Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 40. 2. oktober 1930 - Ingeniøren og hans fremtid - Verdens gullforråd, av F. Nannestad
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
2. oktober 1930
TEKNISK UKEBLAD
457
bedømmes av over- og underordnede, og av kamerater.
Han blir kjent og vurdert, og uten selv å vite det skaper
eller forskjertser han den tillit, som er nødvendig for
hans fremgang. Når han senere i livet, passerer de
kritiske punkter, ventede eller uforutsete, som kan bety
op- eller nedgang, da biir kurvens retning i mange
tilfelle avhengig av den grad av tillit, som andre har til
hans duelighet og hans måte å anvende den på. Har
han holdt mål, er han søkt og skattet som en betrodd
mann og leder, får han nok sin belønning.
Den kritiske sier kanskje, at ser man sig om i det
daglige liv er det ikke således som det er skildret her.
Man ser personer som har gjort karriere og hatt
fremgang og som sandelig ikke har utmerket sig ved
ærlighet, sannferdighet og pålitelighet. Hertil må svares, at
dels er det for en utenforstående som ikke kjenner
detaljene som regel ikke mulig å bedømme dette, dels
gjøres der også uten tvil feilgrep her til skade og
skuffelse for overordnede og interessenter. Men på det
industrielle område, ingeniørens arbeidsfelt, anlegger
man i stadig større utstrekning og mere bevisst den
verdsettelse som ovenfor er antydet.
Man må ikke heller med krass og kortsynt beregning
vente, at man for hvert enkelt arbeide skal høste
erkjent-lighet og ros, selv om det i og for sig skulle ha fortjent
det. I ens vekselvirkning med andre mennesker
forekommer også tilfeller av misforståelse og
feilbedømmelse fra begge sider, av interessemotsetninger og
sjalusi. Det biir allikevel det i strengeste forstand rette,
som viser veien til velferd og som derfor må være
normen for våre handlinger og ikke det som i øieblikket
kan synes det fordelaktigste. Menneskene tar også ofte
feil i hvad som kan være dem til nytte; men innerst
inne har de allikevel klart for sig, hvad som er rett.
Det vesentligste av hvad som ovenfor er sagt hører
vel til de leveregler som stadig fremholdes til
efterfølgelse, men menneskene er tilbøielig til å anse dem
som en søndagsmoral, som ikke alltid kan tilpasses,
eller som er upraktisk under hverdagens arbeide og
strev.
Det kan da være vel verdt å fremheve for den unge
ingeniør, at disse en manns dyder, ærlighet,
sannferdighet, uselviskhet i arbeidet og uforfengelighet er i høieste
grad praktiske og at de, samtidig som de tilfredsstiller
indre estetiske krav, også jevner veien for og støtter
den ytre fremgang, som kan høre sammen med hans
produktive dyktighet.
I jo høiere grad våre ingeniører tillemper denne,
med desto større håp om fremgang skulde de kunne
opnå, ikke alene hjemme men også ute i verden i
konkurranse med andre nasjoner å bli tillitsmenn og ledere
innen teknikk og industri.
VERDENS GULLFORRÅD
Vil verdens tilgang på guli snart svinne inn, og vil den
i kommende tiårsperiode gå ned med 25 %? Denne
opsikts-vekkende overskrift finner man på en artikkel i „Engineering
and Mining World” for juli måned iår, og ennu mer
opsikts-vekkende er det at årsaken til denne katastrofe ganske
enkelt er et temperaturspørsmål. Jeg skal gi et ganske kort
resymé av artikkelen.
Verdens gullproduksjon fra 1493 — året for Amerikas
opdagelse — til 1930 er omtrent 1 042 850 000 unser eller
henimot 33 500 tonn; herav er ca. halvparten produsert i
det 20. århundre. Ca. 48 % av den totale produksjon
finnes som mynt og barrer i banker, ca. 52 % er blitt
absorbert av industrien, tapt eller „på kistebunnen”. Fra 1801
til 1840 var produksjonen kun ca. 30 tonn pr. år, i
tiårsperioden 1841 til 1850 var den omtrent det dobbelte,
hvorefter den i den påfølgende dekade tar et veldig opsving,
nemlig helt til ca. 230 tonn; i de påfølgende dekader til 1890
er produksjonen noget synkende; i perioden 1891—1900 er
den ca. 30Ö tonn; 1901—1910 ca. 600 tonn; 1911—1920 ca.
700 tonn og endelig i perioden 1921—1930 ca. 6C0 tonn.
Over halvparten — ca. 53 % — av verdens totale
gull-produksjon skriver sig fra de sydafrikanske felter i
Witwaters-randistriktet — og nu er forholdet det at disse gruber har
nàdd et meget stort dyp. 1 1925 var grubenes største
verti
kaldybde 6300 fot og i juni iår har en grube, Village Deep,
nådd den betraktelige dybde av 7640 fot, eller vel 2300 m.
