Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 31. 22. oktober 1931 - Om årsaken til sølvets prisfall i forhold til gull efter 1873 og efter 1920, av R. Støren
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
12—13 pence (= 32—34 gullkroner). Hovedårsaken til
dette uhyre prisfall har dog vært statenes gjentagelse
av 1870—90-årenes irregulære sølvsalg, utbudet av ut
rangerte sølvmynter, som en følge av beslutning om
sølvets demonetisering. :
Under besøk ved utenlandske muyntverksteder, som
forfatteren foretok i 1920 og 21, var man i land med
svak valuta sterkt beskjeftiget med fremstillingen av
mynter av uedle metaller. Den umiddelbare årsak til
denne virksomhet var den høie sølvpris (fra aug. 1919
til septbr. 1920 jevnlig over 60 pence pr. unse, tiyntene
var verd mer enn pålydende) og sølvskillemyntenes
suksessive forsvinnen. Årsaken til denne forsvinnen
var i nogen grad innsmeltning til teknisk bruk og op
samling på kistebunnen, i Tyskland til avbetaling på
krigsskadeserstatningen og innen myntunionene en van
dring fra det valutasvake til det valutasterke land, tross
alle hindrende foranstaltninger. Den latinske mynt
unions sølvmynt gikk til Sveits, den skandinaviskes til
Sverige. Det syntes å være nødvendig å forandre
myntlovene. I 1923—24 blev situasionen aktuell i Norge.
Det viste sig efter Sveriges og Norges inndragning av
norsk sølvmynt at av 17 millioner kroner (= ca. 100
tonn sølv) av sådanne mynter, befant de 11 sig i Sve
rige. Til Sveits var til i februar 1921 innsmuglet fra
Frankrike og Italia 187 000 000 fr. og lire i sølvmynter
= cCa. 850 tonn solv.. . ;
Skjønt utviklingen i de valutasvake land altså syntes
å gå i retning av uedle metallers anvendelse som mynt
metaller for skillemynt, næret kyndige folk frykt for
at utgivelsen av. skillemynt, hvis pålydende stod i et
så overordentlig større misforhold til dens metallverdi
enn tidligere hadde vært tilfelle, skulde få en uheldig
innflytelse på almenhetens økonomi. Den temporære
overpris på sølv (over 60 pence pr. unse) og fristelsen
ved den øieblikkelige fortieneste for staten viste sig
dog å være for sterk, og kobbernikkel-æraen tok sin
begynnelse, fra først av tenkt som en nødsforanstalt
ning, men efterhånden av mange ansett for å kunne bli
permanent. Andre holdt dog på at det måtte være en
foreløbig foranstaltning og at sølvet måtte komme til
bake som myntmetall i et symmetrisk myntsystem, hvor
de store sølvmynter atter måtte få sin plass, 5, 2, 1 frs.
o.s.v. Flere mente også at det riktigste vilde være at
selvmyntene. ganske som før 1870-årene inneholdt sin
pålydende verdi i metall likesom gullmyntene, med
andre ord at bimetallisme. atter burde innføres.
Oprinnelig som sikkerhetsforanstaltning mot privat
innsmeltning av sølvmynt under høikonjunkturen
begynte andre lands statsmakter å utgi underlødig sølv
skillemynt. England var den første som i 1920 inndrog
sine sølvmynter for omsmeltning og nymyntning med
lødigheten 500/1000 mot tidligere 925/1000. Bevegelsen
blev senere fulgt av Tyskland og Polen, som begge slog
mynt av finhet 500/1000. Ennu senere har Frankrike
(1930) begynt utmyntningen av 10 og 20 fres. selv
stykker av finhet 680/1000. Italia, Belgien og Sveits
har likesom Danmark og Norge også satt sin selymynt
ut av kurs.
På denne måte er som nevnt sølv fra utrangerte sølv
mynter i store mengder kommet på markedet som
handelsvare ved siden av de fra sølvgrubene årligårs
tilflytende kvanta. Denne irregulære tilførsel på sølv
markedet økedes særdeles efter at India i 1926 innførte
gullmyntfot (besluttet 1915) og uavlatelig selger sølv,
d. e. innsmeltede rupier, likesom der er blitt innførsels
toll på solv = ca. 13 kr. pr. kg. I 1930 er fransk Indo-
Kina fulgt efter. De offentlige beholdninger i India var
overordentlig store, 10000 tonn eller mer, og der er
solgt mellem 1000 og 1500 tonn årlig derfra.
Det følger av sig selv at en sådan utvikling måtte
trykke sølvprisen, ikke bare på grunn av -det absolutte
merkvantum som derved kom på markedet, men mest
på grunn av den usikkerhet som dette ekstra sølvsalg
fra tidligere kjøpere skapte ved kjennskapet til de
store offentlige beholdninger, som nårsomhelst kunde
bli kastet inn i sølvhandelen — og sølvprisen er sunket
ned til et lavmål.
