Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 25. 26. september 1931 - Elektrisk drift av turbinregulatorpendler, av Emil Aubert - Arkitekter, av Hans Backer Fürst
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
kVA. Som høispenningssikringer blev av hensyn til den
store kortslutningsstrømstyrke på de sammenkjørte
generatorer benyttet Siemens nye spesialsikringer type
R. 318/20 for 2 A. med hovedsmeltetråd av solv og en
paralellkoblet smeltetråd av wolframmetall, som skal tåle
en kortslutningsstrøm på 50 kA. Ønskelig hadde det io
vært å sette op dempningsspoler foran, men plassen gav
ikke anledning hertil. - S ;
Lavspent blev transtormatoren rikelig sikret efter
motorens påstempling. Brytere blev helt sløifet i strøm
kretsen. Som motor blev valgt Per Kures trefasete reak
sjonsmotor type GA. 17, som skulde opta 9 kVA (den
optar dog 12 kVA) ved avgitt % HK. Da regulator
pendlet gjør 1000 omdr./min., blev motoren valgt for
samme omdreiningstall og kunde således tilknyttes
pendelakselen direkte. - o
De til motoren stilte krav er helt opfylt. Den går så
ledes absolutt synkront ved alle spenninger ned til ca.
50 Volt, tilsvarende generatorens remanente spenning
2100 Volt. I tilfelle en sikring skulde brenne av, går mo
toren også synkront 1-faset belastet ved normal spenning
uten skadelig opvarmning. For dog å bli varslet om dette
tilfelle skulde inntreffe, er der i maskinsalen anbragt 3
signallamper tiknyttet de resp. faser bak transformato
rens lavspente sikringer. 4 .
Motoren starter på den remanente spenning ved ca.
% av turbinens normale omdreiningstall, når maskinen
på almindelig måte kiøres op for hånden. Vi har dog
vålgt å forstille shuntregulatoren litt, så generatorspen
ningen kjores op samtidig med turtallet.
Under prøvekiøringen viste det sig at pendeldriften
var blitt så rolig at vi for i det hele tatt å få «liv» i
regulatoren måtte få regulatoren helt omregulert. Til
tross for at denne regulator nu er blitt vår beste og vil
ligste regulator, arbeider den dog helt. rolig, hvilket
selvsagt ikke er av minst betydning for regulatorens
ievetid. ;
En ulempe er der dog ved det elektrisk drevne regu
latorpendel, som i denne forbindelse ikke skai forbi
gåes. Den elektriske drift kan således selvsagt ikke
komme i betraktning hvor man f. eks. har installert kull
syrebrannslukningsapparater for generatoren og i den
forbindelse har gått til total avmagnetisering for å for
hindre brannens gienopblussen om luftens kullsyregehalt
synker under de kritiske 12 %. .
Ved Morkfoss—Solbergfossanlegget vil dette hensyn
bli uten betydning, idet vi ved hijelp av vårt luittrykk
bremseanlegg i lopet av få minutter kan nedbremse
maskinene til stillstand lenge for efterfyllingsbatteriet
er tømt for kullsyre. Ved eventuell anskaffelse av kull
syrebrannslukning for generatorene kunde vi derfor
fremdeles la maskinene ved utkobling beholde sin rema
nente spenning og derved også være sikret driften av
regulatorpendlets motor og således være gardert mot
rusning. . ;
ARKITEKTER!*)
I Norge synes man å ha klart sig godt gjennem tidene
uten den faglærte arkitekt. Vi har, ikke hatt mange
norskfødte generasioner av arkitekter ennu.
Heller ikke var arkitekthonorarene særlig svimlende
tidligere, idet en tegnekyndig mann i 1553 for «at ridse
af Taarnet fik en Guldgylden for sin Umage». Det
gjaldt å få avtegnet St. Olafs tårn i Amsterdam, som
mester Geble Pederssøn vilde bruke som modell til
det nye tårn på domkirken i Bergen.
