Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 34. 19. august 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
380 TEKNISK
Bergens tekniske etater er ikke, som i Oslo og
Trondhjem, organisert under en centralmyndighet, teknisk
rådmann eller stadsingeniør, de har hver for sig utviklet sig
til helt selvstendige organisasjoner. De saker som skal inn
for bystyret, forberedes av 2nen borgermester.
Elektrisitetsverket og gassverket er helt selvstendige bedrifter, men
har som øverste myndighet et felles råd for lysverkene. De
øvrige tekniske etater er organisert alt efter behovet.
Bygnings- og reguleringsvesen.
Allerede i 1763 fikk Bergen en „stadsbyggmester”, en
stilling som kan føre sine tradisjoner helt tilbake til byloven
av 1276, og som senere skulde utvikle sig til det nuværende
Bygningsjefens kontor, gjennem forskjellige utviklingsledd.
Brandene markerer i Bergens historie de springende punkter,
og dette gjelder naturligvis bygnings- og reguleringsvesenet
mer enn noget annet. Som en følge av den store brand i
1830, da hele strøket fra Muralmenning mellem Vågen og
Corps de Garde blev lagt i aske, blev det oprettet en
bygnings-og reguleringskommisjon, og der skulde ansettes en
stads-konduktør, som måtte være ,,en i matematikk og arkitektur
kyndig mann”. Den første i stillingen var stadskonduktør
Jacob Christian Jersin. — I tidsrummet 1830 til 1890 vokset
Bergen sterkt, store regulerings- og gatearbeider var
foretatt, således i selve byens centrum, hvor en brand i 1855
gjorde rent bord. Efter tidens skikk la man der an med
rette gater og rektangulære kvartaler. I 60-årene blev
Nygård bebygget, men først i 80—90-årene tok
byggevirksomheten ordentlig fatt, og for å få tomter nok, blev store deler
av Lille Lungegårdsvann fylt op. Av denne i sin tid idylliske
fjordbukt er der nu bare rester tilbake. Bydelen Møhlenpris
blev regulert i begynnelsen av 1880-årene, men først i
90-årene blev husene bygget. Byen var jo i rivende utvikling
— fra året 1835 til 1900 steg befolkningen fra 21 458 til
72 251.
Årstads innlemmelse i byen i 1915 reiste en rekke nye
problemer for reguleringsvesenet, men denne store
begivenhet for byens utvikling blev allikevel stilt fullstendig i
skyggen av den katastrofe som inntraff i 1916, da byens
forretningscentrum blev lagt i aske. Det brente strøk
omfattet 115 000 m2 med en samlet fasadelengde av kvartalene
på ca. 4500 løpende m. Bergen stod nu likeoverfor den
situasjon at det centrale parti kunde disponeres helt fritt,
og man benyttet selvfølgelig anledningen til å gjøre bruk av
alle de mest moderne prinsipper for bybebyggelse. En
reguleringskonkurranse innbragte omtrent 100 utkast fra
de nordiske land, og de seirende, stadsingeniør Lilienberg,
Gøteborg, og arkitekt Georg Greve, Bergen, fikk i opdrag å
utarbeide en plan, som blev vedtatt ved bystyrebeslutning
i desember 1916. Hele brandstrøket blev ekspropriert av
kommunen og solgtes til de tidligere grunneiere. Fremdeles
vil den besøkende finne Bergen med sterkt preg av
katastrofen, midt i byen kan man se gressbevokste hauger
mellem ufullførte kvartaler av hypermoderne forretningsgårder.
For å klare det store arbeide blev der oprettet en
regu-leringsjefstilling, som blev besatt med arkitekt Sverre
Madsen. 1 året efter branden fikk Norges arkitekter rik
anledning til å prøve sig på interessante opgaver i Bergen,
og mange har der gjort sin „svenneprøve”. Således var det
arkitekt, nu professor, Finn Berner som utformet fasadene
for Torvalmenningen.
Den 1. januar 1929 fikk kommunen atter en ny
bygningslov, stadskonduktøren blev nu til bygningsjef, og for
øjeblikket innehas denne stilling av Sverre Madsen.
Op-målingsjef er 0. W. Grimnes. Dessuten har man 3
bygningsinspektører, reguleringsassistent og forøvrig et
kontorpersonale på ialt 21.
Bergen byr i reguleringsmessig henseende i det hele tatt
på meget interessante opgaver. Den oprinnelige bygrunn
er trang, og bebyggelsen strekker sig derfor over de
heng-bratte fjellsider på en måte som forbauser den som ser det
for første gang. Op til Fløifjellet, det nærmeste av Bergens
berømmelige syv fjell, fører Norges eneste kabelbane, en
attraksjon som i fullt monn tilfredsstiller byens trang til
å ha „nokke for seg sjøl”.
Havnen.
Bergens havn omfatter den indre del av byfjorden,
begrenset av en linje fra Hellen i nord til Oldernes i syd.
Fra naturens hånd er den beskyttet mot Nordsjøen ved
Askøy, og inndeles i fire havnebassenger: Sandviken, Vågen,
Puddef jorden og Store Lungegårdsvann. Fra Bergens
grunnleggelse av har det vært en koncentrert bebyggelse omkring
Vågen, og den har nu i snart tusen år holdt sig som Norges
livligste og mest egenartede havneområde. Det er om Vågen
dikterbispen Johan Nordahl Brun skriver disse for enhver
bergenser så dyrebare linjer:
Bedre frem Bergen, det handelens sæde,
strækkende arme om seil bare vaag. ■
Derhen høitfarmede jægter med glæde
rustes hver sommer til dobbelte tog.
Derfra gaar skibe saa vide om land,
der kjøber, der sælger, der handler hver mand. .
Der ser jeg skove av masterne høie,
handlende stuers bredvaiende flag,
vippebom ser jeg sig flittig at bøie,
flittig at hæve, tangenternes slag
paa dette handels-claver gav musik,
og varer av skuderne dandsende gik.
Oprinnelig hadde ikke Vågen nevneverdige kaianlegg.
Sjøbodene blev bygget i rekker direkte ut mot sjøen, og
varetransporten mellem disse og fartøiene til ankers ute pa
Vågen blev formidlet ved skuter. Tyskebryggen var en
eiendommelighet for Bergen, sjøbodene var her trukket
tilbake, så man foran dem fikk en slags kai (bryggeplattinger)
med små skur og de bekjente vippebommer, som var den
tids kaikraner, og som holdt sig i bruk næsten op til våre
dager. De mange ildebrander som byen har vært utsatt
for, har satt sitt preg på dens grunnplan og dermed
reguleringen av kaiene. De store, brede almenningers
avslutning mot sjøen var lenge alene om å danne kaier. I midten
av det 17. århundre fikk man Langebryggen ogTollbodkaien,
og fra midten av det 18. århundre kommer byggingen av
nye kaier slag i slag. Metoden å lande med båt falt nu for
tungvint, og det gamle liv på Vågen begynner å skifte
karakter. Ved almenningene bygges utstikkerkaier (pirer),
og de gamle sjøboder må vike plass for kaianlegg med
vareskur. Sjøbodtrafikken blev for en stor del fortrengt fra
Vågen til andre havnebassenger, særlig Sandviken, og den
siste vippebomtangent i handelsklaveret blev fjernet i 1921.
Nu er det de moderne kraner som rår grunnen. Nordfarernes
masteskog er også forsvunnet, men rester av den har man ennu
i Sogne- og Nordfjord-jektene og i den store fiskerflåte av
moderne motorfartøier i Vågsbunnen. Forøvrig er Vågens
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
