Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 24. 22. september 1931 - Vår vannkraft og dens lovgivning, av B. Stuevold-Hansen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
hvorvidt staten ved utleie av sine vannfall kan fravike
disse regler, men jeg anser det usannsynlig. —
Disse regler må i det store og hele oprettholdes. Kun
i forhold til krafteksport må her en tillempning kunne
skje, og den nu fremlagte proposisjon om krafteksport
har bl. a. til hensikt å opnå dette.
Hvad der i denne forbindelse er det store spørsmål
er om og i tiltelle på hvilken, måte norske statsborgere
og norske selskaper bør ha et fortrin fremfor utlendinger
og utenlandske selskaper ved erhverv og utnyttelse av
vannfall og av elektrisk kraft.
Under innflytelse av det hovedhensyn som var det
ledende da våre konsesjonslover blev til frykten for
at utlendinger og utenlandsk kapital vilde kappspringe
om å få herredømme over våre vannkraftkilder, kunde
det synes for farlig å gjennemføre denne sondring av
frykt for omgåelser. Og det norske fortrin er derfor
overmåte problematisk i disse lover. Teoretisk er det
oprettholdt ved bestemmelsen om at norske statsborgere
og norske selskaper kan få tillatelse til å erhverve og
utnytte vannfall, når ikke almene hensyn taler derimot,
mens utlendinger og utenlandske selskaper kun kan iå
tillatelse «under særlige omstendigheter». Reglene er
meget vanskelige i anvendelse, og de praktiske resultater
har tildels vært likeftrem avskrekkende.
Jeg skal nevne at reglene tildels har ført til dannelse
av norsk selskap med kapital til erhverv, regulering og
utbygning av vannfall for storindustri, som drives av
utenlandsk selskap med leie av den utbyggede kraft. Når
nedgangstid og sammenbrudd kom, er så de norske pen
ger tapt, mens kanskie det utenlandske selskap fortset
ter som virkelig eier også av kraftanlegget og direkte
nyder fordelen av at de norske penger er tapt og av
skrevet. ; !
Det har også hendt hvor to utenlandske og et norsk
selskap i fellesskap skulde reise igien et havarert kraft
selskap, at det norske selskap bad om å få like konse
sjonsvilkår med de utenlandske, fordi det norske selskaps
konsesijon i virkeligheten var okonomisk mindreverdig.
Her må selvsagt fornuftigere regler innfores. Der må
skaffes en virkelig preferanse for norsk borger og norsk
selskap og det er ikke ugiorlig. Men man må beslutte
uten å hemmes av ungdig frykt.
Av vesentlig betydning er at der til en konsesjon efter
lovene kan stilles betingelser. Konsesjonslovene behand
ler direkte en lang rekke av grunnregler for sådanne
betingelser og har dessuten bestemmelse om at der uten
tor disse kan opstilles «ytterligere betingelser», som i det
enkelte tilfeHe måtte finnes påkrevet av almene hensyn
eller til varetagelse av berettigede private interesser»
(reguleringslovens $ 12, 18 og erhvervslovens $ 2, 23).
Disse betingelser kan selvsagt være vesentlig avgjø-
Tende for et foretagendes lønnsomhet, og konsesjons
’viél.ieårene har derfor alltid vært et sterkt omtvistet spørs
mål. ;
I sin almindelighet må man si om disse vilkår, ai de
er mange og vidtløftige. Et konsesjonsdokument blir der
for regelmessig her tillands i stor og i liten affære en
hel liten bok, og denne omstendighet har ofte i og for
sig vakt motvilje. ;
En hel del av vilkårene er så å si nødvendige. Det
gjelder en rekke bestemmelser av social, beskyttende og
kulturell art. For store anlegg i strøk som før var øde
eller tynt befolket, fastslår de ofte bare som lovsplikt
-
hvad allikevel en ansvarsbevisst anleggseier vilde sørge
for skjedde. Ofte vil nok en del av vilkårene synes
upraktiske og unødige, fordi de er hengt på, enten de pas
ser i det enkelte tilfelle eller ikke. Men de betyr io ikke
stort, da så allikevel ingen gjør og ingen påser giort det
som ikke passer. Det som kan være usmakelig er igrun
nen for disse vilkårs vedkommende at de likesom stables
op omkring virksomhet; som skyldes kraft fra norske
vannfall. mens det ikke gjøres eller kan gijøres for virk
’somhet som bruker kraft fra kull eller olie. Forandrin
gen :måtte her skje på den måte at sociale og lignende
krav lovmessig blev knyttet til bedrifter av en viss stør
relse eller art med like behandling hvad enten kraft
kilden var den ene eller annen. For enkelte av disse
vilkår i konsesionslovene er forresten dette allerede
skjedd således at vedkommende vilkår ikke blir medtatt
i konsesjonsdokumentet lenger. Vilkårene er forøvrig
tildels heller ikke obligatoriske. * : :
Det er imidlertid endel vilkår der likesom særlig gir
konsesjonslovgivningen dens karakter og derfor også
særlig har vært omstridt. Det er de vilkår der mest
direkte er å regne som fradrag i de gkonomiske fordeler,
rådighet over vannfall og disses wutnyttelse måtte med
føre. i
De viktigste av disse må ijeg kort omtale hver for sig.