Ved den samme kirke ser vi at arkitekt Johan Conrad
Ernst i 1703 kom op fra Kiobenhavn for å besiktige
brandtomten, og han konstaterte at «intet andet end
Caars Kirkens (3: korets) og Taarnets Muure, temmelig
u
’) Denne artikkel som var tenkt anvendt i T. U. umid
delbart foran «Arkitektuken» i Oslo, kommer nu,
som så meget annet, - post festum. ’ |
beskadigede effterlevende befandtes». Han gjorde der
for et riss til ny kirke, altså et bevisst arkitektarbeide på
norsk grunn.
Pussig nok viste det sig at den innkalte murmester som
skulde utføre arbeidet — han kom fra Oslo — fikk van
skeligheter med de bergenske håndverkere fordi han
ikke brukte innebys folk, og han måtte endog søke Kon
gen om å få allernådigste beskyttelse for å få arbeids
fred. ;
Men ennu lenge før denne tid hadde Norge hatt sine
arkitekter, som riktignok ikke bar navnet, men som var
arkitekter i gavnet, de militære embedsmenn, vel mest
utlendinger det også, men meget dyktige folk. Vi minnes
i disse dager Cicignon, som for 250 år siden fikk sin
fremragende reguleringsplan over Trondhjems by god
tatt av Christian V. Vi husker også de gamle, briliante
bygninger i Ostre Fredrikstad, denne by som har fått
det tvilsomme hedersnavn Norges Rothenburg. Også
det gamle militeranlegg i Stavern hevder sig godt. Ved
våre, av kongene begunstigede, bergverk, Kongsberg og
delvis Røros, opstod en særlig og stedegen byggevirk
somhet av høi verdi, og Kongsbergskolen
er nu erkjent
å være noget enestående i Norge, en slags forløper for
våre tekniske undervisningsskoler. -
I tiden før 1814 ser det ut til at hele landets bygge
virksomhet lå i dvale, frasett naturligvis den anonyme
byggevirksomhet, den som lever og dør uten å sette
spor efter sig. Bonderokokkoen med sin rike treskjæ
ring og bevisste og raffinerte bruk av farver hadde hatt
sin blomstringsperiode og gikk også nu mot sitt forfall.
Efter opløsningen med Danmark var det likesom den
offentlige byggevirksomhet våknet igjen. Det nye Norge
irengte hus og rum for sine institusjoner, slottet, stor
tinget, universitetet, alt reiste sig og alle bygninger var
tegnet av utlendinger, likesom det var en utenlandsk
arkitekt som vakte interessen for restaureringen av
Nidaros domkirke, riktignok inspirert av maleren Dahl.
Lenge var de norske arkitekter som endelig hadde fått
fotfeste i landet avhengig av utlandet, av Tyskland, av
England, av Amerika. Forst da vi begynte å studere
arkitektur i Danmark, og ennu mere da vi sokte til hoi
skolen i Stockholm var vi på veien hiem, men først
efter at vår egen tekniske hoiskole hadde begynt å virke,
var vi kommet helt hjem.
Høiskolens arkitektavdeling er og har vært et stridens
eple og mange er de ord, som kritisk og i bitterhet har
regnet ned over denne institusjon, men ett er sikkert,
Nörges tekniske høiskole er en av hovedgrunnene til at
arkitektene står hvor de står idag, arkitektonisk sett.
Denne arkitektenes uke, «Uken for bedre byggeskikk»
er en frisk fanfare fra en stand, som ennu føler sig ung
og som synes, den kan blåse i lur for sig selv og for
standens ære og gavn. Og den har rett. . Den er ung og
den har en ære å verne om, standens dyre ære og nav
nets renhet, så det ikke blir brukt til skilt og klædebon
av uverdige.
Hvad nytte gjor så en arkitekt? Mange vil ikke kunne
svare på dette spørsmål fordi de ikke kjenner det spor
til, hvad enarkitekt arbeider med. «Det er likeså lett
å tegne som å skrive», ’averterer et firma energisk. Det
kommer da an på, hvordan man skuer tingen an. Det
er sant at det ingenlunde er nogen stor kunst å skrive
bokstaver og danne dem til ord, men det er ingen ringe
kunst å danrie ordene til setninger og gi setningene liv
26. september 1931 TEKNISK UKEBLAD 201
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