Som man ser, er det opgivelsen av sølvet som basis
for pengevesenet og i det hele tatt som muyntmetall
med forselgningen av de således overflødiggjorte mynt
sorter, som har foranlediget det første og det siste store
prisfall på sølv, perioden 1873—95 og 1920—30. Så
lenge sølvet hadde en fast pris i forhold til gull i stat
enes pengevesen, har den årlige produksjonsmengde av
gull og sølv ikke influert nevneverdig herpå. Hollands
frykt for gullflommen efter opdagelsen av de kalifor
niske leier i 1848 viste sig å være ugrunnet. Der har
heller ikke vært nogen overproduksjon av sølv foran
det store prisfall på metallet fra 1920, tvertimot. Hvad
det kommer an på, er en fornuftig lagring og fordeling
av produksjonen efter den bølgende efterspørsel. Ti
forbrukerne kjøper lite under en høikoniunktur, ned
gang eller lavkonjunktur, kun til sparsomt behov. De
store kjøp skjer under begynnende opgang, ia, under
hele opgangen, enten variasjonene er små eller store.
I 1915 var selvdepotene på omtrent 15 000 tonn efter
en lavkoniunktur, imidlertid begynte solvprisen å stige
og i perioden 1916—21, da produksionen kun var til
sammen 32500 tonn, forbruktes hele 45 350 tonn eller
12850 tonn mer enn produksjonen, så sølvlagrene i
1922 var sunket til 2110 tonn, fordelt på England med
125 tonn, Britisk India med 125, Shanghai med 1550
og ca. 300 tonn i transittoplag.
Før 1850 produsertes som tidligere nevnt særdeles
betydelig mer sølv enn gull enn det senere har vært
tilfelle. Men en omsorgsfull fordeling rundt om i land
ene, særlig utførselen til Østen, hindret forrykning av
verdiforholdet mellem de to edelmetaller.
Følgene av dette overordentlige prisfall på sølv har
naturligvis vært ødeleggende for de rene sølvgruber,
således i Meksiko, Kanada og mange mindre, såsom
Kongsberg. Disse gruber har imidlertid i den siste
menneskealder kun produsert omkring % av den årlige
verdensproduksjon, mens de andre 34 er levert som
biprodukt fra bly-, kobber- og sinkverkene, som ikke
er avhengig av sølvprisen alene og dessuten i den siste
tid har nydt godt av de billige malmer, hvis tilforsel
flotasjonsprosessen har muliggiort.
Men prisfallet på solv har hatt andre og mere vidt
rekkende følger. Den omstendighet at sølvet fremdeles
er verdimåleren
i handelssamkvemmet for en meget
stor del av menneskeheten, nemlig innbyggerne i Østens
lande fra India og østover, især Kina, har i virkeligheten
avgjørende betydning også for resten av jordens befolk
ning, sådan som verdenshandelen har utviklet sig i de
senere årtier. I disse asiatiske land bor over 800 mil
lioner av jordens 1800 mill. innvånere, så deres synkende
kjøpeevne influerer på verdenshandelens normale gang.
Sølvstrømmen har vandret østover i mere enn 2000 år
og har slukt % av alt sølv som er produsert. Øster
lenderen betaler for størstedelen sine fornødenheter alene
med dette metall, deres rikdom anskues kun i form av
sølv. De kjenner intet til Vestens innviklede bank- og
kredittvesen. Statens inntekter er således i form av sølv.
Og når nu verdien av dette deres betalingsmiddel er
sunket til det halve og derunder, må nødvendigvis virk
ningen på utenrikshandelen være i høieste grad stag
nerende. Kinas handelsbalanse er ugunstig. Utførselen
var i 1928 991 millioner.: taels (1 tael =ca. 3 kr.) og
innførselen 1196 mill. taels, fordelt således:
England direkte og over Honkong utførsel til Kina 340
mill. t., innforsel fra Kina 243 mill. t.
U. S. A. utforsel til Kina 206 mill. t., innforsel ira Kina
127 mill. t.
Japan utførsel til Kina 319 mill. t., innførsel fra Kina
229 mill. t. ;
Andre land, tildels europeiske, utforsel til Kina 331 mill. t.,
innførsel fra Kina 392 mill. t.
Til kjøpeevnens synken på grunn av sølvprisen kom
mer de urolige forhold i det indre av landet, som har
gjort at verdiene ophopes på kysten, sølvet i Shanghai,
og den indre kinesiske handel stagnerer virkende tilbake
på kystens handel med Japan, Amerika og Europa.
Den almindelige handelsstagnasjon som er fulgt efter
verdenskrigen er således i betydelig grad blitt forverret
N
22. oktober 1931 TEKNISK UKEBLAD 379
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
