Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 24. 22. september 1931 - Vår vannkraft og dens lovgivning, av B. Stuevold-Hansen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
som man antok i nesten übegrenset inålestokk vilde
iegge beslag på kraft, er for det første ikke blitt særlig
flere enn de dengang var. Utviklingen har dessuten gått
i retning av metoder som stadig krever mindre kraft.
For å ta dea sterste industri som kraftforbruker fra
tiden omkriag 1905 og utover kvelstoffindustrien
så mente man engang at den vilde ha marked for alt
’hvad der overhodet til enhver tid kunde produceres, og
til enhver tid ha behov for nye kraftkilder av hoieste
orden. Denne industri lider idag under overproduksjon
og kan gjennem nye metoder -producere med sterre kapa
citet og billigere uten på langt nær å behøve kraftmeng
der som den gang. Man må vel antagelig regne med at
de kraftbesparende metoder på dette område herefter
vil ha overtaket i konkurransen. Og sammen med alu
miniumsproduksionen har hittil kvelstoffindustrien vært
de industrier som uten sammenligning har brukt mest kraft.
Samtidig hermed har dampmaskinen nettop i de seneste
årtier gjennemgått en utenkt utvikling, som i og for sig
har gjort den til en stadig farligere konkurrent for vann
fallene som kraftkilder. Når dertil kommer de lave kull- *
og oliepriser i de senere år, er dampens muligheter snart
sagt overalt økende i forhold til vannfallenes. Aller ster
kest gjor dette sig kanskie gjeldende hvor — f. eks. i
Tyskland veldige kull-leier ligger like i de store befolk- -
nings- og industricentrer og seerlig da i de tyske brun
kull-leiers- områder. Det er utvilsomt at under gunstige »
forhold ved sådanne kull-leier og spesielt hvor der er
anledning til samtidig utnyttelse også av varmen fra
kullene, har den utviklede kW-time en pris, som innen
forskiellige industrier kan konkurrere endog med en
meget billig kraft fra vannfall. Ja, det er tildels endog
mulig i land som må importere sine kull fra annet land.
Disse kjensgjerninger må efter min mening være helt
avgjørende for linien i vårt arbeide på dette område
idag — for vår vassdragspolitikk om man vil. Og linjen
er da åbenbart den positive — utnyttelseslinjen. Den
negative — beskyttelseslinien har idag regelmessig kun
berettigelse som kontrollerende. .Det er ikke for tiden
på dette område hos oss bruk for virksomhet, som i sin
tendens peker mot vanskeliggjørelse eller forbud. Det
er på vassdragsområdet som ellers for oss som for andre
iolk, det skapende arbeide som nu kreves. Det alene kan
reise vår økonomi privat og for det hele land. Og har
vi unyttede 1ikdommer i våre. vannfall plikter vi å nytte
dem ut nu mere enn nogen gang — å vise at våre kraft
kilder har plass i verdensarbeidet og kan konkurrere i
den store kappestrid. Enkeltvis og som stat skal vi ta
våre rikdommer i vår hånd og vise at de dur og at
vi dur. ; . o
La oss tå eksempel av andre land i disse ting. I 1924
holdt kanadieren H. A. Acres — en fremragende repre
sentant for sitt land og sitt folk et foredrag under ver
denskraftkonferansen i London (konf. bind II, s. 135) og
uttalte: .
«Kanada besidder ikke alene vannkraftmengder av
enorm utbredelse og verdi, men det har ikke spart nogen
anstrengelse for å utvikle dem på en måte som fullt ut
stemmer med deres betydning som nasjonalt aktivum.»
Det er et stolt vidnesbyrd om et praktisk og målbe
visst folks fremgangslinie. Og ellers rundt om i verden
vil vi finne at de aller fleste folk som privatfolk og som
stater søker å følge samme linje — å utvikle sine øko
nomiske midler av enhver art — fullstendiggjøre dem —
føre dem frem til konkurranse med andre folks midler —
fremfor alt nytte ut og ikke gjemme bort sine egne
naturherligheter. Dette bor helt utvilsomt også vcere vår
vei og linje.
Nu var dette igrunnen også erkjent selv i de dager
da vår konsesjonslovgivnings grunnlinjer fikk sin faste
form. Spesialkomiteen av 1911 sa således enstemmig i
sin innstilling til reguleringslov (Indst. 0.-1—1911) efter
å ha skildret den vordende storindustrielle fremtid:
«Der råder under disse omstendigheter neppe menings
forskjell om at der bør gies plass i vårt land for den
nye industrielle utvikling til utnyttelse av landets natur
lige hielpekilder. For at Norge skal kunne hevde sin
plass i fremtiden i forhold til andre nasioner er det i
hei grad onskelig at denne utvikling ikke stenges.»
