Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 38. 18. september 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
18. september 1930
TEKNISK UKEBLAD
431
har sin betydelige opgave à fylle, må det dog være klart
at utviklingen er gått i retning av storindustri og denne
alene kan konsumere de store kraftmengder.
Taleren kom så inn på fremmede lands lovgivning i
sammenligning med vår egen, og han kom til at vårt
land innehar en særstilling. Våre konsesjonslover er
gjennemgående meget strengere overfor konsesjonæren,
og medfører ekstraordinære økonomiske forpliktelser for
ham, samtidig som de er tungvinte og upraktiske og
medfører en langsom og tidsspillende behandling av
sakene, hvor politiske hensyn lett gjør sig gjeldende.
Erfaringene viser at de opfatninger lovgiverne hadde
i 1917 om afviklingens gang og vannfallenes verdi som
kraftkilde ikke har svaret til virkeligheten. Der har ikke
vært nogen reell grunn for den frykt man næret om at
den elektrokjemiske og elektrotermiske industri skulde
legge for stort beslag på landets utnyttbare vannkraft.
Ennvidere har det vist sig at den ventede store
utbygning i storindustrielt øiemed ikke har innfunnet sig. Det
har tvertom vært vanskelig å få utenlandsk kapital
interessert. Til tross for verdens billigste og best
regulerte vannkraft og våre isfrie havner går andre land med
langt mindre gode naturlige forutsetninger forbi oss.
Det er derfor så langt fra at vår vannkraftindustri nu
kan tåle særskatter av nogen betydning at man tvertom
må ha lettelser, om ikke den inntrådte stagnasjon skal
fortsette og forverres.
De her berørte forhold har ført til en voksende
mis-nøie med vår nugjeldende lovgivning på dette område,
og der har vært fremsatt krav om revisjon av lovene
i mere praktisk og tidsmessig retning. De offentlige
myndigheter har ikke sett sig foranlediget til å gjøre
noget hermed.
Der klages også over behandlingens langsomhet,
de ubestemte vilkår, de rent fiskale avgifter til stat, og
kommune og den overflødige kraftavståelse. I sin
almindelighet klages der over lovenes industrifiendtlige
ånd.
Resultatet av disse lover er at den som vil utnytte
■landets egne kraftkilder er pålagt en rekke særskilte
økonomiske forpliktelser, som man er fri for dersom
man i stedet for landets egne kraftkilder benytter kuli
som er innført fra utlandet. Der finnes ganske visst også i
andre lands konsesjonslover avgifter på utbyggede
vannfall, men dog hverken så høie eller av så fiskalt tilsnitt
som de norske. Man kan ikke tenke sig lignende
restriksjoner innført for andre næringer.
Om betydningen av utnyttelsen av vår vannkraft
uttalte foredragsholderen at den er meget stor. Vårt
land må i dette tilfelle sies å ha en gunstig stilling, idet
det må antaes å være det eneste land i Europa som
foruten å dekke sitt eget behov i en lengere fremtid også
vil kunne avse kraft til eksport. Å hevde og utnytte
denne gunstige stilling skulde være en nærliggende
økonomisk opgave. Sammenlignet med våre andre næringer
er vannkraftens utnyttelse i særlig grad egnet til å
skaffe flere mennesker levebrød direkte og indirekte.
Og da arbeidsløsheten er et av våre største sociale
problemer skulde det være en av våre største
nasjonaløkonomiske opgaver å innrette vår lovgivning slik at
opgavens løsning kan lettes — ikke’hindres.
Om anvendelse av fremmed kapital uttalte direktøren
at dette var nødvendig for overhodet å få vår
vannkraft utnyttet i nogen større målestokk. Der
kreves så store kapitaler at man ikke nu eller
i lang fremtid vil kunne regne med å få disse
kraftkilder utnyttet uten å ty til utenlandsk kapital.
Spørsmålet blir da om det er fordelaktigst å få de store
kraftkilder utnyttet ved fremmed kapital mi eller la dem
ligge til norsk kapital muligens engang i fremtiden vil
kunne nyttiggjøre sig dem. Svaret kan ikke bli tvilsomt.
Det kan heller ikke kalles å selge våre naturherligheter,
idet hjemfallsretten naturligvis bør oprettholdes i en eller
annen form hvor det gjelder utenlandsk kapital.
Ytterligere må det taes i betraktning at den del av den
utenlandske kapital som blir igjen i landet er meget
stor i forhold til det utbytte som går ut av landet igjen,
og selv dette siste beskattes igjen med 20 %.
Taleren kom derefter inn på en rekke forslag til
revisjon av lovene. Der må således gies norske
statsborgere og norsk kapital fortrinsrett fremfor utenlandsk,
settes rimelige vilkår for utnyttelsen og sikres en hurtig
og objektiv avgjørelse av konsesjonsandragender.
Herunder nevnte han det faktum at det er Staten — som
selv er kraftleverandør — som skal avgjøre også
sine egne konkurrenters konsesjonsandragender. Han
mente at hensynet til Statens egne nødlidende
kraftverker lett vil komme til å gå foran de rent økonomiske.
Det biir et stadig sterkere krav at Statens kraftverker
skal holdes utenfor hovedstyrets myndighetsområde og
stilles under selvstendig forretningsmessig ledelse på
like fot med landets øvrige kraftverker.
Han nevnte her at han anså det heldig om
konsesjonssakenes behandling kom inn under
«vussdragsdom-stoler» efter svensk mønster. Forøvrig hevdet han at
alle efter sin art fiskale avgifter til stat og kommune
bør sløjfes. Hjemfallsretten efter konsesjonstidens utløp
mente han burde bare gjelde i sin nuværende form for
utenlandsk kapitaliserte anlegg. Videre mente han at
alle bestemmelser om kraftavståelse uten skade kunde
sløifes som overflødige.
Foredragsholderen behandlet så spørsmålet om
vass-drägreguleringer.
De årlige avgifter burde inngå i et fond, som bare
skulde benyttes til å erstatte, forebygge eller avhjelpe
skade eller ulempe for offentlige eller private interesser
som ikke erstattes på annen måte. De vanlige
bestemmelser av social art bibeholdes i den utstrekning som
de kan finne praktisk anvendelse på reguleringsanlegg.
Ennvidere bør der være rummelige frister for
utbygningen.
Eksport av kraft — uttalte han — er efter våre
nuværende lover forbudt. Sammenligner man eksport av
f. eks. kuli med elektrisk energi frembragt ved vannfall
er det uten videre innlysende at eksport av
vannkraft-energi for et begrenset tidsrum er langt mindre
betenkelig enn eksport av kull. Vannkraften selges ikke, men
bortleies for en tid.
Når vi sammenfatter erfaringene med våre nuværende
konsesjonslover og tenker oss disse omdannet på en
sådan måte at vår naturherlighet vannkraften kan
komme til sin fulle rett i vår nasjonalhusholdning bør vi
rnerke oss at Norges konsesjonslover er de strengeste i
verden, at utbygning av nye anlegg og utvidelse av
gamle er ubetydelig, mens andre land er gått sterkt
frem, og dette resultat må vi for en stor del tilskrive
lovenes strenghet. •
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
