Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 27. 8. oktober 1931 - Kalkulasjonsmetoder for fastsettelse av varens kostpris, av Peter Olsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Der blev — særlig i den første tid — av en del be
driftsledere klaget over at de innførte kalkulasions
system ikke svarte til hensikten, at det var misvisende,
ja likefrem verdiløst. Ved foretatte undersøkelser viste
det sig imidlertid at systemet i og for sig var bra nok,
men det passet ikke for vedkommende bedrift. Systemet
var «lånt» og innfört uten å ta hensyn til de individuelle
forhold. Det kunde veert tatt fra en stor bedrift og over
ført i dets helhet til en liten med den folge at det hele
blev «ton heavy». En hel del detalier, som for den store
hedrift ånsåes nødvendige, var for den lille hverken
ønskelige eller nødvendige.
Et kalkulasionssystem må — især fra begynnelsen —
vere så enkelt som mulig. Det er lett nok å utvide
det og gå mer i detalier eftersom dette blir påkrevet.
Det må fremfor alt være smidig, det må som alt annet
stå under forvandlingens ubønnhørlige lov. ;
Et riktig anlagt kalkulasjonssystem har gitt bedrifts
lederne mange — ikke alltid, behagelige — overraskelser,
det här tilmed reddet mange bedrifter fra den visse
undergang, derved at det har påvist at produkter som
man trodde var meget fordelaktige, faktisk blev solgt
med tap. Man kunde så enten helt stanse fremstillingen
av disse, eller, hvis dette ikke lot sig gjøre, innskrenke
produksjonen til det minst mulige og koncentrere sig på
de bevislig lønnsomme. ;
Et meget viktig fremskritt var det, da de forskiellige
arbeidsgiverforeninger, som tidligere nevnt, tok sig av
saken og lot utarbeide standard kalkyler for de respek
tive industrier. Derved kom alle medlemmer på like fot,
og hvad mer er, det har skapt mer åpenhiertighet, mer
fortrolighet, der er ikke lenger nogen «hemmelighet» ved
kalkulasjonen. Hver bedrifts utgifter kan sammenlignes
med det utregnede resultat for hele gruppen, man ser
straks hvor skoen trykker og kan ta affære.
”
Ingen har — såvidt mig bekjent — opgitt et korrekt
anlagt, og efter forholdene avpasset kalkulasionssystem,
derimot forsøker alle efterhvert å forbedre det, å gjøre
det mer effektivt.
Statistikk er blitt et meget viktig middel for bedrifts
lederne til å bedømme bedriftens stilling og muligheter;,
men statistikk — hvad produksjonsomkostningene an
går — kan ikke skaffes uten gjennem et fullt betryg
gende kalkulasionssystem.
Handelt.
De underliggende prinsipper er de samme for omkost
ningsberegninger i alle grupper, det hele består kort og
godt i å finne hvor meget råmaterialene eller en ferdig
vare, med tillegg av ens samtlige omkostninger kan sel
ges for.
Handelen er — kalkulasionsmessig sett — heldigere
stillet enn industrien, idet den slipper selve produksijons
beregningene og således kun har å beregne innkjøps- og
salgsutgiftene.
Det gielder her som i industrien å opdele forretningen
i avdelinger, hver avdeling omfattende — såvidt mulig —
«beslektede» artikler og som på fakturaprisen kan til
legges samme procentsats.
For de mindre handlende, hvor alle varer befinner sig
i ett rum, og betieningen består av sjefen og etpar leiede
personer, er det selvsagt ugiorlig å bestemme hvor stor
del av utgiftene faller på hver artikkel. Belgpet for
hvert salg slåes inn i kassa-apparatet. Da der ikke
føres opgave over hvad som er solgt, kan man heller
ikke regne ut hvor meget varebeholdningens lagerverdi
er gått ned med i et visst tidsrum uten ved fra salgs
summen. å trekke en gjennemsnittsprocent, men dette
vil ikke bli helt nøiaktig. Der er dog visse anerkjente
fremgangsmåter hvorved selv en liten handlende når
somhelst så å si kan opta status, men det krever et sta
dig arbeide. Dette synes de fleste de ikke har tid til.
Følgen er at de små handlende ikke vet hvor de står
uten ved hvert årsopgier efter vareoptellingen.
Handelen kan deles i to grupper:
Engros handel,
Detalj —»——
Kalkulasionsmessig sett byr engroshandelen ingen van
skelighet, vi skal derfor ikke hefte oss ved den, men ta
et eksempel fra detalihandelen, et stormagasin (depart
ment store). Disse kan føre et utall av forskiellige ar
tikler, ordnet gruppevis i avdelinger som ovenfor nevnt.
