Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 51. 18. desember 1930 - Samarbeide mellem ingeniører og arkitekter. Elektrisiteten, av Hans Backer Fürst
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
588
TEKNISK UKEBLAD
Nr. 51 - 1930
av vår intelligens, men i kraft av vår iherdighet, for
menneskene er iherdige, pågående, utrettelige.
Arkitektenes stilling til lysinstallasjonen var temmelig
enkel den første tid, da han overhodet hadde noget med
denne del av hjemmet å gjøre. Det dreiet sig praktisk talt
om å få satt fast midt i taket en redselsfull og
støvsamlende gipsrosett og passe på at det i dennes centrum blev
anbragt en solid — meget solid krok, hvori de tunge
henge-lamper med sine hundrevis av klirrende prismer hang og
pinte husmoren, fordi de blev matte av støv og fluelort.
Det var nemlig et Herkulesarbeide å ta hele denne
glass-varebutikk ned og vaske hver enkelt prisme i sàpevann.
Mangen en nu grånet dame erindrer sikkerlig ennu dette
arbeide som hun blev satt til, mens hennes tanker vandret
på andre veier og var optatt av alt annet enn disse
ånds-forlatte og utålelige prismene.
Heller ikke i begynnelsen av den elektriske tidsalder
bekymret arkitekten sig synderlig om hvor lamper og slikt
skulde stå — av den gode grunn at han bare slavisk fulgte
hvad parafinlampene hadde lært ham. Midt i taket en krone,
ved sofaen en stikk-kontakt som kunde tilkobles den gamle
store og kostbare stålampen, som under sin mektige
silke-skjerm sendte et mildt lys over sofaens puter. Først
forholdsvis sent gikk det op for arkitekten at det var kommet
et helt nytt motiv inn i hans boligbygging ved det elektriske
lys. Han opdaget at boliger som ellers var ganske bra løst,
blev helt eller delvis ødelagt ved feilaktig plasering av
lyskildene. Arkitekten så videre at de før ukjente kabler lå
som støvsamlere og fettede slanger bortover vegger og tak,
han så at det fra ringeledningens tråder slo ut fettflekker
gjennem de kostbare og vakre tapeter. Og han forstod
omsider at her måtte også den arkitektoniske hånd og hjerne
få være med å bestemme.
Bygningen — boligen —- er arkitektens åndsbarn. Han
er dens åndelige far, dens ophavsmann. Men en bolig er
nytteløs når den bare er et skall, veggene, det
arkitektoniske draperi. Innmaten, utstyret, møblene, bohavet hører
også til en menneskebolig, og tilsammen danner det hele
et hjem. Det er derfor såre naturlig at arkitekten er
medbestemmende om hvordan boligens innmat skal se ut, eller
iallfall hvor hver ting skal stå. For det er jo stadig så at
de mennesker som bygger sig hus ikke kommer tomreps til
sin nye port, de har bodd andre steder før, eller de har
arvegods med sig. Det var derfor helt naturlig om arkitekten
hadde nøie rede på, hvordan hvert rum skulde møbleres
når det var ferdig, og hvor hver ting best vilde passe inn i
det nye miljø. Arkitektens minste plikt er å kjenne alle
de møbler som skal ha den ære å følge med i det nye hjem.
Men her syndes det sterkt ennu både fra byggherrer og
arkitekters side. Det har hendt at folk som med store
omkostninger har bygget sitt eget hus, ikke har kunnet få inn
sine kjære arvemøbler i bygningen og istedenfor å kjøre
dem inn i stuene, må de frakte dem pà auksjonen. Man
kan si at folk får skaffe sig rimelig dimensjonerte møbler,
men i dette tilfelle er de for store møbler undskyldte.
Belysningen av rummene står i nøie forbindelse med
møblenes plasering. Det er ikke lenger tilstrekkelig à sette
rosetten midt i taket og la lampen henge ned fra sin krok.
Belysningen er nu et så intimt spørsmål at arkitekten som
ophavsmann til byggverket må ha den fulle kunstneriske
ledelse og det fulle estetiske ansvar her. Det er jo ikke
bare nok à plasere en lampe ved en sofa, over et bord eller
på et bord. Vi må tenke oss virkningen av lyset, av
strå
lene over arbeidsplassen, over sofaen, over leseplassen.
