Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 18. 1. mai 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
188 T E K N I S K U K E B L A D Nr. 18 - 1930
FORANDRINGER I AUTOMOBILLOVEN
Av sekretær i Norges byforbund, ingeniør K. J. Bøckman.
TO ARTIKLER
I.
Stortinget nedsatte i 1927 en komité på 9 medlemmer
med veidirektør Baalsrud og distriktsjef Rund som
representanter for henholdsvis veivesenet og jernbanen,
og forresten representanter for både land- og
byinteresser, som fikk i opdrag å utrede forholdet mellem
automobiler og jernbaner og disses gjensidige virkeområde.
Komiteen avgav sin innstilling i april 1928 og kommer
i denne med forslag om endel endringer i den
nugjel-dende automobillov, som da bare hadde virket i vel et
år. På grunnlag av denne innstilling er der nu fremsatt
et par stortingsproposisjoner, og nogen av de her
foreslåtte endringer har ganske stor interesse for
bykommunene og bybefolkningen i det hele.
Den første gjelder bevilling til rutebildrift. Efter den
gamle automobillov meddeltes bevilling til rutebildrift
av fylkesveistyret, eller forsåvidt det angikk kjøpstæder
og ladesteder av bystyret. Ved meddelelse av
bevillingen kunde fylkesveistyret eller bystyret opstille
nærmere regler og betingelser. Bystyret var altså
sideordnet med fylkesveistyret og kunde opstille sine egne
betingelser, hvad enten ruten kun trafikertes innenfor
bygrensen eller tillike utenfor denne.
Efter den nugjeldende lov er det fylkesveistyret alene
som har bestemmelsesretten over rutebiltrafikken mellem
en by og dens omegn, og også over den trafikk som
foregår innen byens grenser, når der samtidig kjøres
aldri så lite utenfor bygrensen. Riktignok har bystyret
rett til à uttale sig om saken, men avgjørelsen er fratatt
bystyret og tillagt utelukkende fylkesveistyret, uten at
byen har nogen rett til å få spørsmålet prøvet ved høiere
instans. Bystyret er således blitt fratatt en
medbestemmelsesrett som det tidligere hadde. Kun hvor en rute
trafikerer bare innen byområdet meddeles bevilling av
bystyret.
Denne bestemmelse har virket meget uheldig og har
skapt et motsetningsforhold mellem by og land som
burde vært undgàtt. Det har ledet til at bilruter som
man ikke ønsker innen byen har fått bevilling av
fylkesveistyret bare ved å forlenge den utenfor bygrensen.
Byene vil på denne måte kunne miste herredømmet over
kommunikasjonene innen sine grenser, og hvor der av
et bystyre er gitt bevilling til innenbys ruter med strenge
bestemmelser om materieli, takster, stabil trafikk etc.
kan man få konkurrerende ruter tillatt av
fylkesveistyret, men som ikke opfyller de betingelser man har
ment å burde opstille for trafikk innen byen.
Hvor urimelig forholdet kan være belyses best ved
et eksempel. Når der behandles andragender om
bilruter fra Drammen til nabodristriktene i Vestfold og
Buskerud avgjøres disse efter loven av fylkesveistyrene
i begge fylker, fordi Drammen som bekjent ligger på
grensen mellem disse fylker. Det hendte nylig at en
rute fra Drammen nedover i Vestfold blev tillatt også
av Buskerud fylkesveistyre i strid med Drammens
bystyres enstemmige beslutning, til tross for at ruten ikke
trafikerer en eneste meter vei i Buskerud utenom
bygrensen, og dette fylke således ikke hadde nogen
interesse å vareta.
Byforbundet har ved et par anledninger henstillet til
departementet å foreslå loven forandret med henblikk
på å gi byene nogen innflytelse ved avgjørelsen av
rutebilandragender, når rutene også skal trafikere innen
et byområde. Den ovennevnte komité sees også å være
opmerksom på dette. Komiteens flertall uttaler således
at den vil «foreslå at fylkesveistyret ved behandling av
spørsmål vedkommende erhvervsmessig
motorvognkjør-sel skal forsterkes med overingeniøren for fylkets
veivesen samt med en representant for byene innen fylket,
forsåvidt det ikke gjelder fylker hvor forholdene stiller
sig således at tilkalling av en særskilt representant for
byene er overflødig». Mindretallet slutter sig hertil idet
det uttaler: «Det er ikke mer enn rettferdig at også
byene, som jo har den største interesse av de herhen
hørende spørsmål, får adgang til å delta i avgjørelsen
av sakene, hvad der også vites å være fremholdt meget
sterkt fra byenes side». Og i sitt resymé uttaler
mindretallet: «Det er nødvendig at den overordentlig økede
interesse landeveiene har fått for bybefolkningen og
byenes erhvervsliv på denne måte efterfølges av en
omordning i distriktadministrasjonen».
Departementet har i sin proposisjon optatt
komiteens forslag men uten den siste setning, idet det isteden
foreslår: «Nærmere regler for disse representanters valg
m. v. utferdiges av vedkommende regjeringsdepartement».
Når der er foreslått «en representant for byene innen
fylket» er dette dog ikke helt tilfredsstillende. Det burde
vært en representant for den by innen hvis grenser
vedkommende rute også skal trafikere. At f. eks. en
representant fra Kragerø skal bestemme om en rute
som berører alene Notodden, eller en Bodø-mann om en
rute i Mosjøen er lite rimelig. Imidlertid vil den annen
ordning støte på praktiske vanskeligheter. Der måtte
da ofte til fylkesveistyrets møte innkalles representanter
for flere byer, og dessuten er der mange bilruter som
berører 2, 3 eller flere byer i et fylke, og alle disse kan
da ikke være representert ved avgjørelsen av en sådan
rute. Man kan også tenke sig at en sådan rute kan
ønskes av etpar av de byer den berører men ikke av
de andre. Alt dette taler til fordel for det forslag som
Byforbundet antydet for departementet, at ruter som
trafikerer såvel i et fylke som innenfor en bys grenser
skal bevilges av fylkesveistyret og bystyret, og at hvis
disse ikke blir enige skal saken avgjøres av
departementet.
Proposisjonen er nu behandlet av en spesialkomité
i Stortinget, 5 medlemmer av veikomiteen og 5 av
jernbanekomiteen. Komiteen stryker enstemmig denne
lov-forandring idet den uttaler: «Nemndi er samd i at det
vilde vera bra um det kunde skipast eit betre samarbeid
millom eit fylke og byane i det, men nemndi finn at
den skipnaden som er fyreslegen i fyrste punktum, ikkje
er praktisk. Det gjeld her spursmålet um
motorvogn-trafikk innum fylket, og det bør da og vera
fylkesvegsty-ret som har avjersla. Nemndi gjer difor framlegg um å
stryka fyresegni; me går då ut ifrå at fylkesvegstyret
kallar til yveringeniøren for vegstellet i fylket til å vera
med på fyrehavingi, men utan røysterett.»
Et overraskende og sørgelig resultat. Dessverre er
det vel ikke stort håp om at Stortinget vil gå utenom
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