Varens kostende skulde altså bli fakturaprisen + frakt,
+ toll + transport til lageret + innkjøpsutgifter. Men nu
er det som regel så at den person som forestår avde
lingens innkjop også har å overvåke salget, han er avde
lingens sjef, denne utgift bør derfor mest hensiktsmessig
medtaes under salgsutgifter. I mange — helst mindre —
forretninger foretaes alle innkjøp av siefen i samråd
med avdelingssiefene, i disse tilfelle kommer innkjøps
utgiftene under generalomkostninger.
Utgiftenes fordeling skier i det vesentligste som for
industrien, men mens i industrien produksjonsomkost
ningene var de vesentligste, er innen handelen salgs
utgiftene de overveiende. Det gielder å få så mange
utgifter som mulig direkte til hver avdeling, såsom:
gasje til salgspersonalet, både fast og ekstra, leie i for
hold til den okkuperte gulvflate, assuranse i forhold til
verdien av varebeholdningen etc., etc. En ganske be
traktelig utgift er innpakningspapir og esker. Denne
utgift belastes avdelingen efterhvert som de utaes fra
lageret, imen må anslagsvis medtaes i avdelingens ut
giftsoverslag. De utgifter som ikke direkte kan henføres
til nogen bestemt avdeling, må som generalomkostninger
procentvis overføres
til de forskiellige avdelinger.
Varebeholdningen står som en debetpost i avdelingens
regnskap. Hertil kommer- alle innkjøp i regnskaps
perioden. : .
I stormagasinene er kalkulasionen ikke utelukkende
en varekalkulasion, det går lenger enn som så, det inn
går som et ledd i selve regnskapsførselen. Det gielder
naturligvis først å bestemme varens salgspris, denne blir
altså lagerverdi + avdelingens omkostninger + general
omkostninger. De to siste tillegges lagerverdien procent
vis, denne vil variere for de forskjellige avdelinger. Til
slutt tillegges fortienesten.: |
I alle forretninger hvor driftsresultatet er avhengig av
varebeholdningens nøiaktige verdiansettelse, er det na
turlig at dette spørsmål — beholdningenes verdi — er
blitt viet den største opmerksomhet med henblikk på å
finne metoder ved hvilke denne verdi kan bestemmes
uten å ta op regulær varetelling. Dette spørsmål har
særlig vært aktuelt i stormagasinene og store detali
forretninger forøvrig. Man er heller ikke her tilfreds
med å få driftresultatet én gang om året, man vil kunne
beregne lønnsomheten nårsomhelst.
Der er her i Norge ialfall et stormagasin, hvis organi
sasjon er sådan utbygget at det gijerne dag for dag kan
regne ut fortienesten.
Der er forskiellige måter å finne lagerverdien på:
1. Ved kortsystem, et kort for hver artikkel, hvorpå
noteres inn- og utgang. Disse kort vil til stadighet vise
hvor mange enheter av hver artikkel som skal være *til
stede. Dette gange innkjøpsverdien gir den totale be
: holdningsverdi. Men det er et stort apparat og koster
söm regel mer enn det er verdt.
2. Ved å redusere salgsprisen til innkjøpsverdi, ved
å fratrekke differansen mellem disse. Hvis tilleggspro
centen kjennes med nogenlunde sikkerhet, kan denne
benyttes som grunnlag for utregningen av innkjøpsver
dien av de solgte varer, herfra kan så igjen utregnes
verdien av beholdningen. Men det hender ofte at denne
procent ikke er tilstrekkelig nøie kjent, dels er der innen
hver avdeling for mange varer med forskiellig tilleggs
procent, dels forekommer det ofte innen detalihandelen
vel planlagte og sterkt reklamerte salg av en eller flere
artikler til nedsatt pris. I så tilfelle vil denne metode
kun bli tilnærmelsesvis riktig.
3. Innkjøpsverdien av solgte varer samles dag for dag.
Denne må for hvert salg påføres salgsseddelen, denne
går til rette vedkommende på kontoret, som fører regn
skap for hver avdeling over dagens salg og salg til dato:
innkjøpsverdi og salgsbeløp. Man kan så finne lager
verdien ved å trekke summen av de solgte varers inn
kjøpsverdi fra lagerbeholdningens innkjøpsverdi ved
periodens begynnelse tillagt innkjøsverdien av de i pe
rioden kjøpte varer.
330 TEKNISK UKEBLAD Nr. 27 - 1931
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