Vi bør helst også kjenne lampen, som vi tenker à la lyse
over gjenstanden.
Og om en annen gren, kokningen, matlagningen. Her bør
også arkitekten ha den hele, fulle ledelse av hvordan det biir
plasert. Han bør og mà sette sig inn i kjøkkenets fysiognomi,
dets vesen og dets mekanikk. Han bør tenke sig den
daglige drift fra morgen til kveld, fra hverdag til seiskap og
fest. Han må også studere de almindelige elektriske
kom-fyrtyper, han bør være fortrolig med varmeskap,
plate-komfyrer og magasinkomfyrer. Han bør kjenne
ydeevnen for de forskjellige typer søppelforbrenningsovner, de
stasjonære i kjelleren og de med nedkast forsynte. Han
mà også være helt inne i de forskjellige elektriske
kjøleskap, typer som går med elektrisitet og vannavkjøling og
typer med motorer og luftavkjøling.
Arkitekten behøver ikke nu som tidligere å være avhengig
av pipe og avtrekk for opstillingen av komfyren, han kan
plasere den hvor han lyster, og vi får håpe han arrangerer
belysningen så den faller blendfritt over arbeidsplassene
og ikke over steder, hvor man kun ser når støv skal tørres.
Elektriske rør er svært gode lyd-ledere, de kan føre lyden
lange veier. Det er heller ikke uten betydning for
hus-konstruksjonen hvorledes disse rør legges. De bør således
ikke legges i nabogavler eller stikkes gjennem veggene med
en bryter på hver side av veggen. De vil på denne màte
gjøre huset lydt. Og denne sort lydthet er det overmåte
vanskelig à komme til livs, efter at huset er ferdigbygget.
(Som en parentes-bemerkning vil jeg få peke på, hvad
dessverre ikke alle vet, at almindelige elektriske rør lagt i
slaggbetong biir helt fortært av svovelen i slaggbetongen
pà forholdsvis kort tid. Sådanne rør må derfor innstøpes
før slaggbetongen legges, og dette gjøres i almindelighet ved
at rørene får en overstøpning i sterk betongblanding for
eksempel 1 : 3 eller lignende.)
Husbyggingen er fra noget primitivt skjematisk gått over
til å bli en innviklet kunstnerisk-praktisk-teknisk affære,
som det ikke er hver mann gitt å gå i gang med. Tvert imot,
det er blitt et fagmanns-spørsmàl, likeså godt som en
lægebehandling eller en maskinkonstruksjon.
I husbyggingen med alle sine vidt forskjellige forgreninger
er det av den aller største betydning at det blir etablert et intimt
samarbeide mellem de utførende krefter. Arkitekten bør være
lederen, hos ham bør alle tråder samles. Men han bør ikke
være så suverén at han ikke lytter til sine medarbeideres
råd og forslag. Ved arkitektens side i alle teknisk-elektriske
spørsmål ikke alene bør, men må han ha elektroteknikeren,
konsulenten, installatøren, som med usvikelig sikkerhet kan
føre alle arkitektens forslag og ideer ut i praksis, eller som
med like stor autoritet kan si: „Dette går ikke, slik må det
ikke gjøres.”
Arkitekten skal være byggets leder, men ikke dets despot,
ikke dets enehersker som ikke tåler nogen motsigelser,
nogen annens mening ved siden av sin. Man biir ikke vis
av å tale, men av å lytte, en grammofon kan aldri lære noget,
— men vel den som lytter efter hvad den surrende platen
har à fortelle. (Derfor må dog ikke nogen tro at de tekniske
konsulenter her er sammenlignet med grammofonplater.)
Det er planleggelsen som er livsnerven i all moderne
boligbygning, og det bør alle merke sig. Et byggverk som er
planlagt kan tas op til revisjon, kan gåes igjennem for tredje,
fjerde eller siste gang. En ferdig bygning kan ikke
revideres, den kan bare kritiseres. Og jo mer inngående den er
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
