Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 24. 22. september 1931 - Omkring Oslo nye rådhus, av Hans Backer Fürst - Vår vannkraft og dens lovgivning, av B. Stuevold-Hansen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Nu, efter den pompøse grunnstennedleggelse den 4.
september 1931, vil en ny tid oprinne for Oslo borgere.
Derfor bør vi se på denne handling med ærbødighet.
En hel ny tid; en selvstendig tid for Oslo demrer nu i
morgengryet fog om ikke altfor mange år vil rådhusets
røde praktfasade skinne over byen og være et monu
ment over tiden, over byen selv, som viser, hvad bor
gerne dengang kunde utrette ved egen hjelp og hvad
den felte trang til å utrette. |
Vi teknikere, ingeniører, leverandører og arkitekter,
vi må være takknemlige og fornøide over at dette store
tiltak er satt ut i livet. Liv bringer virksomhet;, liv er
bevegelse, om vi enn kanskje ikke direkte har nogen
økonomisk nytte av selve bygningen nu, så vil det dog
i det lange løp vil virke tilbake på hele landets bedriftsliv.
VÅR VANNKRAFT OG DENS LOVGIVNING")
Når man har fulgt med i hendelser
og i diskusjoner
omkring våre vannkraftkilder i det siste kvart århundre,
er der sterk opfordring til- alvorlig overveielse av det
som er sagt og skjedd og til likeså alvorlig undersøkelse
av stillingen idag i disse ting, og av hvad denne stilling
nu krever av dem, som her er kyndige og har ansvar.
Det er jo igrunnen disse få år, som i sig samler våre
vassdrags hele historie som kraftkilder i storre forstand.
Og denne historie har allerede flere og lererike avsnitt.
De er i virkeligheten også så sterkt utpregede at der
ikke er nogen undskyldning for ikke å overveie og ta
de forholdsregler, som erfaring viser oss å være nød
vendige eller nyttige.
Det første hovedavsnitt i kvartseklet er den store tid,
da våre vannfall blev «opdaget» — da vi likesom alle
blev vekket en morgen med den beskied, at våre vann
fall var uanede rikdommer i vårt skjød — da der utover
alt land reiste sig et veldig vær omkring våre vannfall
og deres plass i vårt folks utvikling og fremtid. Der var
glans, der var eventyr over det nye budskap. Der var
tro hos alle på det store og mektige, som skulde komme
— ikke minst igrunnen hos dem som krevet mest av
kontroll og regulerende bestemmelser for vannfallenes
utnyttelse. Nettop den sterke tro på at der lå så store
verdier bundet i disse vannfall, reiste kravet på sterkt
beskyttende lovregler, på bevarelse av verdiene for fol
ket selv. Og det grodde av planer og tiltak rundt om
kring. I uredde og dyktige menns hånd vokste også i
den tid frem det som enda idag er det største vi har
av nydannelser på dette område.
Det annet hovedavsnitt er den tid da den nuværende
konsesjonslovgivning for våre vannkraftkilders utnyttelse
og disse lovers håndhevelse efterhvert fikk sin form
under hård kamp. I samme tidsrum avtok litt efter hvert
planer og tiltak for utnyttelse av våre vannfall — i et
hvert fall ved privat initiativ. Mot slutten av dette tids
avsnitt hadde dog den kommunale utnyttelse av vannfall
et sterkt fremstøt.
Det tredie hovedavsnitt har nu allerede varet i nogen
år og karakteriseres nermest ved stillstand. Der står
såvisst ikke noget ver lenger om våre vannfall og deres
utnyttelse. I almindelighet vekker disse spersmål ikke
lenger nogen særlig interesse hos det store folk — den
offentlige diskusion beskjeftiger sig ytterst sjelden med
1) På grunn av arbeidskonflikten har vi ikke tidligere
hatt anledning til å publisere dette foredrag som han
holdt for ca. %år siden. Men da emnet har likestor
aktualitet idag, har vi trodd at foredraget vilde være
åv interesse for våre lesere. * Red.
