Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 51. 18. desember 1930 - Samarbeide mellem ingeniører og arkitekter. Elektrisiteten, av Hans Backer Fürst
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Nr.51
W T Nr.51
Iekntisk Ukeblad
UTGITT AV DEN NORSKE INGENIØRFORENING OG
DEN POLYTEKNISKE FORENING
FUNGERENDE REDAKTØR: LUDV. EKLOE,
INGENIØR M.N. I. F.
Illllllllllllllllllllllllllll11111111111llllliill INNHOLD• iiiiiiiiiiiiiiiitiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiuiiiiiiiiiiii
Samarbeide mellem ingeniører og arkitekter. — Luftskibets utvikling. — Dødsfall. - Brevkasse. — Litteratur. Mindre meddelelser. —
Foreningsefterretninger. — Konkurranser. — Notiser. — Ventilasjon av ceniralopvarmede bygninger. — Nye konstruksjoner i avløpsteknikken. —
Foreningsefterretninger. — Litteratur.
SAMARBEIDE MELLEM INGENIØRER OG ARKITEKTER
ELEKTRISITETEN
Av arkitekt Hans Backer Fürst.
I de gode gamle dager var det en enkel, hevdbunden og
formelig skjematisk sak å lage et hus for en privatmann.
Almindelige borgere, grosset, henvendte sig til en av sine
venner, en tømmermann, en snekker eller en murer og sa,
der og der hadde han kjøpt en tomt: „Vær sà snild å sette
op huset for mig, min gode mester Johan!”
Det var ikke spørsmål om planer, interiører eller
ekstravaganser, her var en standardisering allerede tilvejebragt,
støpt og avpusset ved århundreders bruk. På denne måte
opstod de charmerende håndverkskvarterer i de europeiske
byer, hvor hus ligger ved hus og gir gaten sin bløte rytme
og frie bundethet. Gjennem hele middelalderen var jo
håndverkerne henvist til sine bestemte gater. Vi har rester av
dette for eksempel i Stockholm med navner som
Kam-makaregatan, Smedjegatan, Buntmakaregatan og lignende.
Sigrid Undset nevner sådanne håndverkergater flere
ganger i sin Kristine Lavransdatter, og i den kjente finske bok
„Staden som Konstverk” av Gustaff Strengeli er disse
håndverkerkvarterer viet et lengere kapitel, hvori
forfatteren særlig betoner deres betydning som massevirkning,
som bydeler. Sagaene nevner også håndverkergater, og
våre gamle lover sier klart hvordan hver og en av disse
folk skal opføre sig, hvad de kan bygge og hvordan de skal
passe sig for ildsvàde og andre skader.
Men efter hvert blev byggesaken litt mer komplisert.
Bønderne hadde sine skjemaer, sin standardisering. Peisens
stilling i forhold til inngangsdøren var helt fastlagt, og med
dette fulgte høgsetet, roskapet, sengen, framskaper og
spranget ved døren, hele den faste og sikre innredning av
bondens gode stue, også her standardisert og avfilet
gjennem århundrer.
Ved det gamle Christianias utstikning den 27. september
1624 oprant det i grunnen en ny tid for bybyggingen her
i landet. For å få byen tidsmessig, påla Christian IV
murtvang, og de nye bygårdene frigjorde sig litt efter litt fra det
fredelige åk, som hadde hvilt over dem i hundrer av år, deres
grunnplanmessige avhengighet av bøndernes gårder.
Nu opstod de rette bygårder, disse hus, som utviklet
sig til å bli mellemtingen mellem den nuværende villa og
den senere renkultiverte forretningsgård, disse bygninger,
som var rene byhus, men som ennu pranget med alle
bondegårdens attributter, stall, fjøs, låve.
Bymennene og især de innvandrende slekter blev mer
bevisste enn de gamle innbyggere. De begynte à føle sig
som individer mot før masse. Navn som Anker (Ancher),
Heftye (Hefti), Bendeke, Lockmann, Collett, Stockfledt og
Vogt, eller de fra norsk side nedstammende, Clauson,
Elieson, Holter og Monsen, begynte å bli kjent også i
utlandet og fikk en god klang.
Det var ikke nok at huset eller boligen var det skjematiske
skall omkring borgernes tilværelse, boligen måtte også vise
hvad borgerne var, boligen måtte få et ansikt. En ypperlig
skildring av en slik boligbygning har vi i Thomas Manns
bok „Huset Buddenbrook”, hvor den nervøse og delvis
nedbrudte konsul bygger sitt pompøse palé for å restituere sig
i sine egne og andre borgeres øine.
Boligens komfort går langsomt fremover. Det ytre skall,
murene, biir tettere og bedre, taket likeså, opvarmningen
går fra røkovnen, peisen, bileggerovnen frem til våre
beste-foreldres mektige jernkolosser. Glasset, treverket og
møblene stiger frem i alltid bedre form.
Det er bare to ting, en gruppe, som praktisk talt står
stille. Det er belysningen, det er lyset og kokningen, brenselet.
Fra tidenes morgen den åpne ild, sà tyristikkene i
vegg-spaltene, fakkelen, vokslyset og siden som datidens trylleri
parafinlampen. Veden var gran og furu, avløst av trekuli,
kuli og koks, det er det hele, den hele uhyre langsomme
bevegelse fremover, det er hele tiden ilden på forskjellige
måter, det samme kilde-ophav, som serveres efter
forskjellige opskrifter.
Så med ett blev det hele forandret; lynet slo ned, det
elektriske lyn fra videnskapens klare himmel. Som alt
annet var også elektrisiteten fra begynnelsen av et leketøi,
til underholdning for borgere i disses fristunder, til
adspredelse for tedrikkende fruer og frøkner. Men det varte ikke
lenge, før elektrisiteten blev en makt, og nu er den en
verdensmakt, som har større krefter og flere resurser enn all
verdens mennesker på jordkloden tilsammen.
Det er underlig med våre nærmeste hjelpere, våre
oprett-holdere. Solen, som vi må ha for å leve, tør vi ikke se i
ansiktet, da biir vi blindet, ilden holder vi oss i ærbødig,
avstand fra, i luften kan vi ikke leve, i vannet drukner vi,
og den blottlagte elektriske stråle er vi reddest for av alle
ting. Menneskenes prangende titel av skapningens herre
er bare bløff og helt illusorisk og problematisk. Vi har bare
lagt naturkreftene i lenker og de kan slå oss ned, når det
lyster dem.
Også elektrisiteten har vi lenkebundet og bastet. Og
våre små og lite vidtfavnende menneskehjerner nar
forstått å fravriste den bundne kjempe nogen få ting, men
ennu står vi bare pà terskelen av hans rike. Det vil nok
lykkes oss å finne ut mer, hundre ganger mer, ikke i kraft
77 . ÅRGANG
18. DESEMBER 1 930
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
