Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 27. 8. oktober 1931 - Kalkulasjonsmetoder for fastsettelse av varens kostpris, av Peter Olsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
at man fikk øinene op for at hvad som gavner den en
kelte, gavner den hele industri, og omvendt, at hvad som
gavner den hele industri, naturngdvendig må gavne dens
enkelte medlemmer. Der var gamle fordommer, mistro og
sjalusi å overvinne, kalkulasionene blev betraktet som
«fabrikasjonshemmeligheter» og måtte ikke utenfor fa
brikkens område. :
Litt efter litt fikk imidlertid de.forskijellige industri
gruppers . sammenslutninger = (arbeidsgiverforeninger)
overbevist de respektive medlemmer om det menings
løse og uholdbare ved en sådan ordning, følgen er at
der nu innen de fleste industrigrupper av vedkommende
arbeidsgiverforening i intimt samarbeide med medlem
mene er utarbeidet standard kalkyler for hver bransie.
Den gamle mistro og sjalusi er falt bort, istedenfor er
kommet fortrolighet og vilie til å fremlegge egne erfa
ringer, idet man resonnerer at det man gir, kun er egne
erfaringer, mens man får igjen summen av alle de ovrige
medlemmers erfaringer.
Ensartede kalkyler betyr ikke at hver bedrifts salgs
pris blir den samme, men det betyr at prisen er utregnet
på samme grunnlag og efter de samme regler. Pris
variasion vil alltid forekomme, alle bedrifter er like
effektive.
Industrien.
Det som muliggjør fastsettelsen av en vares produk
sjonsomkostninger (selvkostende) er bedriftens opstyk
ken i avdelinger, som hver især utfører et bestemt, i sig
selv avsluttende arbeide.
Utgiftenes første utskillelse blir opdeling i:
Fremstillingsutgifter,
Salgsutgifter.
I egentlig forstand inngår ikke salgsutgiftene i en vares
selvkostende, denne omfatter kun de utgifter som med
går til varens fremstilling og overlevering til forsen
delsesavdelingen eller lageret. Salgsutgiftene må selv
følgelig inngå i salgsprisen ved et procentvis tillegg til
fremstillingsprisen, eller ved en fastsatt rate pr. enhet
(tonn, kg eller stk.). å
Når bedriften er opdelt i dens logiske avdelinger, blir
det næste skritt å ta op de såkalte «faste» utgifter og
fordele disse til hver avdeling. Dette må gjøres med
megen omhu, men er ikke vanskelig når man til stadig
het har for øie at hver avdeling skal betale i forhold til
den nytte den har hatt av, eller lagt beslag på vedkom
mende utgift. Eksempelvis blir assuranse å betale av
verdien av bygninger og maskiner innen hver avdeling.
Er der flere avdelinger i samme bygning, blir denne ut
gift for bygningens vedkommende å fordele i henhold
til den gulvflate hver avdeling beslaglegger.
Hvorvidt renter skal medtaes i produksjonsomkostnin
gene er et meget omstridt spørsmål. De som mener nei,
anfører som den vesentligste innvending at lagerbehold
ningene derved kommer op i en verdi de ikke har, idet
rentene representerer utbyttet, og utbyttet kan ikke
fremkomme før varen er solgt. /
: På den annen side er det klart at en avdelings, eller et
produkts lønnsomhet ikke kan bestemmes uten at ren
tene av den i avdelingen nedlagte og til produktets
fremstilling anvendte kapital taes med. Denne kapital
kan være høist forskiellig for de enkelte avdelinger,
nogen kan ha både billige bygninger, og få, enkle og
billige maskiner, i andre må naturnødvendig større kapi
tal være nedlagt. ; a
For bedre å anskueliggiere berettigelsen av å medta
rentene vil vi anta at et selskap, istedenfor å opføre
bygninger og kjope maskiner, leiet en fabrikk med ma
skiner og alt. Det vilde i så fall slippe med et mindre
kapitalutlegg, men måtte til giengjeld betale en leie
hvori var innbefattet renter av den av eieren nedlagte
kapital. Ingen vilde vel protestere mot at denne leie
nødvendigvis måtte inngå som et ledd i produksjons
omkostningene. Men skal rentene medtaes når de be
tales til andre, må de med like stor rett medtaes når
vi betaler dem til oss selv. Man er nu kommet til den
opfatning at renter skal medtaes. Fordelingen skjer som
for assuransen,
Verdiforringelse er vel den mest ømtålige og især
innen industrien en meget vesentlig utgiftspost, men in
gen utgiftspost blir behandlet så ’skjødesløst og med så
megen nonchalance som denne. Der er to årsaker her
for. Den første er at verdiforringelsen i løpet av et år
foregår så umerkelig at både bygninger og maskiner
synes å være i like god forfatning som før.- Den annen
er at verdiforringelsen ikke er en juridisk forpliktelse.
