Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 24. 22. september 1931 - Vår vannkraft og dens lovgivning, av B. Stuevold-Hansen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
samlede fallkomplekser og små arronderingsstykker av
fall. Det vilde være helt uberettiget å dra nogen slutning
av dette.
Det samme gielder de private vannfallsopkiop. Stort
sett kan man vel si at de aller fleste opkijopte vanniall
idag her i landet for enhver kjøper har vært en øko
nomisk byrde, og ingen vinning, når man ser bort fra
iobbeoverdragelser. De som sitter med innkjøpte utbyg
gede vannfall har såvisst ingen glede av ’dem og i årevis
har forhåpningene vert stadig svinnende. Verdiene vil
komme når utnyttelsen melder sig og først da med
kanskje 10—30 å 40 kr. pr. kW utvindbar kraft efter
beliggenhet, utbygningsvilkår m. v. Verdsettelsen be
ror derfor helt på en vurdering av utnyttelsesmulig
hetene. Og om disse er det ikke meget forhåpnings
tullt å si idag. Vi kan bare konstatere at den
almindelige elektrisitetstorsyning sikkerlig ikke vil kreve
særlig meget av ny utbygning i forhold til våre kraft
ressurser i overskuelig tid fremover. Det almindelige
borgerlige behov er ganske sterkt mettet selv efter våre
krav, og tilveksten må nødvendigvis herefter gå lang
somt på dette område. Den store industri har hittil be
slaglagt ca. 500000 kW. Fordeler vi dette tall på de
ca. 25 år siden utbygningen til storindustri begynte, får
vi en gjennemsnittlig årlig utbygning på ca. 20000 kW
om året til dette formål. Med denne fart som i virkelig
heten har vært sterkt synkende i de seneste år, er der
ikke stor sannsynlighet for snarlig utnyttelse av nevne
verdige deler av vår vannkraft. Eller med andre ord for:
virkelig verdi for nevneverdige’ deler av vår vannkraft.
Vil vi at verdier skal skapes på dette område, så må
vi derfor også i første rekke ville arbeide tor utnyttelsen
av’ vannfallene som det viktigste i disse forhold. Og
denne vilie, dette arbeide, må hos oss som i andre land
klart og utvetydig også ha statsmyndighetenes tilslut
ning. . ;
Der er en rekke lover som griper inn når det gjelder
utnyttelsen av våre vannkraftkilder. Det er vassdrag
loven og vårt system av konsesjonslover bergverks
lovene skattelovene forsorgsloven fabrikktil
synsloven m. fl. Det vilde føre altfor langt her å
levere en fullstendig redegjørelse for de spørsmål som
reiser sig i den anledning. Jeg må innskrenke mig til
en kort omtale av de lovspørsmål, som ligger saken nær
mest. Jeg skal i alt vesentlig holde mig innen rammen
av konsesionslovgivningen. Men jeg må begynne med
en kort bemerkning om våre skattelover.
Det er nemlig utvilsomt så at skattene her hjemme
for tiden skremmer’ mere enn noget annet fra å sette
igang virksomhet for utnyttelse av vår vannkraft. Våre
skattelover gir utenfor all tvil idag ugunstigere vilkår
ior sådan virksomhet og utnyttelse enn noget annet lands
lover. Jeg har selv — som sikkert flere advokaterx—
oplevet å måtte forelegge utredning om skattelovenes
virkning for folk, som overveiet utnyttelse av norsk
vannkraft, med sådan konklusjon at den alene utelukket
planenes’ giennemførelse. Og jeg har i min utredning
forsøkt å påvise skatteresultatet så lempelig som lov og
praksis i det hele åpnet mulighet for. Men det er for
skremmende allikevel. Ikke minst når hertil kommer at
man jo i forhold til beskatningen aldri kan kalkulere med
en nogenlunde fast utgift gjennem et visst antall år, hvad
der selvsagt i og for sig er av:den aller største betyd
ning, hvor der er tale om en så stor part av et foreta
gendes utgifter som skattene er hos oss: o
Det er klart nok at de veldige skattetyngsler for en
stör del kan sies å være en nødvendig følge- av vår van
skelige ekonomiske stilling for tiden i det hele tatt. Men
man spør sig ofte selv om de der utarbeider og gir våre
skattelover nogen gang har tenkt særskilt over spørs
målet om våre vannkraftkilders vekt i vår samfunds
økonomi — om deres opmerksomhet har vært henledet
på dette spørsmål og om de har hatt fulle forutsetninger
for å overveie de forskiellige hensyn i så måte. Det
kan være helt nødvendig å skaffe tilveie størst mulige
skattebeløp. Men det er vel verd å overveie om man
ikke hielper hurtigere og sikrere på de dårlige tider ved
å lokke til sig virksomhet og nytt arbeide endog ved
direkte å lette skattetrykket for sådan virksomhet enn