A. Enhver tillatelse konsesjon - på dette område
skal regelmessig være tidsbegrenset ofte i flere ret
ninger. ; Hn
Dette bør være så i sin almindelighet sett. Hoved
begrunnelsen herfor står dog ikke alltid klart under drof
telse herom. Den er at det for de større foretagender
bør være anledning til efter nogen tid av almene hensyn
å regulere de trufne ordninger i overensstemmelse med
de forhold som da råder. Det gielder bare å påse at
man ikke ved for korte frister beskjærer foretagenders
økonomiske grunnlag således at en normal og sikker
finansiering hindres. Det vil bare være skadelig til alle
sider — også i forhold til det offentlige og almenheten.
Den fulle godkjennelse av dette viktige hensyn burde få
klart uttrykk i loven og dens håndhevelse.
Videre bør det nøie overveies om der er nogen rimelig
grunn for å tidsbegrense norske borgeres og forske sel
skapers erhvervelse av vannfall. Det er utnyttelsesmåten
som man for store anlegg kan ha bruk for å kunne regu
lere efter endrede tidsforhold. De samme grunner. taler
ikke for å sette bestemt tid for norsk eiendomsrådighet
over norske vannfall. -
B. Det sterkest omtvistede vilkår i våre konsesjons
lover har vel übetinget «hjemfullsretten» vært, d. e.
den vederlagsfri overgang til staten av regulerings
anlegg og av vannfall med utbygningsanlegg m. v. ved
konsesjonstidens utlep. Det er forøvrig så at staten
automatisk blir eier av konsedert vannfall med utbyg
ningsanlegg, mens den ved reguleringsanlegg kun har
en rett til å bli eier (Regull. $ 10,3 erhvervsl. $ 2,17).
Jeg vil her ikke drøfte de mange grunner som er ført
i marken for og mot hjemfallsretten. Det er sikkert ikke
praktisk å ta op den strid nu.
I forhold til utlendinger og utenlandske selskaper bør
der overhodet heller ikke være tale om å frafalle eller
endre denne rett. Den fastslår at utlendinger eller uten
landsk selskap ikke kan sitte med eiendomsrådighet til
norsk vannkraftkilde av større betydning utover konse
sjonstiden eller utover den utnyttelsestid som konsesio
nen gir og den fastslår en uomtvistelig løsning i spørs
mål som ellers kunde reise adskillige vanskeligheter.
Ordningen har også tilknytning til regler i lignende for
hold i enkelte andre land. .
Et annet spørsmål er om hjemfallsretten er den riktige
eller nødvendige løsning i forhold til norsk eier og ut
nytter av vannfall. Det bør i alle tilfelle overveies om
man ikke overfor norsk eier istedenfor den automatiske
overgang til staten av vannfall og utbygningsanlegg ved
konsesjonstidens utlep som ved reguleringsanlegg fast
setter en rett for staten til å velge overtagelse, men også
ny konsesjon til utnyttelse. ! :
C. Våre lover pålegger avgifter som vilkår for kon
sesjon til regulering, til erhverv og utnyttelse av vann
fall og til erhverv av elektrisk kraft m. v. Avgiftene
ydes dels til staten dels til kommuner. :
Der var en tid stadig tendens til økning av disse av
gifter som beregnes pr. hestekraft, og til slutt utover det
økonomisk holdbare. Jeg henviser her særlig til Stortin
gets beslutning i 1924 om reguleringsavgifter for Bygdin
reguleringen. Disse avgifter blev da satt så heoit at det
stanset det planlagte arbeide. - ;
Det sier sig selv at det her må vises varsomhet og
innsiktsfullt skjønn ved avgiftens fastsettelse. Det er
grei tale å nekte konsesion av almene hensyn. Men ikke
å beslutte en konsesion som ikke kan brukes på grunn
av avgiftens størrelse. Det er både meninzsløst -og
uverdig.
Å opheve avgifter som konsesionsvilkår kan der ikke
hli tale om. Anvendt på riktig måte har de sin fullt rasio
nelle begrunnelse og de er kjent i de fleste land.
274 TEKNISK UKEBLAD Nr. 24 - 1931
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
