Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 19. 8. mai 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
8. mai 1930 TEKNISK
rentning og amortisasjon av utgiftene med
veiomlegnin-ger og veiutbedringer av hensyn til automobiltrafikken».
Efter den nuværende lov beregnes automobilavgiften
med en årlig avgift pr. automobil avhengig av vekten,
8 og 6 kr. pr. kg for vogner med henholdsvis kompakte
ringer og luftringer, samt en avgift på kr. 1,50 pr. kg
av automobilgummiringer. Dessuten kan Stortinget legge
avgift på bensin. Dette siste har hittil ikke vært gjort.
Veidirektøren har nu tatt op forslag om delvis å gå
over til bensinavgift istedenfor vektavgift. Denne siste
skulde da reduseres til det halve og bensinavgiften
settes til 3 øre pr. liter, mens gummiavgiften skulde
beholdes uforandret. Han mener herved å få en meget
rettferdigere avgiftsberegning, idet bensinforbruket øker
såvel med vognens vekt som med kjørelengden, begge
faktorer av avgjørende betydning for veislitet. Dessuten
faller denne avgift bekvem å betale for publikum, idet
den inngår i bensinprisen. En vanskelighet ved
bensinavgiften er at den også vil måtte betales av dem som
bruker bensin til annet enn automobiler, særlig da
fiskerinæringen for bensin til motorbåten. Der foreslåes derfor
anvendt et kompensasjonssystem for dette beregnet til
5 % av den totale bensinavgift.
Efter den nuværende avgiftsberegning innbringer
automobilavgiften 5 mill. kr. Denne fordeles ifølge loven
med 5 % eller kr. 250 000 til byene og 95 % eller kr.
4 750 000 til landdistriktene. Efter loven skal avgiften
brukes til «vedlikehold, forsterkning og ombygning av
veidekket på veier (gater) med stor automobiltrafikk».
Efter Veidirektørens forslag til avgiftsberegning
an-slåes automobilavgiften å ville innbringe kr. 6 140 000.
For fordelingen foreslår Veidirektøren byenes andel
for-høiet fra 5 til 7,5 %, idet han anfører at en sådan
for-høielse «synes rimelig bl. a. i betraktning av at en
betydelig del av biltrafikken foregår innen byenes område,
tildels som gjennemgangstrafikk». Efter dette forslag
skulde der tilfalle byene kr. 460 000 og landdistriktene
kr. 5 680 000.
I departementets proposisjon om bensinavgift er
Veidirektørens forslag optatt praktisk talt uforandret
undtagen for fordelingen av avgiftene. Departementet vil ikke
gå med på forhøjelse av byenes andel, det anfører at det
«finner ikke, ialfall for tiden, å kunne slutte sig hertil». Og
som grunn herfor fremholdes at «selv om det er byene
som gir den største andel til automobilavgiftene, så må
det erindres at også byenes biler i stor utstrekning
brukes på landeveiene og at det er der veislitet vesentlig
skjer, samt at byene på sin side også har fordel av et
godt vedlikehold av landeveiene. Disse er jo for en stor
del tilførselsvejer til byene, og det gjelder i særlig grad
de store gjennemgangsveier som nu vedlikeholdes ved
hjelp av bilavgiftene med tilskudd av distriktbidrag fra
landdistriktene».
Da den nuværende automobillov var under
forberedelse og behandling fremholdt Byforbundet gjentatte
ganger, at byenes andel i avgiftene måtte bli satt høiere
enn de 5 % som var foreslått av motorvognlovkomiteen.
Støttet til innhentede opgaver som viste at henimot
50 % av motorvognene i landet var hjemmehørende i
byene og at over 50 % av avgiftene innbetaltes av disse
vogner foreslog Byforbundet at byenes andel blev satt
til nogenlunde det samme som i Sverige og Danmark,
hvor den var henholdsvis 20 og 18 %. Men resultatet
blev altså dengang 5 %. Senere er bilenes antall i
land
distriktene øket noget, efter en statistikk fra 1928 er
antallet av biler i byene ca. 41 % av det samlede antall.
