Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 6. 12. februar 1931 - Rørnetts beskyttelse mot rust, av N. Haavardsholm
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
det her for Stavanger anskaffede anlegg, turde derfor være - 4. De2n tid som’er påkrevd fordannelse av beskytteises-
av mer almen interesse.
Der har allerede en årrekke vært arbeidet med å finne
årsaken til rustdannelsen og grunnen til at forskjellige vann
angriper rørene i større eller mindre grad.
Det er for flere år siden konstatert at betingelsen for
at rørledningene skal ruste, er at der er fri kullsyre tilstede
i vannet. — Man skal her ikke komme inn på de forskjellige
teorier for rustdannelse og den kjemisk-fysiske side av
problemet.
For å motarbeide rustdannelsen, har der hovedsakelig
vært arbeidet i 3 retninger.
1) På forandring av rørmetallets sammensetning.
- 2) Anbringelse av beskyttelsesbelegg på de vann
berørte flater.
3) Forandring av vannets beskaffenhet ved mekanisk
eller kiemisk behandling.
Da vi i ferste rekke har med å beskytte bestående rør
nett, og da vi kan anta at- rørleverandørene søker å forbedre
sine fabrikata innen mulighetens grenser, og da det hittil
ikke er lykkes å fremstille en varig rørbeskyttelse mot
agressivt vann, så blir det kun tiibake å foreta en korrektur
av vannet for å opnå det ønskede mål.
Den mekaniske behandling gikk ut på å fjerne den fri
kullsyre ved luftning av vannet. Dog kunde man på denne
måte ikke få vekk all fri kullsyre. Man gikk så over til å
lufte vannet under vakum; men på grunn av de høie anleggs
og driftsutgifter, fikk denne fremgangsmåte ikke den håpede
praktiske betydning. — Derimot fant de innretninger som
gikk ut på å binde den agressive kullsyre kjemisk ved å
opløse kullsur kalk i form av bikarbonater, lett innpass i
praksis.
Grunnleggende herfor var de av Frankfurt a/M. i 1908
bygde marmorberislingsanlegg, som med mer eller mindre
hell også blev utført annetsteds. — Ved siden av marmor
berislingsanlegg kom også anlegg som tok sikte på å binde
den fri CO, kjemisk ved hielp av soda eller kalkhydrat i
beskjeden målestokk til anvendelse. Hindrende for utbre
delsen av disse var den omstendelige betjening og vanske
ligheten ved å få de rette tilsetningsmengder. Virknings
graden av disse anlegg var i høi grad avhengig av vannets
beskaffenhet, særlig av jern- og manganinnholdet samt av
hårdheten. Derfor har disse anlegg ikke alltid opnådd det
tilsiktede resultat, å fjerne eller binde den fri CO;,.
Kjent fra fagpressen er de forsøk som vannverkene i
Wiesbaden og Remscheid utførtei årene 1925—1927, som
førte til konstruksjonen av de efter direktøren for Wies
badener vannverk opkalte ,,Bicheranlegg”, som tok sikte
på å tilsette kalkvann i en slik mengde at vannet blev alka
lisk, så all fri kullsyre og en del av den halvbundne blev
bundet til normale karbonater. .Disse avsatte sig på rør
veggen og dannet derved et beskyttelsesbelegg i rørene.
Anlegg som gikk ut på desaktivering med mettet kalk
vann blev utført av ingeniør Ritschel (Riwag) år 1924 i
Godesberg a/Rh. for et par private bedrifter.
Resultatene fra disse aniegg syntes meget lovende, så
den tyske forening av ,,Wasser- und Gasfachmänner” beslut
tet å stille midler til disposisjon for en inngående under
sekelse fra helt interessert hold, og ,,Landesanstalt fär Was
ser-, Boden- und Lufthägiene” i Berlin-Darlem påtok: sig
arbeidet. Dette institutt valgte å foreta undersekelsene ved
vannverket i Remscheid, hvor et Biicheranlegg hadde vært
i drift siden august 1926. — Der blev tatt fortløpende
prøver hver 14. dag fra januar 1927 til mai 1928.
Instituttet sammenfattet sine undersøkelser derhen at
for den praktiske anvendelse kan man slutte:
belegget er avhengig av rortverrsnitt, såver som av mengden
av det gjennemstrømmende vann og det i dette værende
overskudd av kalsiumhydrat og kalsiumkarbonat.
Kalktilsetningen kan ved igangsetningen av anlegget
uten betenkelighet forhøies til det 3-dobbelte av det nød
vendige kvantum, uten at vannet blir uklart. Senere, når
rørnettet er mettet, må tilsetningen mere tilpasses forhol
dene.
