Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 30. 24. juli 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
24. juli 1930
TEKNISK UKEBLAD
331
DRAMMENS TEKNISKE FORENINGS
JUBILEUMSSKRIFT 1880—1930.
I anledning av sitt 50-års jubileum har Drammens
tekniske forening utgitt et meget innholdsrik, og smukt utstyrt
jubileumsskrift med bidrag fra en rekke forfattere. (320 s.
med mange billeder.)
Boken er på foreningens vegne istandbragt av en komité
bestående av overingeniør Kr. K. Bugge, ingeniør Hans
Karlsrud, ingeniør Sven A. Solberg og ingeniør Hans Jensen.
Sistnevnte har forestått redaksjonen.
Boken innledes med en fremstilling av foreningens
historie av overingeniør Kr. K. Bligge, som på 50 sider forteller
om foreningslivet og dets fortjente menn gjennem årene,
om utflukter (med gode billeder), sanger av foreningens
visediktere, statutter for ordenen G. G. G. („Gudernes gylne
gnist”) med fortegnelse over de hittil dekorerte: 2 storkors
(Aage Lammers og F. O. Naümann). 4 kommandører og
4 riddere, foreningens nylig vedtatte merke (med den nu
så aktuelle bro) o. s. v. — Dannelsen av ingeniørgruppen:
N. I. F. Drammens avdeling i 1912 omtales også nærmere.
Resten av boken er viet en oversikt over
Drammensdistriktets industri og teknikk og innledes med en historikk
på 37 sider av ingeniør Hans Jensen. Her omtales først
trelastindustriens opkomst og utvikling til dampsagenes tid
og derefter bergverker og forskjellige eldre industrier. Når
forfatteren med L. J. Vogt og Tord Pedersen nevner at
kunsten å drive sagblader med vannkraft er kgmmet til
Norge fra Sverige og at vannsagene først fikk innpass i
Drammensdistriktet, så kan det nok synes rimelig, men der
foreligger intet bevis herfor. De første sagskjærere som
nevnes i Norge er imidlertid Villum sagskjærer og hans 2
stallbrødre, som saget for kongsgården i Bergen og som
opføres i kongsgårdens regnskaper for 1520 og de nærmest
følgende år (Norske Regnsk. og Jordeb.). Som navnet viser
var „Villum saffskerere” hollender og når man erindrer,
at Bergen stod i meget livligere forbindelse med utlandet
enn noget annet sted i landet er det naturlig således som også
Alex. Bugge antok, at nye opfinnelser først blev kjent her.
Fra Drammensbygdene omtales sagbord og sagdeler først
i årene 1528 og 1529 (Akershus lensregnsk.).
Under omtalen av „Det norske kompani” (av 1739) har
forfatteren fulgt prof. L. Auberts fremstilling (fra 1859);
glassfabrikken på Nøstetangen blev imidlertid ikke anlagt
i 1744, den var nemlig i drift allerede i 1741 (Se „Teknisk
ukeblad" nr. 5, 1928) altså samme år som Sverige fikk sitt
første glassverk: Limmared. — Det var jo ikke glassverket
som var hovedverket ved Det norske kompani5
fabrikk-virksomhet, men en mangesidig utnyttelse av
skogsproduk-ter, nemlig trekull- og tjæreverk, harpiks-, bek- og
kjøn-røkfabrikk, pottaskefabrikk samt teglverk (som
byggemateriale). — Når det (s. 90) sies at fajansefabrikken i Drammen
var den første i sitt slags her i landet, så var det nok, såvidt
man hittil vet, Hoffnagels bekjente fajansefabrikk på
Herrebø, som både først blev bygget og som først kom
i drift.
Det er heller ikke riktig når det (s. 133) sies at den første
papirmølle i Norge blev anlagt av Gerh. Treschow som fikk
privilegium i 1698. I „Teknisk ukeblad" nr. 43 for 1926 og
i „Papir-Journalen” er det oplyst, at det var Ole Bentsen,
som fikk det første privilegium i 1686 og det var også ham
som bygget den første norske papirmølle.
