Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 25. 19. juni 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
19. juni 1930
TEKNISK UKEBLAD
285
PRAKSISKRAVET VED DE TEKNISKE MELLEMSKOLER
RENT MENNESKELIG SETT
Av ingeniør Reidar Lund, m.n.i.f.
De fleste av oss har truffet mennesker, og kanskje
mange mennesker, som har uttalt: ,,Jeg skulde vært det
og det, men ikke det jeg er.” Folk flest tar vel disse
uttalelser som stemningsutbrudd uten å se hvilken sannhet der
ligger bak disse ord, som blotter en av det nuværende
menneskesamfunds største svakheter.
Hvor mange mennesker arbeider idag med det de er
mest skikket for? Ja, hvor mange? Sikkert en meget liten
prosent av menneskene. Og hvorfor? Jo, fordi vår
opdragelse og skole ikke gir den opvoksende slekt nogen eller i alle
fail en meget mangelfull oversikt over eller et dårlig
innblikk i individenes forskjellige opgaver i samfundet. — Når
fremtidsstillingen, livsarbeidet velges, velger det unge
menneske så å si i blinde eller ofte efter en falsk følelse.
De psykotekniske prøver vil sikkert med tiden komme
til delvis à avhjelpe denne svakhet i vår nuværende
samfundsopdragelse, men de vil aldri kunne bl i helt
fyllestgjørende, da mange må ha anledning til selv å ha et ord med
i bestemmelsen, og for at et sådant ord skal kunne ha
virkelig verdi, må det unge menneske få en orientering over de
menneskelige livsstillinger. Får det en sådan orientering,
vil instinktet kunne velge bedre enn mangen
psykotekniker. \
Det krav til praksis som fra enkelte hold er fremstilt
som det beste for de tekniske mellemskoler, synder mot
forannevnte livssannhet, og da det gjør det, kan man på
det også gjøre gjeldende den lov at det som strider mot
en livssannhet, ikke fører frem til det beste og riktigste mål.
Når den unge mann bestemmer sig for å gå gjennem den
tekniske mellemskole, undersøker han først betingelsene
for å komme inn på en sådan skole. Det næste skritt blir
å skaffe sig den forlangte praksis.
Å få den, er nu vanskelig, ja meget vanskelig, og som oftest
må den tas hvor tilfellet et eller annet sted hjelper en inn.
Målet er jo foreløbig å skaffe sig den nødvendige praksis,
men ut over det tenkes der sjelden, og den unge mann
kan vanskelig gjøre det, da han så å si mangler enhver
forutsetning for å kunne gjøre det. Flvad vet han om industri
og om de forskjellige slags industrier? Intet. Han mangler
ethvert overblikk og helt teknisk bedømmelsesevne.
Av den grunn omfatter han heller ikke sin første praksis
med særlig stor interesse — det gjelder jo foreløbig bare å
komme gjennem den. Målet er skolen. — Som oftest gjøres
der også lite for å fange hans interesse, da praktikanter av
■denne art sjelden sees på med de øine som de burde sees på
med.
Vel over dette første skjær kommer han inn på skolen,
og her begynner hans øine à åpnes. Litt efter litt utvides
hans horisont, han får innblikk i hvad teknikk er for noget,
hvad industri er for noget og at der er mange industrier —
og han får også litt kjennskap til en del av disse.
Nu våkner interessen, han begynner åføle at det er alvor,
og at det han befatter sig med, er bestemmende for hans
fremtid. Nu må han velge, og nu har han bedre betingelser
for å kunne velge. En eller armen industri har sikkert også
fanget hans interesse. Han har kanskje følt at det eller det
passer jeg for. På det område vil jeg kunne utrette noget.
Det skjønner jeg, det tiltaler mig.
Som oftest vil den industrigren som har fanget hans
interesse ikke være den i hvilken han har praktisert.
Erfaringen viser det. Hvilken verdi har så hans praksis? Jo,
naturligvis nogen men neppe en verdi som står i forhold
til tiden den har krevd.
Så slutter skolen og eleven står foran den store kløft i
vår tekniske utdannelse. Den unge tekniker har fått en
bestemt interesse, vet hvorfor han har denne interesse, har
grunnlag for å utvikle den videre, — men hvordan skal han
gjøre det? Hvem skal hjelpe ham videre? Hvem skal hjelpe
ham til å få den praksis, som skal gi ham helt innblikk i og
oversikt over den industri som har fanget hans interesse,
den industri han ønsker å tilhøre for livet, å gi sin
arbeidsevne, sin livsydelse. Nu vil han med forståelse og interesse
kunne praktisere, nu er han moden nok til å forstå
betydningen av en sådan praksis, og denne vil kunne bli av hel
og full og varig verdi for ham.
Men hvem skal hjelpe ham? Kan skolen hjelpe ham
videre? Nei, som oftest ikke. Ja, hvem skal så hjelpe?
Jo, den eneste som kan hjelpe ham — nemlig den industri
som skal nyde godt av hans livsydelse. På det tidspunkt
da skolen slipper utdannelsen, må industrien og kanskje
også staten sørge for at utdannelsen kan fortsettes på den
måte-som er naturlig for våre forhold og vår industri.
Utlandet har gått veien gjennem særegne skoler ved de
større bedrifter og gjennem spesialskoler, men hos oss er
forholdene for små til at vi kan slå inn på den linje. Vi må
bygge på det vi har og søke å gjøre det best mulige ut av
det ved enklest mulige midler, — og der kan gjøres noget,
men det må sees og forståes. Der må skapes hel og full
forbindelse mellem skolene og industrien og gjøres det, vil
vi få se, at vår tekniske undervisning derved vil utvikles
og at industrien vil ha giede og nytte av det.
Oår man ut fra den sannhet, at man når lengst når alt
brukes til det som det er best skikket for, må man også gå
med på at det først og fremst gjelder å komme til klarhet
over hvad det enkelte, den enkelte er best skikket for. Veien
hertil går som påvist foran gjennem orientering, overblikk,
men det fàes ikke ved å begynne på en bestemt vei og så
være bundet til den.
En lang, bindende praksis før skolen, før orienteringen er
gitt, gir ikke menneskene den livsopgave de er best skikket
for, og forer derfor ikke frem til de beste resultater.
Nei, la den unge mann få nogen praksis, få den praksis
som nu forlanges, den er helt tilstrekkelig, den er heller
for lang, men vent ikke for lenge med å gi ham orienteringen,
for tiden er kostbar, og la ham så, når han har fått
orienteringen, få den nødvendige praksis.
La så industrien stille krav om en bestemt praksis efter
skolen, og la kravet være ledsaget av den hjelp som er
nødvendig for ä skaffe sig denne praksis. Det er veien til å få
det best mulige menneskemateriell, og til å skape lykkeligere
og mere interesserte mennesker, og derved også til å føre
vår industri og vårt samfund videre frem.
Vi vil efter den linje også få se at våre mellemskoler
er gode som de er, og at de har sin misjon innen vår industri.
De synspunkter som hittil har vært fremholdt for en lengere
praksis før skolen og en omlegning av mellemskolene,
vedrører hovedsakelig en spesiell gren av vår industri, for
hvilken vi allerede har en passende skole.
Det menneskelige synspunkt som her er fremholdt, er
delvis helt tilsidesatt, men det må ikke glemmes at det er
det rent menneskelige synspunkt som naturlig og best fører
frem til varige resultater for såvel individet som industrien.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