ved å finne ut veier til å presse ut høiere skatt. Andre
land har funnet sig tient dermed byr tildels likefrem
på skattefrihet ialfall i nogen tid for nye tiltak med ny
arbeidsvirksomhet. Man kunde vel ialfall åpne sig selv
mulighet ior å stå fritt i disse spørsmål på en ganske
annen måte enn nu. Jeg skal i denne forbindelse nevne
Islands konsesionslover for vannfalls erhverv og utnyt
telse. Der er der adgang til å samle all offentlig utredsel
i en fast avgift således at den som går igang med utnyt
telse har et beregnelig fast belop å holde sig til og er
uavhengig for såvidt av vekslende konjunkturer og mere
eller mindre vilkårlige avgierelser av de beskattende
myndigheter. Og avgiftens storrelse er gjenstand for
forhandling. :
Det er ialfall sikkert nok at det såvisst ikke er noget
vennlig ansikt vi i skattespørsmål viser dem som måtte
interessere sig for våre vannkraftkilder. Og det er
avgjort uvenligere enn alle andre lands, som konkurrerer
med oss. At i denne konkurranse arbeide og virksomhet
og inntekter ofte og stadig oftere går fra oss til disse
andre land skyldes åbenbart i ganske stor utstrekning
våre skatteordninger. | ;
Når vi taler om våre konsesjonslover tenker vi i al
mindelighet på de lover som av hensyn til våre vann
kraftkilders utnyttelse blev til i årene 1906 til 1917, og
det er da også dem jeg særlig skal hefte mig ved her.
Jeg skal bare nevne at systemet først er fullstendig når
man tar med også vassdragsloven av 1887, lover om
elektriske anlegg av 1894 og 1896, lover om ekspropria
sjon av vassdrag for kommuner av 1911 og for Staten
av 1917 m. v. Men jeg kommer bare mere streifvis inn
på disse lover. Det er reguleringsloven nu av 14. desem
ber 1917 — og erhversloven også nu av 14. desember
1917, som blir hovedemnet for de lovendringsbetraktnin
ger jeg akter å gjøre gjeldende her.
Det er utvilsomt adskillige som mener at disse kon
sesjonslover er tilfredsstillende og at ethvert krav på
endring derfor er unødvendig — kanskie endog likefrem
skadelig. Jeg er meget uenig i dette syn. For det første
har erfaring allerede lenge vist at der er forskiellig som
må rettes i lovene for overhodet å gjøre dem til praktisk
rettesnor for konsesjonsvirksomheten, selv om man ikke
vil mere eller annet på dette område enn vanligvis hittil.
Dessuten mener jeg som før utviklet at tidsforholdene
og utviklingens gang nu krever at hovedvekten også i
vår konsesjonspolitikk legges på den positive side — å
søke vannkraftkildene utnyttet — å finne den best mulige
økonomiske plass for dem blandt verdens kraitkilder.
Vi begynte med å tro at disse våre kraftkilder soktes
av alle for sin ubetingede-overlegenhets skyld, og at vår
hovedopgave derfor var å beskytte oss mot andres er
obring av dem. De hadde ingen virkelige konkurrenter
—
det gialdt å rasionere dem ut til den ventende men
neskehet i passende doser, så vi ikke overrumpledes. Vi
vet nu at de har mange konkurrenter og at efterspørselen
er utdgende. Vi ber forstå at om kraftkildene enda i
nogen mon skal fortsette å vaere rikdomskilder, må der
nu arbeide til for iblandt å seire i konkurransen — mål
bevisst, kyndig, utrettelig arbeide. Kontrollen skal være
der. Men den har intet mål i sig selv. Det er derimot
utnyttelsen. Og jeg mener at våre lover må få preg
av dette mål mere utvilsomt enn nu — at derfor også
visse endringer bør til i lovene for å understreke denne
hensikt. :
Ellers har jeg allerede sagt at våre skattelover idag
sikkerlig stiller større vanskeligheter for utnyttelsen av
våre vannkraftkilder enn konsesijonslovene. Disse er i
mange punkter blitt mere til vanskelighet for utnyttelsen
enn deres bokstavelige innhold gjorde det nødig. Den
tro og den tendens som bar lovene frem har ført til dette.
Lovenes gjennemførelse er fra første stund blitt stemplet
derav og det tildels så sterkt at lovendring synes nød
vendig for å lede utviklingen i den riktige retning efter
tidens forhold. Vår vannfallspolitikk har gjennemgående
fått preg av uvennlighet overfor utnyttelsen, som vi må
bort fra, og det opnår vi neppe uten lovendring.
Det synes også å være så at vedkommende offentlige
myndigheter ialfall i nogen grad forbereder lovendringer
på området. Det forlyder fra tid til annen at en eller
annen krevet lovendring får ligge inntil tiden er moden
22. september 1931 TEKNISK UKEBLAD 271
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
