkt 5 om, at konsesjonæren er ansvarligforsine
kontraktørers forpliktelser likeoverfor arbeidere, hvilket må ansees
heldig. De øvrige bestemmelser under punkt 5 kan ikke
finnes nødvendige, da de finnes i andre lover.
Punktene 6, 7 og 8 i nuværende lov tar sikte på å
overføre på bergverket utgifter, som det vanligvis pålegger
samfundet å utrede. Det er en direkte ekstrabeskatning,
som ikke kan innsees å være mere berettiget overfor
berg-verksforetagender enn overfor annen industri. Men bortsett
herfra støter man atter og atter på élike svevende uttrykk
som, at „departementet kan kreve” eller konsesjonæren kan
pålegges,” eller „efter bestemmelse av vedkommende
regjeringsdepartement”. Slike lite forretningsmessige og
usikre og svevende bestemmelser virker avskrekkende på
konsesjonssøkere. Finner departementet at det i enkelte
tilfelle er nødvendig å ha noget av disse bestemmelser,
får man gjøre det i det enkelte tilfelle.
Komitéen foreslår i stedet som punkt 5: „Ved
innvilgelse av konsesjonsandragender kan departementet stille
de betingelser som det i det enkelte tilfelle finner påkrevet av
almene hensyn.” Da man har fått egen trustlov, er
bestemmelsen i nugjeldende lovs punkt 9 overflødig og derfor
ikke medtatt av komitéen.
Den nuværende lovs punkt 11 burde man bli enig om
å la avgå i all stillhet. En så lite vel overveid bestemmelse,
vil man forgjeves lete efter i andre lands lover. Man tenke
sig følgende:
En mann går i fjellet og støter på noget som ligner „metall”.
Han slår nogen stykker derav og viser dem til en mann i
bygden. Han får kanskje 100 kr. for funnet og er dermed
vel fornøid. Den nye eier begynner så litt „opskjærpning”,
men makter ikke større utlegg, og selger så skjærpet til en
annen, som har bedre anledning til å avse penger til drift
av en synk, og han får kanskje kr. 500 og er dermed fornøid.
Eier nr. 3 driver videre, forekomsten viser sig større og en
tilkalt bergmann anbefaler forsøksdrift for å bringe større
klarhet over forekomstens muligheter. Det lykkes kanskje
eieren å få et interessentskap til å avkjøpe ham gruben
for kr. 10 000, og da han selv har lagt ut kanskje kr. 2000
er han fornøid. Interessentskapet går igang med
diamantboringer og synk- og verksdrift og opnår kanskje herved
å kunne konstatere, at det virkelig er en drivverdigforekomst;
dette får dannet et selskap som overtar gruben for, la oss
si kr. 250 000. Interessentskapet har kanskje lagt ut kr.
50 000, og er vel fornøid med sin profitt. Aktieselskapet
begynner så drift av gruben, som herunder viser ytterligere
malmtilgangcr, så dens verdi stiger til 1 000 000 kr.
Nu høres det kanskje nokså uhyrlig at første finner kun
har fått kr. 100 for en forekomst som viser sig å være verdt
1 million. Efter nuværende bestemmelse kan det nu
opkomme krav fra denne og kanskje også fra de følgende om
et „tillegg”. Man savner her en bestemmelse om, på hvilket
tidspunkt av utviklingen verdien skal fastslåes. Men for de
skjulte mineralskatter mangler man ethvert holdepunkt
for bedømmelse herav, idet man for hver transaksjon
likeså meget har muligheten for en avtagende som en
tiltagende verdi. Hvorfor ikke med en likeså stor føie anvende
en sådan tilbakevirkende bestemmelse, hvis anvisningen
til sist viser sig å være betalt altfor meget? Det må ansees
ganske håpløst å komme til et rettferdigere resultat enn det
som utviklingen i sig selv har medført.
I nuværende lovs punkt 12 finnes bestemmelse om en
ekstrakontroll for å overvåke de opstilte betingelser.
Komitéen mener at det bør være upåkrevet å etablere nogen
kontroll utover den som utøves av bergmester,
fabrikk-tilsyn og ligningsvesen.
Punkt 7, tilsvarer nuværende lovs punkt 13 og
omhandler konsesjonstid og hjemfallsrett.
Hjemfallsretten er et tveegget sverd for samfundet.
Det er stor sannsynlighet for at ved Statens overtagelse
av et bergverk vil dette fra å være et skatteobjekt gå over
til å bli en belastning på statsbudgettet. Men da Staten
kan bortleie et bergverk hvorav den er blitt eier, finner
komitéen ikke grunn nok til å foreslå denne meget omtvistede
hjemfallsrett ophevet, men dens ikrafttreden bør utskytes.
Efter nuværende lov er konsesjonstiden maksimum 50 år.
Ifølge konsesjonsloven av 1909 var den inntil 80 år, hvilket
ved forekomster med langsiktig rentabilitet kan være
lite nok, for tiden bør man dog ikke gå lengere uten
Stortingets samtykke.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