Til det som departementet nu anfører kan det
bemerkes, at der også foregår en meget stor trafikk av
biler fra landdistriktene i de forskjellige byer. I de
senere år skjer jo oplandenes tilførsler av deres varer
til byene for en stor del med egne biler som også i
retur fører varer fra byene. Dette har ikke bare øket
trafikken på landeveiene men også i like stor grad
trafikken i byene av biler fra landdistriktene. Og hvad
veislitet angår er, i de mindre byer ialfall, gatene
gjen-nemgående ikke stort bedre skikket til å tåle trafikken
enn landeveiene. Mange byer har også en voldsom
gjennemgangstrafikk og store utlegg for å holde sine
gjennemfartsveier i god stand på grunn av denne trafikk.
Mange av gjennemfartsveiene i byene er ikke anderledes
bygget enn de tilstøtende tilførselsveier, det er i
virkeligheten den samme vei som fører inn i byen på en
kant, derefter tvers igjennem denne og ut fra byen på
den annen kant. Byen er så å si bygget omkring den
gamle landevei, som både utenfor og innenfor bygrensen
har måttet forsterkes eftersom trafikken øket. Den
samme trafikk som foregår på tilførselsveiene på begge
sider av byen foregår også på gjennemfartsveien i byen,
og dertil også den rent lokale trafikk innen byen. Og
når det anføres at de store gjennemgangsveier «nu
vedlikeholdes ved hjelp av bilavgiftene med tilskudd av
distriktbidrag fra landdistriktene» burde konsekvensen
være, at den del av disse gjennemgangsveier som
ligger i byen burde vedlikeholdes ved hjelp av bilavgiftene
med tilskudd av bidrag fra byen. Men forholdet er jo
at såsnart gjennemfartsveien når bygrensen ophører
vedlikeholdet ved hjelp av bilavgiftene, da må byen
overta vedlikeholdet med tilskudd av bilavgiftene, og
dette tilskudd er for mange byer rent minimalt, det
fordeler sig med beløp på helt ned til kr. 200 for de små
byer.
Et forhold som bør komme i betragtning er, at mens
bygning og vedlikehold av veier i landdistriktene i stor
utstrekning er en statssak, er dette arbeide i byene
helt overlatt til kommunen. Av den siste kommunale
finansstatistikk for 1926—27 sees, at landkommunenes
samlede utgifter til anlegg og vedlikehold av veier var
kr. 20 187 000 hvortil kommer Statens utgifter med
kr. 11374 000, tilsammen altså kr. 31 561 000. I samme
år var bykommunenes utgiter til veivesenet kr. 9 823 000.
Skulde man derfor fordele automobilavgiftene mellem
landdistrikter og byer i forhold til hvad veivesenet
koster, skulde landdistriktene få ca. 6 % og byene
ca. 24 %.
Da autornobilavgiften ifølge loven skal brukes til
vedlikehold, forsterkning og ombygning av veidekker, altså
hvad man nærmest kan kalle vedlikeholdsutgifter, kunde
det kanskje være rimeligere å fordele avgiften efter de
beløp som medgår til disse utgifter. Ifølge den
forannevnte statistikk var landdistriktenes og Statens utgifter
hertil kr. 19 210 000 og byenes kr. 6 779 000, og
fordelingen skulde da bli ca. 74 % på landdistriktene og ca.
26 % på byene. En rettferdig fordeling skulde således
være % på landdistriktene og % på byene.
Nu kan det naturligvis innvendes at veinettet i
landdistriktene er så meget større enn gatenettet i byene.
Av en statistikk fra 1928 sees, at hovedveienes samlede
lengde i landdistriktene var 14 194 km og innfarts- og
gjennemgangsveienes lengde i byene var 376 km eller
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