Foredrag i Statsøkonomisk forening 29. april 1931 av høiesterettsadvokat B. Stuevold-Hansen.
dem og det er neppe for meget å si at der hos dem der
best forstår tingen i beste fall råder uvisshet og usikker
het, ofte likefrem motløshet og mistillit. -
Det må være plikt å bli klar over hvad sannheten er
her. Om det var uforstand og innbildning når vi ved
århundredets begynnelse trodde at vi i våre vannfall
rådet over veldige naturrikdommer — hvorfor-meget har
artet sig og nu arter sig så helt anderledes enn det da
fortonet sig — om der enda er rikdommer igjen i våre
vannfall — om vi ber nytte dem ut og hvad der kan
gjores for å få dem utnyttet.
Dissé spørsmål har allerede lenge optatt mig sterkt
og jeg har for mig selv gitt dem svar som jeg tror er
riktig. Hensikten er i dette mitt foredrag å fremlegge
disse svar med sine grunner. Og jeg vil straks kort
opsummere svarene: = ; &
Hvad der blev den ledende tanke i vår vannfallspoli
tikk og vår konsesjonslovgivning fra 1906 — beskyt
telsesviljen — hadde rimelig grunn i det som skjedde
omkring de tider i forhold til vannkraftkilder overhodet
og særlig i forhold til våre egne. -
Allerede dengang var imidlertid sikkert bedømmelsen
av våre vannkraftkilders verdi og av det virkelige behov
for dem overdrevne. Det førte utvilsomt til. at også be
skyttelsestfangen allerede fra først av kom for sterkt i
forgrunnen. .
I tiden fra 1911-—12 utover til 1920-årene inntraff en
rekke ting som avgjørende endret forholdene til ugunst
for våre vannfall. Verdenskrigen, verdenskrisen, nye op
finnelser med vesentlige forbedringer av andre kraft
kilders effektivitet og med flere storproduksjoners min
skede kraftforbruk ferte til forskyvninger-
pådisse om
råder, som ingen kunde ane tidligere og som heller ikke
blev fulgt med tilstrekkelig opmerksomhet her hjemme.
Nu er tiden inne til koldt og klart å erkienne den
:overordentlige forandring, og ut fra denne erkjennelse
målbevisst legge vårt arbeide an på å nytte ut våre
kraftkilder på den måte som de nye forhold tilsier. Vi
har allerminst i disse tider rett til åla nogen nyttbar
verdi ligge übrukt. Og der er enda store nyttbare ver
dier i våre vassdrag. Vi må ikke slippe beskyttelses
kravet, men vi må veere klar over at utnyttelsesviljen
idag må komme i forste rekke i vår vannfallspolitikk og
i vårt vannfallsarbeide, hvis vi ikke skal bli helt akterut
seilet på dette område. | |
Våre offisielle opgaver opfører Norges samlede utnytt
bare vannkraft til 9% millioner kW (12,;5 millioner HK)
eller
i kilowattimer ca. 80 milliarder — begge deler ved
ievn drift over hele året — altså i alle årets 8760 timer.
Og den store og omfattende regulering omkring rådhuset
vil bringe*hele denne del av vår hovedstad inn i verdigere
linjer, byen omkring Piperviken vil bli en mønsterby og
byens ansikt verdig, og mange vil det ikke være som
lenger husker de maleriske, men ubekvemme rønner å
det gamle Vika, nu når de er borte.
Det gamle er forbigangent, se alt er blevet nytt. Og
her kan vel ikke den mest romantiske bakstrever komme
og si at det er synd at den gamle bydel faller, for aldri
mere å opstå igien. A
Opriktig talt, den gamle Vikabebyggelse er ikke
stort å samle på, den var så å si en lort i bondens sede,
og ingen sunde og naturlig innstillede mennesker vil
savne den nu, da den er gått all kiodets gang.
Hans Backer Fiirst.
268 TEKNISK UKEBLAD Nr. 24 - 1931
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
