Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 20. 15. mai 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
218 TEKNISK
lisk kalium. Efter samme metode fremstilte han i 1828
beryllium, og Bussy i 1829 magnesium. Den uanseelige
form som disse nye metaller hadde som gräsorte pulver,
tydde ikke på nogen glimrende teknisk fremtid, men det
skulde efterhånden bli anderledes. Allerede efter nogen
årtiers forløp våget aluminiumet sig ut i teknikken, men tross
Napoleons III interesse for „sølvet av ler” skulde det enda
gå en menneskealder før aluminium, takket være den
elektriske fremstillingsmetode, kunne fremstilles så billig og
rent, at den senere glimrende utvikling blev mulig.
Det lyktes også efterhånden magnesium å oparbeide
sig en sikker om enn beskjeden stilling i teknikken, men
det skulde gå næsten 100 år før det siste av dette triumvirat
beryllium, skulde våge sig ut i teknikkens verden. For det
første hører det til de sjeldnere metaller; mest utbredt er
beryll, et i almindelighet grønnfarvet
beryllium-aluminium-silikat med høist 5% beryllium. Det finnes i uren form i
Kanada, U. S. A., Brasil, Norge, Spania, England, Ural
o. a. s. Enkelte steder som i Spania kan det forekomme i
basaltlignende søiler av over mannshøide. En egen
gjen-nemsiktig vakker varietet er smaragd, en av de kostbareste
edelstener, som især finnes i Sibiria, Columbia og
Australia (hos oss ved sydenden av Mjøsa). Blåaktig grønne edle
beryller kalies akvamariner. Efter hvert som
berylliumindustrien utvikler sig vil det vel lykkes å finne nye
forekomster.
Den største hindring har imidlertid vært den vanskelige
fremstilling, hvilket især skyldes berylliums overordentlig
store affenitet til surstoff dets tilbøielighet til karbid
dannelse og dets ubestandighet, ved høiere temperatur
likeoverfor luft og vann. I motsetning til forholdet ved
fremstillingen av aluminium og magnesium, støtte selve
elektrolysen på vanskeligheter ved utvinningen av beryllium på
grunn av dettes høie smeltepunkt, næsten 1300°. Rent
beryllium blev først fremstillet av Lebeau i 1898 idet han
elektrolyserte beryllium-natrium-fluorid i en digel av nikkel
som også dannet katoden og en anode av grafitt. Metallet
skilte sig ut som pulver, men forgreningene i elektrolyten
bevirket snart kortslutning. Nogen år senere søkte andre
forskere å fremstille beryllium efter samme metode ved 600°
og smelte metallpulveret i volframovn, men med megen
møie og tap opnådde man bare korn av ca. 1 g vekt. Man
kunde da fastslå de viktigste fysiske konstanter: smeltcpkt.
1285°, sp. v. = 1,84, hvit farve og luftbestandig; den
elektriske ledningsevne var temmelig liten.
I 1919 begynte så prof. Alfr. Stock i Karlsruhe og hans
medarbeidere en rekke forsøk over fremstillingen av
beryllium, og i 1925 mente man à ha opnàdd en teknisk brukbar
metode. Det gjaldt først à søke å få elektrolysen utført ved
så høi temperatur, at metallet kunde utskilles i smeltet
tilstand så det kunde fåes i større stykker. Efter at man
ved en rekke planmessige forsøk hadde funnet en godt
ledende og lite flyktig elektrolyt — en blanding av
berylliumklorid og barium-klorid — kunde elektrolysen utføres
i en grafittdigel med vannavkjølet jernkatode ved en så
høi temperatur som ennu aldri var anvendt, nemlig 1400°.
Allerede ved 80 Volt spenning var strømmen tilstrekkelig
til å holde elektrolyten flytende uten videre varmetilførsel.
Strømutbyttet var tilfredsstillende, og man fikk ingen
anode-forstyrrelser; allerede efter få forsøk fikk man
berylliumstykker på optil 10 g.
