Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 12. 26. mars 1931 - Hvad er opfinnelser i patentlovens forstand? av Georg Lund - Rutebiltrafikk, av Sem-Jacobsen, referat av A. R.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
patentet at «andre sakkyndige derefter kan utføre og
bruke opfinnelsen» m. a. o. at opfinnelsen kan utnyttes
på industriell vei. Teknikk og industri er jo nu synonyme
begreper, de kan ikke, når industri taes i sin egentlige
forstand, adskilles. i
Da lovkommisionen i sin tid hadde sitt lovutkast fer
dig blev det sendt til de forskjellige interesserte kor
porasjoner til uttalelse, deriblandt også til P
. F., som
nedsatte en komité for å avgi uttalelse. Det er vel verdt
å legge merke til at denne komité föreslog at det oven
omhandlede uttrykk skulde lyde: «opfinnelser der for
retningsmessig kan tilgodegiores». Hvis den opfatning
som er fremholdt ovenfor ikke var riktig skulde man vel
tro, at lovkommisjonen hadde tatt bestemt avstand fra
dette forslag. Men kommisjonen bemerker kun, at «den
ikke kan tiltre dette forslag, som efter dens opfatning
hverken trenges eller vil gi nogen øket klarhet».
Uttrykket «forretningsmessig tilzodegjøres» vilde
naturligvis kunne ha ført ut på viddene, vekk fra det
tekniske. En mann som har lært sig til opfunnet
et nytt kunststykke kan ikke få patent på det; men vel
kan han utnytte det forretningsmessig. Et nytt system
for stenografi anser man (for tiden) for ikke patenter
bart. Det kan utnyttes forretningsmessig, men er i sin
utnyttelse helt avhengig av den subiektive innsats, den
individuelle dyktighet. Anderledes stiller det sig ved et
nytt signaliseringssystem, der i sin anvendelse er knyttet
til tekniske apparater. Her må både systemet og appa
ratet, hvis dette er nytt, kunne patenteres, idet systemet
i sin anvendelse er uavhengig av den subiektive
innsats. | :
I hvilken utstrekning er der nu behov for juridisk
medvirknihg ved avgjørelsen av spørsmålet om der fore
ligger en opfinnelse i patentlovens forstand?
Det er klart at ijuristen. som sådan, intet kan gjøre
utover det å hevde at loven skal forståes på en bestemt
måte. Men her er forholdet det, at patentingenioren har
mere eller mindre sterke og dype retter i selve den
grunn, hvgrav opfinnelsen er vokset op og i sitt virke
har vert i intim kontakt med det overveldende materiale
som foreligger i form av patenter fra alle verdens land.
Han vil med rette kunne si: «Er min opfatning av loven
på dette punkt gal, så må de engelske, tyske, ameri
kanske og alle de aåndre patentmyndigheter ha vært
villfarende gjennem lange tider og være det fremdeles;
tar jeg feil, så er jeg i hvert fall i godt selskap». Og
det vilde vel være fordringsfullt og håpløst om et lite
land som vårt skulde vilde hevde nogen egen linie på
dette fundamentale punkt av patentretten.
RUTEBILTRAFIKK
Foredragsholderen har som-bekient i de senere år
utført omfattende statistiske undersøkelser vedrørende
trafikktorholdene — særlig forstadstrafikken i Oslo
området — og gav i en overordentlig klar og interessant
iremstilling tilbeste en mengde verdifult statistisk ma
teriale oc andre overveielser vedrørende trafikkforhol
dene. o .
Persontransporten er i et lands husholdning en meget
betydelig okonomisk faktor. Bare de vel 400 tusen men
nesker som bor i Oslo-området betaler årlig til reiser
mellem hiem og arbeidssted den meget betydelige sum
av ca. 60 mill. kr. — fordelt med ca. 10 mill. på spor
veier — 10 mill. på drosjer, 8 mill. til lokalreiser med
iernbane og forstadsbane, 6 mill. til rutebiler og 6 mill.
til privatbiler.
