Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 35. 28. august 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
28. august 1930
TEKNISK UKEBLAD
401
med det engelske system, og man må beundre vårt
lands industripionerer, som til tross for alle
vanskeligheter ved utrettelig arbeide skapte fundamentet for
industriens senere sterkere ekspansjon. Denne ekspansjon, som
vel var en følge av det generelle økonomiske opsving i
verdenskonjunkturene og av den voksende forståelse av vårt
lands industrielle muligheter, førte likesom i Tyskland
til et sterkt øket kapitalbehov, et kapitalbehov som for
en del måtte tilfredsstilles ved øket kreditgivning fra
bankene.
Det er også nu, i dette århundres første tiår, at
enkelte norske banker for alvor optar industriens
finansiering som en opgave. Litt efter litt opstår derved
mellem bedrift og bank et gjensidighetsforhold, som
ligger nærmere det tyske enn det engelske system. Da
krigen brøt ut i 1914 var derfor forholdet det at en del
av vår industri allerede da hadde så store banklån at
bedriftenes og bankenes velferd til en viss grad måtte
ansees à være knyttet til hinannen. Risikomomentet for
bankene og en av årsakene til efterkrigens vanskeligheter
var dermed tilstede.
Hvad bankenes stilling under deflasjonen angår, så
må man ha for øie at de under denne periode matte
trekke inn på sine utestående fordringer, fordi
inn-skuddsmassen gikk ned. Så nødig de enn vilde, var de
ikke sjelden nødt til å gå hårdhendt frem, en
handlemåte som mangeti gang bragte dem selv tap, som hadde
vært undgått ved en langsommere avvikling.
Forholdene mellem bedrift og bank idag må nærmest
sies å være preget av usikkerhet. Bankene har fått en
smekk som de ikke så lett glemmer, og de fortsetter
med å bringe de engasjements nedover, som de fremdeles
mener er for høie. At dette kan ha til følge at bedriftenes
tekniske utvikling — og dermed deres konkurranseevne
— svekkes, behøver jeg ikke nærmere å berøre
like-overfor denne forsamling.
Videre finner man at bankene for tiden gjennemgående
er meget tilbakeholdne ved innrømmelsen av kreditter
til nye foretagender. Dette forhold kan naturligvis
også ha sine gode sider, idet man derved undgår
oprettelsen av mindre vel funderte foretagender; men
skal det fortsette uten at man kan finne midler til å
komme ut av vanskelighetene, vil vår industris naturlige
utvikling kunne kveles av kapitalmangel.
Bankene — og mange industrifolk — er av den
opfatning at industriselskapenes egenkapital her i landet er
alt for liten. Om dette er riktig eller eventuelt i hvilken
grad dette forholder sig så, er jo avhengig av om man
legger det tyske eller det engelske banksystem til grunn.
Personlig er jeg av den opfatning at vi her i landet må
bygge på det tyske system. Kun på denne basis tror jeg
at der vil kunne skaffes industrien den kapital den
trenger.
For å bringe på det rene om egenkapitalen ved norsk
industri ligger lavere enn det mål som ansees
betryggende i andre land hvor det tyske banksystem anvendes,
har jeg derfor søkt å sette mig inn i disse forhold i
Tyskland, Sverige og Danmark. Resultatet av
sammenligningen biir da at forholdene i Norge i 1928 var
dårligere enn de forhold som dr. Heincke i sin avhandling
fant utilfredsstillende for Danmark i 1925 og meget
dårligere enn de resultater for 1924 som den svenske komité
var misfornøid med, og likeledes meget dårligere enn
forholdene i Tyskland i 1927.
Nu kan man naturligvis innvende at det ikke er
sikkert at verdiene er bokført på samme måte i de 4 land,
og at nogen sammenligning derfor overhodet ikke lar
sig gjøre. Hvis for eksempel Sveriges verdier var opført
100% for høit mens våre var riktig bokført, så vilde jo
i virkeligheten Norges stilling være bedre enn Sveriges!
— Som en kontrol! har jeg derfor også utregnet
forholdet mellem gjelden og de likvide aktiver, idet man
kan gå ut fra at varebeholdningers og utestående
fordringers bokførte ’verdier i de 4 land må være meget
nær korrekte. Som man ser, biir forholdet det samme.
Norge står også her avgjort dårligst.
Det må hermed kunne sies med bestemthet at
egenkapitalen i norsk industri idag virkelig er for liten,
bedømt ut fra de synspunkter som legges til grunn av
andre nasjoner der benytter det tyske banksystem.
Efter hvad hittil er fremført, synes det som om en
økning av den norske industris lønnsomhet er en
nødvendighet. Ti kun på denne måte kan man opnå den
større tillit, som vil muliggjøre egenkapitalens vekst, og
kun gjennem denne tillit vil der skapes et virkelig
fundament for det tyske banksystem her i landet, et system
som det synes vi ikke kan være foruten.
Det ligger utenfor dette foredrags ramme å komme
inn på de midler man har for å skaffe vår industri de
bedre vilkår som den fortjener, og jeg vil ikke her
komme inn på disse spørsmål. Jeg går bare ut fra at vi
er enig om at der ikke alene må løftes, men løftes i flokk.
Efter min mening er det imidlertid også i høieste grad
ønskelig at man i disse bestrebelser opnår et samarbeide
med bankene. Industri og bank er nemlig i våre dager
så nøje knyttet til hinannen, at de ved å arbeide hånd
i hånd vil kunne yde hinannen gjensidig betydelige
tjenester. Dette har jeg forsøkt å skildre i min beskrivelse
av forholdene i Tyskland.
Som det ligger an idag, er det ganske klart at bankene
har en egeninteresse i å hjelpe nettop de bedrifter som
de har forbindelse med. Dette er naturligvis i og for
sig en fordel for disse enkelte bedrifter, men jeg tror
det vilde være ennu bedre om bankene i større grad enn
nu kunde se på hver enkelt industrigrens beste. Dette
vilde sikkert i det lange løp gavne industrien som helhet
og dermed også de enkelte levedyktige foretagender. —
Men en bank er et forretningsforetagende og ikke en
filantropisk institusjon, og man kan derfor ikke vente
den skal ta mere hensyn til industrien som helhet enn
til sine egne forbindelser.
Hvis man derimot -— likesom i Tyskland — ved de
større industriengagement kunde få innført en
risikofordeling mellem bankene, da vilde man så å si
automatisk få den riktige innstilling, og der vilde bli en
naturlig grobunn for samarbeide på de store linjer for
industriens almene beste. Det er klart at en sådan
fremgangsmåte både fra industriens og bankenes standpunkt
kan ha sine vanskeligheter, men jeg mener at nettop
dette moment — risikofordelingen mellem bankëne —
er en direkte, logisk konsekvens av det tyske
banksystems ånd. Det er risikofordelingen som
rettferdiggjør de forholdsvis høie kreditter og som muliggjør
fortsatt bankstøtte, hvor en enkelt bank ikke vilde kunne ta
ansvaret alene. Og det er denne fordeling av risikoen
som sprer bankenes interesser utover en hel
industrigruppe, så det almene industrielle hensyn biir det
avgjørende, og ikke det enkelte.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