Dette er sunde positive betraktninger. Men det blev
ikke dem som satte stempel hverken på selve lovgivnin
gen eller enda mindre på den tankegang som var og
blev den ledende i lovenes gjennemførelse og i det hele
i forholdet til våre vannkraftkilders utnyttelse. Det alt
overskyggende blev den tro som også er uttrykt i et
stortingsdokument fra 1911 således: pr
«Efter det ein no kan skyna, so hev den norske vats
krav eit uhorveleg stort verd» -— | e
og den frykt at allverden vilde kappes om å frarane
oss disse verdier.
Derved kom vi så ensidig inn på de negative veier.
Mens de andre var våkne og utviklet og nyttet ut sitt
eget, ordnet vi oss i første rekke på å beskytte våre
vannfalls jomfruelighet selvom mulighetene gikk oss
forbi, også efterat det burde veere klart at utgangspunk
tet efterhvert sviktet.
For tiden er ialfall denne vei uten rimelig grunn —
ja likefrem farlig. Og vi må ordne oss på annen måte
hvis vi ikke vil gli helt utenfor.
- Det vilde ha vært av særlig interesse om man i denne
forbindelse kunde ha opstillet en vurdering av vår vann
kraft i kroner for å skaffe sig et mest mulig håndgripelig
grunnlag for bedømmelsen av disse naturherligheters
tyngde i vårt lands økonomi. .
Det er imidlertid ikke gjørlig med tall som har nogen
virkelig betydning.
Det skulde så nogenlunde kunne skje for den utbyg
gede vaåannkraft. Denne utgjør nu ca. 1,2 millioner kW
eller omkring 13 % av den samlede vannkraft, dersom
denne settes til 9,2 kW. Av denne utbyggede kraft faller
ca. 45 % eller ca. 540 000 kW på den såkalt almindelige
elektrisitetsforsyning — d. e. på kraftverker, som har
almindelig fordeling av elektrisk kraft som hovedformål.
Ca. 55 % eller ca. 660 000 kW faller på industrien —
derav de ca. 42 % eller ca: 500000 kW på den elektro
kjemiske og elektrometallurgiske storindustri og resten
ca. 169 000 KW på all annen industri. =:
Dette er i forhold til vårt folketall meget store kraft
mengder — for den almindelige elektrisitetsforsyning og
for storindustrien relativt storre enn i noget annet land.
De representerer veldige anleggskapitaler — med sine
kraftledninger antagelig omkring’ 134 milliard kroner.
Adskillig av denne utbygning betegner også en utvilsom
og stor økonomisk styrkelse av vårt land. Men meget
av den er også helt overkapitalisert. Det gjelder ikke
minst utbygningen for den almindelige kraftforsyning,
som i vesentlig grad hos oss er kommunal. Våre kom
muner har i løpet av de få år fra omkring 1914 anvendt
900 å 1000 millioner kroner til sin elektrisitetsforsyning,
og den nødvendige avskrivning på disse anleggsbeløp er
rundt om i landet en vesentlig faktor under de kom
munaløkonomiske vanskeligheter som nu hjemsøker oss.
Anleggsutzgiftene gir således ikke beskjed om hvilken
verdi våre kraftanlegg og deres utstyr virkelig har idag.
Denne verdi vil også vise sig å være varierende av en
tekke grunner. Men man antyder muligens det riktige
nogenlunde ved å anslå den utbyggede vannkraft eller
dens anleggs forretningsverdi idag til noget mellem 1000
å 1200 millioner kroner.
For den rå vannkraft de ikke utbyggede vannkraft
kilder er verdsettelse overhodet neppe mulig på en
måte som har nhogen betydning. Deres verdi beror jo
utelukkende på hvorvidt der er bruk for dem og hvilke
verdier denne bruk kan skape. :
Man kan granske de priser som er betalt her i landet
for rå vannkraft og ad den vei forseke å komume til et
resultat. | ;
Det er hos oss staten som uten sammenligning er den
største kjøper av rå vannkraft her i landet. Dens sam
lede kjøp representerer ca. 1 million kW eller noget mere
i tiden mellem 1896 og 1930. De betalte priser er ytterst
forskjellige fra 1 krone og op til 70 kr. pr. turbinheste
kraft. Der er som rimelig kan være intet holdepunkt i
dette. Kjøpene er skiedd til forskielligste tid og under
sterkt varierende vurdering av vannkraften. Der er kjopt
fall i de forskjelligste deler av landet, og med de mest
uensartede muligheter for utnyttelse. Der er kjøpt store
270
TEKNISK UKEBLAD
J
Nr. 24 - 1931
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