Med den utvikling bilene og veinettet nu har gjennem-
) Om dette punkt er der nylig av ingeniør Alf B. Bryn
forfattet en avhandling der er godkient til å forsva
res for doktorgraden og formentlig kommer op i en
nær fremtid. i
Foredrag av maior Sem-/acobsen i N. I. F. Oslo avdeling, automobilingeniørgruppen, den 11. mars.
gått er ikke skinnebanene mer alene om å kunne avvikle
den billige rutegående massetransport. Det er nu ve
sentlig et veispørsmål, når det vil være regningssvarende
i vårt spredt befolkede land å overføre den aller vesent
ligste del av lokal-persontransporten og så godt som
all lokal vare- og godstransport fra skinnebanene’ til
veiene, såfremt banene ikke gjennem tekniske og drifts
økonomiske fremskritt formår å vinne trafikken tilbake
fra veiene. |
En særlig fremtredende fordel ved rutebiltrafikken er
de lave anskaffelsesutlegg. Vårt lands ca. 3800 km lange
jernbanenett har kostet ca. 850 mill. kr. De ca. 36 km
forstadsbaner omkring Oslo har kostet ca. 38 mill. kr. —
men hvad rutebiltrafikken angår, så har et kapitalutlegg
på ca. 25 mill. kr. skaffet oss et rutebilnett på ca. 22000
km. Sett på bakgrunn av disse tall må det være på
sin plass å gjøre sig rede for hvilke trafikkopgaver rute
bilen kan klare og hvilke områder. av transportvesenet
det er naturlig og regningssvarende å overlate til dem.
De trafikkopgaver, som rutebilene kan overkomme er
avhengig av veiene og materiellets bæreevne. . Følgende
materiell kan for tiden komme til anvendelse:
Men er det på det rene hvad lovens mening er, så
blir avgjørelsen et rent teknisk skjønnsspørsmål.
En jurist vilde selvfelgelig med hell kunne delta i
denne avgjørelse, men ikke på grunn av sin juridiske
kyndighet. ; ; o
I virkeligheten volder avgierelsen av det nevnte
sporsmål ytterst sjelden nogen vanskelighet for tek
nikeren. Ganske umiddelbart ser han straks dette.
hvad der derimot kan volde betydelige vanskelig
heter. er bedømmelsen av hvad tyskerne kaller’ «Er
findungshöhe» og her kan ofte de forskiellige sak
kyndige teknikeres skionn vere-avvikende.?) .
Men er juristens medvirkning ved avgjørelsen av
den første del av spørsmålet upåkrevet, forsåvidt lovens
meninzg er fastlägt, så vil hans deltagelse
i denne siste
del være utelukket, idet den forutsetter en inntrengen i
opfinnelsens tekniske vesen, som direkte krever tek
nisk kyndighet. Når derfor lovkommisionen i vår lovs
forarbeider har antydet, at man i spesielle tvilstilfeller
«formentlig vil finne at burde lade» et rettskyndig med
lem delta i avgjørelser vedrørende patenter (i 1. instans
i Patentstyret), så er det ganske andre spørsmål den har
hatt for øie. Den opgave iuristen er tiltenkt i Patent
styret er en ganske annen enn å delta i sådanne avgjø
relser, nemlig ved samkvem med de tekniske medlemmer
å gi disse anledning til å komme i kontakt med juridisk
tenkesett og juridisk form og selvfølgelig omvendt.
Imidlertid er ingeniøren av idag en annen enn for
en menneskealder eller mere siden. :Ingeniøren er like
som patentretten vokset frem sammen med den moderne
teknikk. I patentrettens første tid stod ingeniørens utdan
nelsesgrunnlag betydelig tilbake for iuristens, og innen
patentretten kom han derfor nokså meget til å stå under
et slags juridisk formynderskap. — I og med at ingeniør
standen har vokset sig frem til en stand’ opbygget på
det fulle almendannelsesgrunnlag og med en fullt viden
skapelig utdannelse, er dette forhold blitt forandret. Efter
forlepet av nok en menneskealder vil man muligvis finne
at den spesifik juridiske medvirkning ved avgijørelse av
patentspørsmål er helt forsvunnet. — I et foregangsland
som Tyskland har der således forlengst hevet sigrøster
for oprettelse av helt tekniske domstoler for patentsaker
og for at de praktiserende «Patentanwålte» skulde kunne
prosedere sakene for domstolene. Dommerne skulde,
likesom patentfullmektigene nu, være fullblods teknikere
med et iuridisk tilsnitt særlig med hensyn på patent
retten. :
Dette er forresten denne samme strømning som hos
oss har gitt sig utslag bl. a. i oprettelsen av de «faste
tekniske vollgiftsretters» med bransiekyndige dommere.
26. mars 1931 TEKNISK UKEBLAD 145
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
