Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 24. 22. september 1931 - Vår vannkraft og dens lovgivning, av B. Stuevold-Hansen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
til full revision av denne lovgivning. Der er også nettop
iremsatt proposision til visse forandringer. Bortsett fra
forslaget omi ordning av. krafteksport, som står i en
setklasse, må det imidlertid sies at de foreslåtte endrin
ger utelukkende betegner en skierpelse av den protek
sjonistiske side av vår konsesjonslovgivning. Jeg vil
ikke her opta nogen nærmere drøftelse av nødvendig
heten eller ønskeligheten i disse endringer. Men de
synes jo å vise at vedkommende myridigheter anser
proteksionssiden — den negative side om man vil — av
disse lover å være den som krever mest opmerksomhet.
I 1929 blev privat nedsatt et utvalg til drøftelse av
endringer i vår konsesionslovgivning og til utarbeidelse
av forslag. Det er den såkalte Elektricitetsforsyningens,
industriens og tHøtningens konsesjonslovkomité. Jeg har
vært en av denne komités konsulenter. Imidlertid vil
selvsagt denne komités utredning og forslag komme
under dens eget navn, og jeg har ingen anledning til her
å redegjøre for dets innhold. Dette forslag vil antagelig
om ikke lenge foreligge og vil efter sin egen tyngde ha
krav på den storste opmerksomhet. :
Hvad jeg nu fremholder står helt for min egen regning.
Først skal ieg omtale behandlingsmåten av våre kon
sesjonssaker. Det er jo tilsynelatende et helt formelt
spørsmål. Og dog tilkommer der dette spørsmål den
alvorligste opmerksomhet. Det rummer i sig realiteter
av stor rekkevidde.
Ved våre nuværende lover har vi avgjort valgt den
administrative behandling og avgiørelse, når det gijelder
ikke bare å erhverve vannfall og elektrisk kraft eller
«energi frembragt ved vannkraft», men også å nytte
vannkraft ved utbygning, elektriske anlegg og ledninger
o0.s.v. Det er Kongen som alene eller i storre ting med
Stortingets samtykke er tillagt avgiørelsesmyndigheten,
og det er de administrative fagmyndigheter som regel
messig alene forbereder sakene. Når tillatelse er gitt av
Kongen har denne tillatelse i alle retninger helt bindende
virkning for alle andre interesser, som berøres av anleg
æets giennemførelse. Men opgjøret mellem den som har
erhvervet tillatelsen og de øvrige interesser skjer, når
enighet ikke opnåes, ved domstolene giennem rettslig
skjønn. : ;
Behandlingsmåten er altså tvedelt. Undersøkelsen og
det forberedende arbeide for å fastslå om der foreligger
grunnlag for tillatelsen og denne selv er helt i administra
sjonens hånd. Men den økonomiske utievning mellem det
nye som skal gå frem og det gamle ’som må vike, er
helt lagt: til- domstolene. Disse er bundet av selve til
latelsen (konsesjonen),
men i sin økonomiske vurdering
og i sitt opgior er de helt ubundet av de verdsettelser
som administrasionen nødvendigvis må ha foretatt for å
begrunne tillatelsen. :
Det er uten videre klart at denne dobbelthet kan føre
til ganske- underlige og selvmotsigende resultater. Man
må imidlertid også være på det rene med at delt behand
ling i-de viktigste saker sikkert aldri helt kan undgåes.
Spørsmålet blir derfor egentlig hvordan delingen bør
gjennemføres og om vår løsning er heldig. Å i
Det må éfter min mening ialfall fastslåes at vår ord
ning således somden er uttormet i praksis og foreligger
idag ikke er heldig: og må
i støpeskjeen. .
Når ieg kommer til å dømme den nuværende ordning
ganske hårdt, vil jeg ha sagt at jeg mener å kunne gjøre
det, uten å misforståes. Jeg angriper ikke personer, men
systemet i den form det nu har. Som bekjent har ieg
selv stått så midt oppe i håndhevelsen av disse lover,
at jeg også angriper mig selv forsåvidt det jeg sier må
opfattes som personlig kritikk også av lovens utøvere
op gjennem tiden. . ; ;
Det er den første sterke frykt for å bli fraranet våre
naturherligheter og troen på at vannkraftkildene hadde
et «uhorveleg stört verd» som måtte verges, og at-derfor
den negative beskyttelseslinie var den store nødvendig
het, som har bestemt systemets utvikling og den dag idag
helt overveiende setter sitt stempel på behandlingsmåten.
