Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 17. 24. april 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
176
Nr. 17 - 1930
TEKNISK
for avfallet. Da der kan falle 70 til 80 til 90 % avfall, sier
det sig selv at det er av den største betydning à få nedsatt
mengden av avfall og muligens også finne nogen anvendelse
for det. Skiferavfall kan brukes til mange ting: Kunstige
fliser, takpapp, tilsetning til maling, polering, isolatorer,
i gummi-industrien ved asfaltering, i cement o. s. v.
Takskifer kan også brukes til andre ting enn til å tekkc
taker. Der er i byggeindustrien mange artikler som kan
gjøres, av takskifer. Valdres skiferbrudd A/S har — ved
sine brudd i Vestre Slidre — foruten verkstedet for
fabrikasjon av takskifer, en meget vakker fabrikk med fine høvle-,
frese- og polermaskiner for à fremstille forskjellige profiler,
således til elektrolysekar.
Næsten all takskifer er av sedimentær oprinneke. Den er
dannet som almindelig lerskifer, til dels også sandsten ved
sammenkitting av lere eller sand som har avsatt sig i havet,
lag på lag. Hvis disse sedimentære lag engang i tiden har
deltatt som ledd i en fjellkjedefoldning, vil de havært utsatt
for overmåte sterkt trykk og høi temperatur, hvorved de
vil være forandret ved mekaniske og kjemiske krefters
virkning. De oprinnelige ler- eller sandkorn vil i større
eller mindre grad være knust eller utpresset til flate skjell
som ligger parallelt med hverandre og med lagflatene
nogenlunde loddrett på den retning hvorfra trykket virket.
Samtidig vil der være nydannet en del mineraler,
vanligvis lyse glimmerblad eller lys hornblende, kloritt m. m.
som også ligger med flatene loddrett på trykkretningen.
Herved vil de oprinnelige sedimentære lagflater i større
eller mindre grad være forsvunnet og der vil være opstått
en ny skifrighet omtrent loddrett på trykkretningen.
Hvis en takskifer har 2 hinannen skjærende skifrigheter,
vil takskiferen være svak og dårlig. Den beste takskifer
fåes når de kjemiske og mekaniske krefter har virket så
lenge og så kraftig at der er dannet en fyllitt. Den
oprinnelige lerskiferkarakter er da helt forsvunnet. Der er
nydannet en hel del glimmer, ofte også hornblende og andre
mineraler. Massen er bundet kraftig sammen, så at selv tynne
plater er meget sterke, seige og elastiske. Mens den
oprinnelige lerskifer var nokså porøs og vannholdig og lett vilde
kunne fryse istykker, vil en sådan fyllitisk takskifer, når
den er godt utviklet, vise minimal vannabsorpsjon.
I et godt brudd kan man bryte ut meget store plater og
få både tynne og tykke plater. Det vil være lett foi ståelig
at der finnes alle overganger mellem en almindelig lerskifer
og en ekte fyllitisk takskifer. Man bør derfor være meget
forsiktig ved valg av skiferbrudd. De geologiske forhold bør
nøie studeres, og skiferen må undersøkes av en
materialprøveanstalt.
Vi burde her i Norge være langt mer cpmerkscm på den
herlighet vi har i vår skifer. Ved siden av sin styrke og
seighet har takskiferen også mange egenskaper scm tiltaler
ens estetiske sans. Det er ganske vakre farvenyanser å få
i skifer: grønne, fiolette, grå og mørkere varieteter sees på
de mange vakre skifertak rundt omkring i landet.
Tar man en god skifer og slår på den, gir den en
fulltonende klang, næsten som en klokke. Dette er et av bevisene
for god takskifer. Sprukken må klangen ikke være. En
annen prøve er at man skal kunne slå et huli eller drive en
spiker igjennem uten brist. Mineralprøvning av skifer er
en ting for sig. Der må prøves på styrke, vannabsorpsjon,
farvens holdbarhet, forvitring, syrefasthet,
mineralsammen-setning o. s. v. Forskjellen mellem materialegenskapene hos
en lerskifer og en ekte fyllitisk takskifer fremgår særlig
godt ved en elastisitetsprøve. Man skjærer ut en lang,
tynn plate av takskiferen, understøtter den i begge ender
og belaster den på midten. Den vil da i nogen grad kunne
bøies, stå i spenn som et panelingsbord av tre, mens en
vanlig lerskifer ikke vil vise nogen elastisistet.