Har man overskudd beregnes verdiforringelse, hvis ikke
lar man simpelt hen vere, akkurat som om produksions
midlene forringes i verdi hvis forretningen går godt,
men beholder deres verdi hvis forretningen viser et
negativt resultat. Men man kan ikke «bluffe» med de
økonomiske lover, før eller senere kommer regnskapets
dag. .
Verdiforringelsen må utregnes på grunnlag av hvert
produksjonsmiddels antatte levetid, man benytter over
veiende den fremgangsmåte å fordele beløpet likt over
produksjonsmidlets levetid.
Der er i denne forbindelse i dé senere år kommet to
nye momenter, det ene er pengeverdiens fluktuasion, det
annet, at med den nu pågående utvikling innen maskin
industrien kan man ikke gjøre regning på å kunne nyt
tiggjøre sig maskinene til de er utslitt, de blir foreldet,
men disse to spørsmål skal vi ikke komme nærmere inn
på her. i
Uansett hvordan det hver måned avskrevne beløp
disponeres ved den avsluttende regnskapsopstilling, må
verdiforringelsen medtaes i kalkylene til bestemmelse
av produksjonsprisen.:
Så kommer gasier til avdelingens verksmester og for
menn, lønn til håndlangere, rengjøring og reparasjoner.
Reparasjonsmaterial samt sådanne materialer som for
brukes innen avdelingen, men som ikke kan sies direkte
å inngå i produktet, de såkalte «indirekte materialer».
Likeledes avdelingens andel av de uproduktive avdelin
gers utgifter, såsom vakthold, oprydning på tomten etc.
De direkte lønninger og materialer, d. v: s. de utgifter
som direkte medgår til et produkts fremstilling, holdes
for sig. |
Når alle indirekte utgifter er samlet, skal disse over
føres til produktet. Der benyttes vesentlig tre metoder:
Direkte arbeidslønn,
—»— * arbeidstimer,
Maskin time rate.
Hvilken av disse metoder som skal benyttes avhenger
av forholdene. Er den efter omstendighetene mest prak
tiske metode anvendt, vil hver især virke fullt ut til
fredsstillende, dog kan man si at maskin time raten gir
det mest korrekte resultat og foretrekkes hvor forhol
dene tillater dens anvendelse.
Produksjonsmidlene samles i så fall i grupper — pro
duksianscentre. Hvert av disse får sig tildelt en andel
av de indirekte utgifter i forhold til den tid vedkom
mende produksjonsmiddel antaes å vere i virksomhet.
Utgiftsbeloepet dividert med timeantallet gir time raten.
I et mekanisk verksted f. eks. kan et produksjons
center bestå av alle bormaskiner, et annet av samtlige
dreiebenker etc., men det kan også bestå av en eneste
maskin.
Når de indirekte utgifter ved den mest hensiktsmessige
metode er overført til produktet, danner de sammen med
de direkte arbeidslønninger, og de direkte materialer
avdelingens selvkostende, og når produktet har passert
de nødvendige avdelinger, har man produktets «factory
cost». Hertil kommer generalomkostningene: gasie til
direktør, driftsbestyrer, kontorpersonale
—utenom salgs
organisasionen —, kontorrekvisita etc., etc.
Nu har man det egentlige selvkostende, hertil kommer
salgsutgiftene og til slutt fortieneste.
Da alle offerter må baseres på utgiftene under normal
drift (som normal drift regnes i almindelighet 75—80 %
av avdelingens eller bedriftens kapasitet) må man ved
inngående og meget omhyggelige undersøkelser regne
ut hvor meget de direkte og indirekte utgifter vil beløpe
sig til ved denne beskjeftigelsesgrad. Dette er et av de
viktigste momenter ved hele kalkulasionen.
8. oktober 1931
)
TEKNISK UKEBLAD 320
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