Det er derfor blitt så at en konsesjonsansøker i ad
skillig grad må betrakte sig som et slags mistenkt indi
vid når han har innsendt sitt andragende. Fra det øie
blikk holdes han mest mulig unna sakens videre. gang.
Behandlingen blir gijerne i forhold til ham omgitt med
stor hemmelighetsfullhet. I mange tilfelle er det helt
utelukket for ham å få vite nogetsomhelst om hvad der
nu skjer og særlig om- hvad der måtte bli anført mot
hans ansøkning. I ethvert fall er der ikke tale om for
ham under behandlingen å få følge med således at han
til- enhver tid kan vareta sine interesser. Tendensen
overføres forresten i adskillig grad også tilandre interes
ser som berøres ialfall hvis de er private. Og ikke
under nogen omstendighet er der tale om fra de behand
lende myndigheter under behamdlingens gang å holde de
interesserte konsesjonsansøkere og andre a jour
med hvad der skijer, enn si å opfordre dem til å følge
med.
Samtidig har der utviklet sig en ytterliggående og
høist egenartet hensyntagen til -de kommuner der kan
være berørt av ansøkningen. Det er blitt skikk at enhver
konsesjonsansøkning uten forberedende behandling fra
de centrale myndigheters side og uten rettledning av
dem straks sendes vedkommende kommunestyrer til ut
talelse. Dette har ganske forståelig ført til at kommune
styrene ser det som sin rett å opstille en ønskeliste over
vilkår og særkrav, som utspill mot ansøkeren. Dette
skaper stadig vekk fra behandlingens begynnelse, uten
all rimelighet forvirring, motsetningsforhold og vanske
ligheter som forsinker og forbitrer den senere drøftelse.
Det har hendt at et herredsstyre har opstillet optil 100
vilkår eller mere for sin anbefaling av andragendet —
tildels vilkår av selsomste art. £ .
Det er min overbevisning at der snarest mulig bør
fastslåes et avgiort systemskifte i denne behandlings
måte, og åt dette er et av de viktigste krav til endring
i våre konsesjonsordninger. Den linie som nu følges er
betenkelig os kan nårsomhelst bli utålelig. Den har
allerede ført til at konsesjonsbehandlingen ofte føles som
en dulgt og utrygg virksomhet. I beste fall kan den sta
dig ha til: følge at en ansøkning blir liggende fore et
eller annet ukjent sted av grunner .som ikke lar sig
kontrollere. -
Kursendringen ber for å sikre dens utvetydige gjen
nemførelse i ethvert tilfelle skje ved lov som fastslår
hovedpunktene i selve behandlingsmåten.
Det kan skje under bibehold av vår nuværende admi
nistrative konsesionsbehandling. Hvad der da må fast
slåes i loven er at vedkommende myndighet i bestemte
former fra først av offentlig skal tilkiennegi for alle in
teresserte hvad der søkes om med innkallelse av disse
til varetagelse av sitt tarv — og med adgang for dem
til under behandlingen nårsomhelst å få rede på hvor
ledes saken står. Det må vere myndighetene pålagt å
holde de interesserte underrettet om hvad der anføres
mot deres krav og gi dem adgang til å svare. Kommune
styrer og andre institusioner må forelegges saken under
srettledning av de ledende myndigheter. Der må også
-.settes mest mulig bestemte frister for de forskjellige
ledd i behandlingen. Jeg er ikke i tvil om at der ad den
vei kan opnåes betydelig bedring i denne viktige virk
somhets hovedlinie. : S e
Efter min mening vilde den beste losning dog være å
9å over til domstolsbehandling istedenfor den admini
strative. Vi har rikelig anledning til å studere dette
system i teori og praksis. Sverige haär ved sin vattenlag
av 1918 knesatt systemet. Å
Det går efter den svenske lov kort ut på at enhver
tillatelse til å bygge i vann eller utnytte vannkraftkilder
ordinert helt ligger under domstoler — de spesielle
Vattendomstole. Sverige er inndelt i 5 sådanne domstols
områder. |
Det er uten videre klart at denne ordning under et
moderne prosessystem efter. hele sin art nødvendigvis
utelukker en rekke av de mangler som særlig kleber ved
vår ordning. For domistolen møter alle interesserte —
ansøkeren som enhver annen medprivat eller offentlig
interesse efter domstolens innkallelse og på helt like fot.
Hos domstolen ligger alt åpent på bordet under den hele:
behandling med full adgang til å følge med i alle behand
lingens faser og resultater — med absolutt reft. til å
høre og se, hvad enhver fører i marken og foretar sig.
Os ved domstolen fremmes saken til bestemte tider og
272 TEKNISK UKEBLAD Nr. 24 - 1931
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
