Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 28. 10. juli 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
316
Nr. 28 - 1930
TEKNISK
gjengelige arkiver. Den lærdom som sådan skriftveksel
inneholder, kommer få eller ingen til nytte.
Rettslivets utvikling sikres derimot gjennem
dommer, som prosederes, studeres og kommenteres.
Hvis ethvert patentstyres øverste chef anså det som
en av sine viktigste opgaver å studere de akter som
begraves sammen med de havarerte patentansøkninger,
og lot den derav uttrukne lærdom komme de
administrative krefter til gode, vilde man om nogen ti-år neppe
ha bruk for nogen Abderiometer-opfinner og heller ikke
for noget Abderiometer.
TRØNDELAGSUTSTILLINGEN
HVAD KAN VI LÆRE AV DEN?
„Teknisk ukeblad” har i et spesialnummer viet
Trønde-lagsutstillingen en ganske utførlig omtale, men den var
avfattet før utstillingens åpning, på grunnlag av de
oplysninger som da forelå og efter en overfladisk
forhåndsomvisning. Nu, når man i fire uker har hatt anledning til å sette
sig grundig inn i den og har iakttatt hvordan publikum
reagerer, vil det være på sin plass å komme med en mer kritisk
vurdering av den, og dette skal jeg da prøve på å gi. Jeg
vil da ikke engang forsøke på å være objektiv, for det mener
jeg er umulig å være når det gjelder slike ting, men jeg stoler
på at de subjektive meningsytringer jeg her tillater mig å
komme med, vil falle nogenlunde i tråd med refleksjoner de
fleste interessene utstillingsbesøkende vil gjøre når de har
lært utstillingen næ:mere å kjenne. Jeg gjør også
opmerksom på at det ikke er min hensikt à omtale hver avdeling
på u stillingen, fra ,,Fram” til forsøksåkrene på
Landbruksavdelingen. Det biir spredte bemerkninger om de ting som
i fø.ste rekke preger utstillingen som helhet.
Utstillingens planløsning har ston sett svart til
forventningene. Man kan dog ikke komme bort fra at enkelte ting
er uheldige og tar sig dårligere ut i virkeligheten enn på
papiret, og først og fremst gjelder dette Fonteneplasren.
Denne cirkelrunde, hellelagte gårdsplass har noget
beklemmende, innestengt over sig, som gjør at man uvilkårlig skyr
■den. Den centrale dekorasjon, fontenen, er så uanselig og
prunkløs at den ikke på nogen màte formår å samle plassen
■om sig, hvilket gjør at de stengende vegger på alle kanter
virker enda mer trøstesløse. 1 mangel av en virkelig staselig
fontene måtte man her ha sørget for utsiktsåpninger eller
på en eller annen måte gitt innblikk i hallene
omkring. Som det er, bringer plassen tanken hen på fengsler
og øde månekratere. Festplassen er meget bedre og kan,
iallfall når det er mange mennesker, svare ganske godt til
sitt navn. Men det utpreget hjemmekoselige preg, som jo
må være tilsiktet og på sett og vis er utstillingens største
charme, er her farlig nær det smapuslete. Farvevalget —
overveiende rødt og grønt — gjør også sitt til å fremheve
gnidretheten. Man har i den grad vært redd for det
monumentale at alt i virkeligheten er større enn det synes. Det
vanlige og naturlige ved utstillinger er at man forsøker å
opnå den stikk motsatte virkning.
Restaurantene ligger ganske bra til i Sangerhallens
gavl-fasade ut mot Festplassen, men fra de fleste bord har
man bare utsikt over den, mens den herlige natur —
utstillingens store hovedaktivum — ser man ingenting til.
Fra den ene endevegg har man riktignok utsikt over elven,
men her skjemmes forgrunnen med de redselsfulle
„Ver-gnügungspalaster” på fornøielsesavdelingen. (Går det
forresten ikke an a erstatte dette lange, kjedelige og danske
ord med Moro plassen?) Det er i det hele tatt meget
beklagelig at visse hensyn tvang arkitektene til å legge
Moro-plassen på denne tomten, utstillingens beste. Det som gjør
saken enda verre, er at avdelingen er så helt igjennem siett.
Man må virkelig spørre om det var nødvendig å trekke hit
op alle disse fjerderangs sak r, som bærer tydelig preg av å
ha skranglet mellem Europas forskjellige „Lunaparker” i
årtier uten at man har spendert oppussing på dem. Det
hadde jo vært en morsom og takknemlig opgave for et par
unge ingeniører og arkitekter å lage en moroplass med preg
av kultur og av at utstillingen ligger i Trøndelags hovedstad,
og ikke i en eller annen skummel havnebys mørkeste
utkanter. Slike forlystelsesapparater er i virkeligheten meget
enkle saker, som lett kunde gjøres både morsomme og
vakre. Man bebreider også utstillingen at den lar utlendinger
reise avsted med inntektene av moroplassen, mens norske
arrangører som tilbød sig blev avkrevet langt høiere
garantibeløp.
En av utstillingens perler er derimot bodegaen som med
smak og humør er innredet i et gammelt trønderhus, der det
ligger midt i utstillingens område. I veggenes muntre
dekorasjoner gjenkjenner man de sikre penselstrøk som
heldigvis har fätt anledning til å live op mange steder på
utstillingen. De unge arkitektstudenters innsats. Men helt
uforståelig er det at man næsten tvinger publikum til å passere
et skummelt do-anlegg på sin vei fra Festplassen til bodegaen,
hvis man ikke vil gå en lang omvei.
Strandpromenaden langs de forskjellige selvstendige
paviljonger ved elven er både hyggelig og pen, men måtte kunne
gjøres ennu langt bedre ved å legges langs selve elvebredden.
Som det er, får man heller ikke her nyte elven som man
skulde. Det er i så mäte betegnende at publikum i stor
utstrekning søker hen til broen. Det overstrømmende besøk
på rabarbravin-restauranten ved broen skyldes nok ikke
bare den norske fruktvins fortreffelighet.
Trappen fra broen op til hovedinngangen med de
naturlig voksende trær stikkende igjennem, er et av utstillingens
beste trekk. Hvad portalen angår vil jeg citere hvad jeg
hørte en liten gutt si: ,,Nei, se den flotte Siko-reklamen!”
Bemerkningen er slående riktig, undtagen forsåvidt at
reklamen er ufrivillig. Overgangen til Fiskeriutstillingen er meget
morsomt gjort, og denne avdeling betegner i det hele tatt
en elegant løsning av en vanskelig opgave, med akkurat
den riktige innstilling på at det er sjøen det her gjelder.
Hadde utstillingen på Øya på samme måte vært preget av
hensynet til å fremheve elven mest mulig, hadde den vært
ganske anderledes vellykket.
Hvad de enkelte utstillere angår, ser man etterhvert at
de kan inndeles i tre grupper: 1. De som er arrangert av
reklamefolk, kunstnere og arkitekter. 2. De som er blitt
til med kunstnerisk assistanse men med diletantisk
innblanding og 3. De helt diletantiske.
De første gruppers mest strålende representant er
Kooperatives utstilling. Her er endelig et tilfelle hvor man uten
reservasjon kan ta frem sine superlativer og blankpusse
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