9. Ved den lille kalktilsetning og den svake alkalitet
påvirkes ikke vannets smak, eller dog kun i heldig retning.
6. Den ved kalkhydrattilsetningen fremkalte økning
av hårdhetsgraden er avhengig av råvannets beskaffenhet,
og beleper sig til ca. V, tysk grad vea vann med 6—38 mgr
pr.1 fri COa. o |
7. For at beskyttelsesbelegget skal kunne danne sig,
er det påkrevet at der er surstoff i vannet.
k«
Stavanger nye vannverk tar sitt vann fra et ca. 2,3 km?
stort vann, Stokkavann, beliggende like utenfor bygrensen,
ca. 11 m o. h. Herfra pumpes det op i et basseng på kote
+ 89,00.
: Vannet er bløtt, hårdhet under 1%, og hadde efter fore
tatte undersøkelser en vannstoffeksponent (en pH-verdi)
på ca. 6,6, d. v. s. det hadde en sur reaksjon.
Tidligere fikk byen også omkring halvparten av sitt
vanntorbruk fra Stokkavann, men ikke direkte, idet det
først pumpedes op i Mosvannet, hvorfra en del av byen
fikk sitt vann direkte, lavtrykksområdet, mens det annet,
høitrykksdistriktet, fikk vannet fra bassenger på Våland,
hvortil vannet blev pumpet op fra Mosvannet.
I nettet, særlig i stikkledningene, klagedes over hurtig
tilstopning av ledningene.
Da det nye vannverk skulde anlegges, gikk bystyret
derfor med på å anskaffe et desaktiveringsanlegg. — For
å søke å påvise de økonomiske fordeler ved et slikt anlegg,
satte man op felgende overslag over driften:.
Rentabilitetsberegninger: Stavangers hovedledninger ko
ster ca. kr. 730 000, fordelingsnettet ca. 1 500 000 og led
ningene i de private bygninger og industrielle bedrifter
ansloes å koste ca. kr. 1 800 000. . :
Erfaringsmessig må stikkledningene her opstakes efter
10—12 års forløp og utskiftes efter 20 år. Rørledningene i
selve husene har lengere levetid.
Efter 25 å 30 års forløp kan vannføringsevnen av et 6
fordelingsrør, være redusert med 50%/, og mere, og av, et
20” rer med over 30 9/,.
Ved rentabilitetsberegningen har man gått ut fra en
reduksjon av 30 9/, for fordelingsnettets og 20 %/, for hoved
ledningenes vedkommende. !
De årlige utgifter til amortisasjon av verdiforringelsen,
om man regner proporsjonalt med ledningsevnens minsk
ning, blir ved 514 %, annuitet for:
1. Hovedledningene:
Efter 30 år 209/, tap, verdiforringelse kr. ;
730 000 >x 0,2 = kr. 146 000. Avskrivnings
kvote 1,38 /, p. å. = 146 000 x 0,0138 = ca. kr. 2000
1. Vann med lite innhold av klorider og huminstoffer
kan desaktiveres med kalkvann. Desaktiveringen foregår
lett og sikkert også ved vekslende innhold av kullsyre i
vannet.
2. Fordelingsnettet:
Efter 30 år 309/, minsket ledningsevne: kr.
1500 000 x 0,3 = kr. 450 000, eller årlige
utgifter 450 000 x 0,0138 = Ca. ........... » ÖlOO
/ 2. Ved behandling iet slikt anlegg stanses korrosjonen
straks, og derved hindres inntredelse av rustforurensning.
Forhåndenværende sterke rustdannelser forsvinner litt efter
litt fra rørnettet.
3. Opstakning av stikkledninger: —
Dette kan anslåes å koste kr. 50 pr. gang. Samlet
utgift for 6000 bygninger 6000 x 50 — kr. .
300 000 efter 12 år. Avskrivningskvote 6,1 2/,
p. å. Årlig utgift 300 000 x 0,061 = ca..... , 18300
4. Utskiftning av stikkledninger:
3. Beskyttelsesbeicgget dannes ikke bare på jern, men
også på andre metaller som sink og bly og tiltar i tykkelse
så langsomt at det er uten praktisk betydning. .
Utgift pr. bygning antatt til kr. 120. Talt 6000 x
120 = kr. 720 000, efter 20 års forløp. Avskriv
ningskvote 2,8 9/, p. å., elier pr. år 720 000 x !
0,028 =A LA A So kln 037 20 100
THilsammend n u pDD
a D ek 46 500
64 TEKNISK UKEBLAD Nr. 6 - 1931
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