Men alt dette såvelsom en del trykkfeil er av mindre
betyd
ning likeoverfor den store mengde verdifulle oplysninger,
som festskriftet bringer om Drammensdistriktets
mangeartede industri i fortid og nutid.
Bergverksdriften i Norg? er jo av meget gammel
oprin-nelse og er ved siden av trelastindustrien den eldste form
for egentlig industriell virksomhet i vårt land. Det er
riktig som forfatteren nevner, at denne vår bergverksdrifts
eldste historie kjenner man bare lite til såtedes også i
Dram-mensdistriktet. Men man har dog ikke bare sagn — der
foreligger også trykte meddelelser således av Deichman,
Briinnich 0. a., og visstnok inneholder våre arkiver bare
sparsomme kilder fra denne tid men i de Kjøbenhavnskc
finnes der da endel.
Tiden fra begynnelsen av det 17. århundre er jo bedre
kjent, men heller ikke her har man ennu nogen oversikt over
de mange spredte trykte og utrykte kilder — enn si nogen
systematisk bearbeidelse. Fra Drammensdistriktet har man
av mer kjente bergverk Ekers, Hassels og senere Dikemarks
og Eidsfoss jernverker foruten Modums Blåfarveverk (1772
—1898) som i 1840-årene var landets stør.te bergverk, med
over 1000 arbeidere, men som allerede fra det følgende tiår
gikk sterkt tilbake særlig på grunn av konkurransen med
ultramarin. Dessuten har de; i kortere eller lengere tid
vært drevet en rekke forskjellige gruber, hvorav vel
Konne-rudgrubene er best kjent, men som forfatteren gjør
opmerksom på — den ganske omfattende bergverksdrift i distriktet
har hatt en merkelig vanskjebne: Idag er ikke ett av de
mange tildels betydelige anlegg i gang, mens hundrede; av
gruber og skjerp rundt om i åsene og gamle dambygninger,
stenmurer og tomter oppe i skogene ligger som minnesmerker
om fordums virksomhet. Her foreligger en viktig opgave
for lokalhistorikerne og alle interesserte — det gjelder å
beskrive og optegne, hvad der ennu måtte være tilbake og
hvad gamle folk vet å berette.
Mølleindustrien i Drammensdistriktet kjcnn.r man
iallfall fra det 17. århundrede og den tok et kraftig opsving i
begynnelsen av det 18. Den 6. september 1737 fikk Peter
Tyrholm på Eiker privilegium på en grynmølle og den 27.
august 1736 fikk Christian Brannmann på Austad ved
Strømsø privilegium på 2 møller til maling og siktning for
Strømsø by, og forfatteren mener at både Tyrholms og
Braunmanns møller var de første i sitt slags i Norge. Dette
kan neppe være riktig, da det i 1732 sies at Hans Bang, som
fra 1718 hadde eiet den s. k. Store Sandvigens mølle ved
Bergen, hadde forandret den derværende kornmølle til en
grynmølle; og av siktemøller farttes i første halvdel av det
18. århundrede både østenfjells og vestenfjells så mange
at det krever en inngående undersøkelse for å avgjøre
hvilken er den eldste.
Blandt den øvrige industri i Drammensdistriktet omtaler
forfatteren bl. a. den bekjente Eiker papirmølle, som var
anlagt i slutningen av 1810 av Hans Nilsen Hauge og som
var i virksomhet helt til den brente i 1878. De daværende
eiere av papirmøllen H. Lyche og E. Kiøsterud hadde
imidlertid innkjøpt et vannfall ved Gjeithus for også der å
opføre en papirfabrikk, tillikemed et tresliperi. Denne fabrikk
var ferdig 1876, men da selskapet kom i økonomiske
vanskeligheter blev det opløst, Eiker papirmølle solgt og et nytt
aktieselskap dannet under navn av „Drammenselvens
Papirfabrikker”, som i 1915 gikk over til Union Co.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
