Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 41. 9. oktober 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
T T Nr’41
Teknisk Ukeblad
UTGITT AV DEN NORSKE INGENIØRFORENING OG
DEN POLYTEKNISKE FORENING
FUNGERENDE REDAKTØR: LUDV. EKLOE,
INGENIØR M. N. I. F.
iiiiiriiiiiiiiiHiiiiiii!Hiiiiiiiifiiiiiiiiiiiiiiii I NNHOLD; inniiiiiiiinniiiiiiiiiiiiiiiiitiiiiiiiiiiiiiiiii
Ingeniørfilosofi. — Diesellokomotiver med trykkluftoverføring. — Hvad ernomografi? — Moderne lydisolasjon. — Litt for kjemikalie- og
råstoff-. markedet. — Litteratur. — Foreningsefterretninger. — Notiser.
INGENIØRFILOSOFI
Av ingeniør Georg Brochmann, m.n.lf.
Filosofien, denne generalnevner for all menneskelig
åndsvirksomhet, har hatt sine strålende opgangsperioder,
men sannelig også sine dype skyggedaler, da den holdt
på å omkomme i overtro og åndsmørke. Det er sikkert
ikke nogen overdrivelse i å si at det er
naturvidenskapen som alltid har bragt filosofien opover og
fremover, mens filosofien hurtig har forkrøblet, hvis den
har mistet sin nære forbindelse med naturvidenskapen
og den eksperimentelle forskning i det hele tatt.
For de gamle grekere var studiet, tenkningen, over
naturvidenskapelige og matematiske problemer selve
filosofiens kjerne, og ut fra den var det de deduserte
slutninger om livet i sin almindelighet. Aristoteles og
Pythagoras var begge naturvidenskapsmeiin, men med
verdensomspennende ånd, ikke fagfolk og spesialister.
Ut fra svingningslovene for strengen, som Pythagoras
fant ved å drive systematisk forskning, utledet han sin
skjønne teori om lovmessigheten, harmonien i
verdensaltet. Ut fra rent estetiske spekulasjoner var det også
at de greske filosofer kom til det resultat at jorden
måtte være en kule, øg den kuleformede sol gå i
cirkelformet bane omkring den, eller jorden om solen. (Ut fra
et relativistisk syn biir jo det den samme ting.)
Teologien og metafysikken, som i mange århundreder
skulde legge sin døde hånd over Europas åndsliv, er
direkte rettet mot naturvidenskap og matematikk. De
spissfindigheter man tumlet med i disse «videnskapers»
store blomstringsperioder hadde ingensomhelst
tilknytning til forskningens idé, til sund menneskeforstand, og
fremmet ingen teknisk utvikling — tvert imot. Da det
omsider begynner å lysne er det naturvidenskapelig
utdannede og tenkende menn som bringer filosofien op
mot høidene igjen. Det nye verdensbillede bryter
igjen-nem, takket være menn som Kopernicus og Giordano
Bruno, Galilei og Newton. I Francis Bacon fikk de nye
tanker sin første helhet og oversikt, all tenkning måtte
baseres på erfaringen, på det vi nu kalier forskning.
Selsomt er det å legge merke til det brudd som finner
sted i Isaac Newtons åndskraft, når han fra
naturvidenskapen kommer inn på teologiens enemerker. Like
tindrende klar og full av visdom som han er på det
naturvidenskapelige område, like formørket og forvildet
er han, når han forlater det.
Det 17. århundredes store systematikere arbeider
stort sett på matematisk-naturvidenskapelig grunn. Til
disse hører matematikeren René Descartes, som regnes
for å være den nyere filosofis grunnlegger. Blandt de
hovedresultater hans tenkning bragte står den setning at
sjelen star i vekselvirkning med legemet som den
viktigste — ialfall i den forbindelse vi her behandler ham.
Selv om mange av de slutninger han ellers kom til var
fantastiske og urimelige, var det ved sin gjennemførte
matematiske metode i tenkningen at Descartes fikk sin
store betydning. Descartes’ efterfølgere forkastet
forøvrig hans kere om avhengigheten mellem sjel og
legeme og kom isteden frem, eller rettere sagt tilbake,
til en kere om at det er Gud som setter alle ting i
bevegelse, som den eneste sanne årsak til alt hvad som
hender.
Meget lærerikt er det å legge merke til den store
matematiker og naturvidenskapsmann Blaise Pascals
utvikling. Da han først hadde lært så meget at han
innså at matematikken ikke kunde gi ham den fulle og
hele erkjennelse, kastet han den helt overbord og blev
en religiøs mystiker. Hans tenkning ender derfor i
religiøs selvopgivelse. Den engelske filosof Thomas Höbbe
trekker derimot helt ut konsekvensen av Descartes
tenkning, og biir den første gjennemførte materialistiske
filosof, selv om han selv var klar over de umåtelige
vanskeligheter en slik filosofi bød på, når den skulde
begrunne begreper som moral og religion. Dette problem
viker derimot ikke Baruch Spinoza tilbake for, og hans
hovedverk bærer da også titelen: «Etikk, utviklet efter
geometrisk metode». Nettop i matematikken, med dens
tidløse almengyldighet mente denne strålende tenker å
ha funnet det beste verktøi, også når det gjaldt
løsningen av de sjelelige problemer. Den store matematiker
G. W. Leibnitz brukte også matematikken i sin idealisk
opbyggede verdensanskuelse, hvor han forsøkte å forene
den mekaniske og den religiøse opfatning.
Oplysningstidens filosofer fra slutningen av det 17.
til slutningen av det 18. århundre står alle i direkte
forhold til naturvidenskapene, og tilliten til den før ofte
så foraktede menneskeforstand biir større og større
eftersom nu også teknikken, i moderne betydning av
ordet, begynner å få et ord med i laget og viser hvilke
resultater i retning av rent materielle fremskritt den fri
tenkning kunde bringe. Reaksjonen mot denne tenkning
fikk en voldsom talsmann i Jean Jacques Rousseau, som
hevdet at mennesket ikke bare er en tenkemaskin, men
først og fremst et vesen med instinkter, følelser og
lidenskaper, mere eller mindre uklare, men nettop
derfor verdifulle. 1 Rousseau finner vi derfor hvad vi kan
kalle «ingeniørfilosofien»s første store motstander, en
motstander som alltid vil reise sig påny hver gang
ingehiørfilosofien går for fort frem, slik at den krenker
menneskets mere eller mindre «underbevisste» følelser.
Immanuel Kant var naturvidenskapsmann, og hans
store innsats i filosofien var den at han trakk grensene
77. ÅRGANG
9. OKTOBER 1930
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
