Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 3. 22. januar 1931 - Rådhuskonkurransen, av Finn Berner - Cement, av Holter
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
sin store ekspedisionshall har fått plass i karébygningens
sokkeletasje mot sjøen, særlig lett tilgiengelig like mot
sporvogns-, bil- og gatetrafikken.
Helt følgeriktig er det bystyrésalen med sine høie
vinduer som preger fronten inn mot byen, og. prektige
representasjonssaler fronten’ mot fjorden, mot utenver
denen. Vi har lov heri å se en enkel fin symbolik. Vi
har også lov å se det symbolsk når byens skattkammer
— kemnerkontoret — nettop ligger bak de kraftige
fundamentmurer der bærer ordførerens og borgermeste
rens kontorer, og høiere op de dominerende representa
sjonssaler.
Ethvert rådhus er noget langt mere enn et hus der
kun skal gi rum for en rekke praktiske brukskrav, det
skal i sig selv være et symbol, symbolet på samfundets
styrke, på samhold innad som utad. Det må innta
en særstilling i bybilledet, men hvordan dette skal op
nåes det er ikke diktert av snevert optrukne regler. Det
behøver så langtfra å være byens største hus, i
amerikanske forhold f. eks. vil det lett nettop kunne
gjøre sig gjeldende ved i rik fornemhet å stå i kontrast
til den økonomibetonede skyskraperbebyggelse. Det er
heller intet krav at rådhuset skal ha tårn, hverken ett
CEMENT
Direktør Holters foredrag i N. I. F Oslo avdeling 12. desember 1930.
Han meddelte bl. a.:
Allerede i forhistorisk tid begynte man å benytte et
eller annet bindemiddel ved bygning av sine boliger.
De eldste kjente ruiner på Cypern viser at stenen er
bundet i mørtel.
Egypterne laget mørtel, av brent gips og anvendte
denne bl. a. i pyramidene.
Brent kalk har vert kient fra ca. år 200 f. K.
Romerne anvendte kalk og vulkansk aske, en blanding
som kunde herdne under vann. De gamle romere an
vendte dette materiale også til veibygning. Disse veier
kan påvises og er i forholdsvis god stand.
Middelalderen bragte stagnasjon også på dette om-.
råde. Først i 1756 utførte den engelske ingeniør John
Smeaton endel forsøk for å finne en mertel som herdnet
under vann.
Under forsøkene fant man at den brente lerholdige
lavprocentige kalksten gav en meget sterkere mørtel
enn den høiprocentige sten. Dette fremskritt ledet til
at man i England: og Frankrike begynte å fremstille
hydraulisk kalk, eller som den også kaltes, Roman
Cement. Dette materiale blev meget anvendt, og var et
dominerende byggemateriale i næsten hundre år. ;
I 1924 fikk engelskmannen Joseph Aspdin patent på
et bygningsmateriale, som han på grunn av den herd
nende mørtels farve, kalte Portland Cement. Navnet er
nu gått over til å bli en kvalitetsbetegnelse for denne
cementart.
Det gikk dog ca. 30 år før dette nye produkt beseiret
den på denne tid så anerkjente Roman Cement.
Man visste meget lite om hvad der betinget produk
tets kvalitet, og til dette kom at man hadde primitive
måleinnretninger:
Vi vet idag at kvaliteten foruten å være betinget av
ensartet kjemisk sammensetning, også i det aller vesent
ligste avhenger av at råmaterialene er finmalt, at bren
ningen er skarp og ensartet og at endelig den ferdige
cement er overordentlig finmalt.
Det tok mange år før disse tekniske forutsetninger
kunde tilfredsstilles.
Omkring 1860 begynte tyske videnskapsmenn å be
skjeftige sig med den videnskapelige analyse av cement-
NUVÆRENDE CEMENTKVALITETER KONTRA BESTÅENDE NORMER OG BETONGFORSKRIFTER
fremstillingen, og selv om man ennu ikke idag helt kan
forklare hvad det er som foregår ved cementens av
binding, er dog forøvrig alle forhold ved fabrikasjonen
nu så klarlagt, at denne fra å være helt empirisk idag
er under teknisk kontroll.
Utviklingen av de slitesterke stålkvaliteter og den
derav forbedrede maleteknikk, øket ikke alene mulig
hetene for å fremstille en bedre cementkvalitet, men
industrien blev også mere uavhengig i valget av rå
materialer. Man kunde således begynne å bruke også
de hårdeste: kalkstensarter, mens man for var henvist
til kritt- og mergelforekomster.
Under bestrebelsene for å innskrenke arbeidsomkost
ningene ved brenningen, kom i 1890-årene roterovnene
til anvendelse. Denne betydningsfulle opfinnelse fikk
mere langtrekkende følger enn det å redusere arbeids
hjelpen ved brenningen. ;
Roterovnen utviklet sig nemlig efterhånden til å bli
et følsomt brenneapparat, hvor betieningen ikke alene til
enhver tid kunde regulere ovnens drift, men man hadde
samtidig selve brennprosessens centrum til stadighet
under øinene.
I varmeteknisk henseende er roterovnen ikke ideell,
men hvad driftskontroll angår, er den uovertruffen.
Kvalitets-slitestålet som forbedret maleteknikken i
forbindelse med roterovnene gav nu cementindustrien
midlene til i praksis å følge de veier som cementforsk
ningen hadde utstukket, og resultatet blev en enestående
utvikling av cementens kvalitet. | :
Før der gies en oversikt over denne kvalitetsutvik
ling, må man komme litt inn på prøveteknikkens historie.
I lange tider var det kun forbrukernes skjønn som
var det avgjørende med hensyn til kvaliteten. Eftersom
cementen blev anvendt i stigende grad i bygningsvirk
somheten, meldte kravet på kontroll sig. I større leve
ransekontrakter innførtes enkelte kvalitetsbestemmelser.
Først og fremst heftet man sig ved cementens styrke,
og det blev derfor strekkstyrken og volumvekten som
først var gjenstand for kontraktsmessige bestemmelser.
At volumvekten var av så stor viktighet må skyldes
den omstendighet at mån på denne tid visstnok solgte
cementen efter mål og ikke efter vekt.
eller to. — Kirken er også et symbolsk sterkt betonet
byggverk. men vi har de mest kirkelige kirker både uten
tårn og med ett, to, tre og ennu flere tårn. Det avgjø
rende er at ethvert sådant byggverk renest og rikest
får fylle de spesielle krav som lokale forhold i hvert
enkelt tilfelle stiller. )
Her er det Arneberg og Poulssons endelige rådhus
forslag så sikkert hevder sig.
Den komité av arkitekter som nettop har gjennemgått
forslaget fremsatte endel bemerkninger av kritisk art,
vesentlig rent detalimessige, men den kunde også av
slutte sin betenkning med følgende ord:
«De forandringer som vi i det foreliggende har pekt
på rører som det sees ikke ved de store trekk i arkitek
tenes overordentlig klare og i arkitektonisk henseende
særdeles fortienstfulle komposisjon, men tilsikter uteluk
kende ytterligere å fremhéve hoveddisposisjonens verdi
fulle egenskaper.
Vi nærer den fulleste tillit til arkitektene Arneberg
og Poulsson — og vi er forvisset om at det vil lykkes
dem å skape et rådhus som vil bli til den største ære
for Oslo by.» ;
Ja, for det hele land.
32
1
TEKNISK UKEBLAD Nr.:3 - 1931
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