En ytterligere avsenkning av en så dyp grube må ansees
for å være en ytterst tvilsom affære. Rent grubeteknisk
sett stiger vanskelighetene ved driften med stigende dyp,
men den avgjørende faktor er at temperaturen efterhvert
stiger så høit at det biir umulig for mennesker å arbeide
der. For Randdistriktets vedkommende stiger temperaturen
med 1 0 F for hver 254 fot vertikal dybde. Den temperatur
som vil herske i 8000 fots dybde vil være 100° F eller rundt
38° C d. v. s. 1 à P/20 over legemstemperaturen. Enhver
som har opholdt sig i tropiske land vil vite hvad det betyr
å arbeide i en slik hete. Erfaring viser også at en øket
luft-cirkulasjon, når den herskende temperatur først overstiger
legemstemperaturen, kun øker illebefinnendet, og ikke minst
når luften er særlig fuktig. Ved pà kunstig vei à senke
luftens fuktighetsinnhold og ved avkjøling kan visstnok
ulempene minskes, men dette er i sig selv en så dyr affære
at der neppe vil kunne bli tale om det for Randdistriktet.
Man må efter all sannsynlighet regne med at til et større
dyp enn 8000 fot vil det antagelig ikke lønne sig å drive;
grensen for grubenes maksimale dybde skulde være gitt ved
dette tal. I den østre del av Randdistriktet ligger lagene
mere flatt — med ca. 30° fail — og endel av disse gruber er
avsenket efter fallet 20 000 fot; for disse grubers
vedkommende regner man med en maksimal vertikal dybde av ca.
6000 fot.
I sydafrikanske fagkretser regner man med gjenstående
„probable ore” ca. 300 millioner tonn og 160 millioner tonn
„possible ore” med et gullinnhold på ca. 26—27 kr. pr. tonn.
Hertil kommer ca. 400 millioner tonn — også nærmest
possible ore — men som kun inneholder for 14—16 kr. guli
pr. tonn; disse forekomster er for tiden ikke drivverdige,.
da arbeidsutgiftene (i 1929) var henimot 20 kr. pr. tonn.
I Randdistriktet var der i 1929 i drift 36 gruber med en
samlet produksjon av ca. 32 millioner tonn malm, som rundt
gav 10 g guli pr. tonn. Man regner med en fortsatt
produksjon av samme størrelse for de kommende 4 à 5 år; men
allerede i 1936 regnes med et fail på 30%, og de som er
mindre optimistiske setter fallet til 48%, og dette fail vil
stadig øke, da malmforrådene ansees à være uttømt i 1947.
Fra andre felter enn de her omtalte vil Transvaal også efter
1950 fortsette som gullprodusent, men i en betydelig mindre
målestokk.
I Ü. S. A., som i 1929 stod som nr. 2 av verdens
gull-produsenter (med 11 %) er produksjonen siden 1915 i stadig
synkende; i det år nådde den sitt maksimum med cå. 150
tonn, men var i 1929 kun vel 60 tonn. Man regner med
fortsatt å kunne levere rundt 60 tonn, men nogen sannsynlighet
for stigning foreligger ikke.
Canada har siden 1914 øket sin produksjon fra ca. 20
tonn til ca. 60 tonn i 1929. Man regner fremover med en
produksjon av 75—90 tonn, til tross for at landets største
felt — Porcupine — viser synkende produksjon. Canada
vil således i fremtiden innta plassen som nr. 2, mens U. S. A.
går ned til nr. 3.
Russland holder plassen som nr. 4 med ca. 5 % av
ver-densproduksjonen — ca. 32 tonn pr. ar. Der har — særlig
i den siste tid — gjort sig den mening gjeldende blandt
endel mennesker at Russiand med hensyn til en vordende
gullproduksjon er de ubegrensede muligheters land, og i
ansette tidsskrifter opereres med fantastiske tall.
Forfatteren av denne artikkel i „Mining World” har ingen tro
på dette og anfører at påstanden herom har ,,no foundation
in faet” og neppe vilde ha vært fremsatt om de som var
ansvarlige for dem, hadde vært bedre inne i det russiske
sprog og med de geologiske forhold på stedet (Sibiria og det
nordlige Manchuri).
I disse land er over 90 % av den hittidige gullproduksjon
kommet fra sekundære leiesteder, som gjennemgående
betegnes som smà men rike, således at de har vært drevet av
enkeltpersoner eller smà grupper med liten kapital.
Forfatteren hevder at for en betraktelig tid fremover er der
liten utsikt til at den russiske gullproduksjon vil stige, og
selv om den det gjør, er det av uvesentlig betydning for
verdensmarkedet.
Andre land. Av andre gullprodusercnde land er de
viktigste: Meksiko, Central- og Syd-Amerika, Australia,
New Guinea, Rhodesia, West Afrika, Britisk India og
Japan med Korea samt Kina. Fra disse land er der heller
ingen tegn pà at gullproduksjonen vil øke. Bortsett fra
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