Man hadde nu fått grunnlaget for videre forsøk i
industriell målestokk; disse blev overtatt av Siemens & Halske
under medvirkning av prof. Engelhardt og en rekke andre
medarbeidere. Det var mange vanskeligheter som her måtte
overvinnes, som en enkel fremstillingsmetode for de
nødvendige salter, gjennemførelsen av elektrolysen i større
målestokk, erstatning av det uttappede beryllium ved
tilførsel av berylliumoksydfluorid, gjenvinning av
forflykti-gede salter, rensning av det rå beryllium ved omsmeltning
o. s. v. Man kan imidlertid nu uten vanskelighet fremstille
berylliumstykker på over 1000 g. av 98 % renhet. Anvendes
omhyggelig renset råmateriale, kan man få så rent beryllium
at forurensningene bare består av 0,1 % jern (fra
grafitt-digelen) og spor av kullstoff (i form av karbid). Metallets
renhet kan lett kontrolleres ved gjennemlysning med
røntgenstråler, idet beryllium er 17 ganger mer
gjennemtrenge-lig enn aluminium. De minste forurensninger av barium,
jern, aluminium og slagg viser sig da som sorte skygger.
Efter at man i Europa hadde begynt å undersøke dette
metall nærmere, kom også amerikanerne med. De synes å
anvende elektrolyse av beryllium-natrium-klorid i
jern-digler ved 700° og smelte det erholdte metallpulver i
grafitt-digler i høifrekvensovn. Det er vel tvilsomt om denne
metode er så fordelaktig på grunn av den omstendeligere
fremstilling av elektrolytsaltet og omsmeltningen av
metallet. De amerikanske prisnoteringer avviker ikke meget fra
de tyske.
Det rene metall blir neppe nogen alm. handelsvare, på
grunn av den høie pris og fordi det er så sprødt at det er
vanskelig å bearbeide; men på grunn av visse spesielle
egenskaper som gjennemtrengelighet for de korte
bølgelengder og høi refleksjonsevne for ultrafiolette stråler, egner
det sig særlig f. eks. for røntgenrør. I Amerika venter man
sig meget av legeringer av beryllium med andre lette metaller,
især aluminium og eventuelt litium. Disse metaller kan
legeres i alle forhold; legeringer med 30 % aluminium, kan
valses og de med 10% aluminium kan også i nogen grad
bearbeides; derimot legerer det sig ikke med magnesium,
da dette fordamper før bryllium smelter. Derimot synes
legeringer av tunge metaller med mindre mengder beryllium
å kunne få større betydning; best undersøkt er
beryllium-kobberlegeringene. Kobber optar i fast opløsning visse
mengder beryllium. De således erholdte beryllium-bronser
ligner tinn- og aluminiumbronsene i holdbarhet og kan ikke
alene støpes og bearbeides koldt, men også herdne. Ved en
tilsetning av 2—3 % beryllium øker kobberets hårdhet til
det 5-dobbelte, strekkelighet til det 7-dobbelte og
bøielig-het til det 3-dobbelte. En legering med 6—7 % beryllium
gir et materiale som det. hårdetste stål.
For elektroteknikken er det av megen interesse at
beryl-liumbronsene har den største elektriske ledningsevne, da
de dessuten er lett å forme, har stor hårdhet og styrke, gir
de store konstruktive fordeler. Således anvendes de bl. a.
til kontaktfjærer for motorbørsteholdere som er meget
motstandsdyktige både i mekanisk og kjemisk henseende.
Sådanne fjærer var selv efter 10 millioner bøiningsprøver
i god stand mens fosforbronsefjærer ikke tåler 1 million.
På grunn av den mindre fare for de fryktede
tretthets-symptomer samt den betydelig økede „levetid” skulde disse
fjærer være særlig skikket til spesielle konstruksjoner i
skibs- og luftskibsteknikken.
Av teknisk betydning er også tilsetning av ganske små
mengder beryllium som desoksydasjonsmiddel ved støpning
av kobber. Det hittil mest anvendte desoksydasjonsmiddel —
nogen hundredels % fosfor virker sterk nedsettende på den
elektriske ledningsevne. En tilsetning av 0,01—0,02%
beryllium gir et førsteklasses ledningskobber med uforandret
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