Om takskiferens utbredelse i Norge er først det å si at,
da de dannes i fjellkjedefoldningsprosesser, så må de søkes
i vår fjellkjede. Det viser sig også at våre viktigste
takskifer-brudd ligger nær høifjellet. De kjente brudd i Valdres, på
Voss og i Gudbrandsdalen ligger nær fjellkjeden. Der er
takskiferbrudd i mange bygder. Foruten de nevnte steder
også i Gausdal, flere steder i Østerdalen, i Hallingdal og
Hemsedal, i Hardanger, Sogn, Romsdal, Opdal m. m.
Kjente brudd er der også i Stjørdal, Alta og Lebesby.
Mellem heller og takskifer er der ikke alltid så stor
forskjell. Hellene er som bekjent tykkere, så de kan brukes
til trapper, fortausten, i haveganger o. s. v. De fleste
takskiferbrudd ligger i kambriske og siluriske skifre. Det er
sjeldnere man finner takskifer i grunnfjellet. Heller brytes
også i devonisk sandsten.
Takskifer brytes oftest i dagbrudd, men tildels også ved
grubedrift. Oppe i Østre Slidre er der således temmelig
dype gruber og store gruberum. Derved kreves naturligvis
lange heiseanlegg, stiger og pumper; men sådan drift har
også fordeler, bl. a. den at arbeiderne har det bedre om
vinteren ved å arbeide i grubene enn i åpne dagbrudd. Grubene
i Østre Slidre faller skrått ned i fjellet. Når skiferblokkene
kommer op, kjøres de til verkstedet, hvor de sages og
spaltes op og klippes til, vanligvis avrundet av form som en
negl. Opspaltningen bør gjøres nokså snart efter at blokkene
er tatt ut av fjellet, mens bergfuktighetcn ennu er tilstede,
fordi de da spaltes best. De avrundede taksten brukes
meget her i landet, vel fordi de er lettest å klippe og fordi
det derved blir mindre avfall enn når det skal klippes
firkantsten. Sistnevnte form er den vanlige i England.
I England og navnlig i Amerika var der tidligere svært
mange skifertyper på markedet med forskjellig størrelse,
tykkelse og farve. Det er nu gjort et stort
forenklings-arbeide her med innførelse av standardiserte typer.
Ved de geologiske undersøkelser er det påvist at den
øverste del av den såkalte fyllittformasjon er et nokså
konstant takskifernivå. For å gi et inntrykk av de geologiske
forhold skal jeg gi en kort beskrivelse av det som man ser
av den geologiske bygning i Valdres under en reise opover
dalen til skiferbruddene i Østre Slidre.
Tas bil opover Begnadalen, rinner man grunnfjell hele
veien til Bagn. Lenger nord er der grunnfjell i bunnen av
dalen, yngre formasjoner høiere op i dalsidene. Umiddelbart
på grunnfjellet kommer i Nordre Aurdal et tynt lag skifer
og over den, mektige lag av kvartssandsten. Grunnfjellet
overflate er ganske jevn, det er den jernbanelinjen og den
største bebyggelse i Nordre Aurdal ligger på.
Ved Leira dukker grunnfjellet under de yngre
formasjoner og dette er lenger nord kun synlig ved Øiangen i Østre
Slidre, og øst for Vang kirke i Vestre Slidre. Forøvrig
dominerer skifer og kvartssandsten. Over kvartssandstenen
ligger den såkalte fyllittformasjon. Den består av foldete,
krusete og omkrystalliserte skifre av kambrisk silurisk alder.
Ennu høiere, således i det kjente fjellparti Mellene, kommer
store masser av en sandsten scm geologene kaller
Valdres-sparagmitten, eller høifjellskvartsen, og opunder denne,
øverst i fyllittformasjonen, langs Mellene, er det at
takskifer-dragene i Østre Slidre finnes. Det har fall innunder Mellene.
Av interesse kan det være å nevne at lenger nord og over
Valdressparagmitten ligger store masser av eruptive berg-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
