Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 49. 31. desember 1931 - Teknikk kontra nasjonaløkonomi og politikk, av Paul Molde
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
smukt innbo, fornøielser som varieté, film og teater,
illustrerte blader og aviser, underholdningslektyre og lit
teratur. Alle disse tings plasering i luksusklassen har
monerer ikke helt med den gamle visdom om mennesket,
som ikke lever av brød alene; men sett fra dette syns
punkt blir spørsmålet lett for filosofisk. Vi vil her kun
betrakte saken nasijonal- og socialøkonomisk.
La oss betrakte et sluttet samfund i produksjonslike
vekt. Herved forstår vi, at alle har arbeide, at produk
sjonen på passende måte tilfredsstiller det samlede be
hov, og at der ikke produseres mere enn der konsumeres.
Denne produksjonslikevekt kan forstyrres av forskiellige
ting såsom krig og naturkåtastrofer, men disse vil vi se
bort fra. Den forstyrrelse, som her interesserer oss, er:
Teknikkens utvikling. ;
La oss tenke oss, at teknikken i løpet av kort tid gjør
sådanne ekstraordinære fremskritt, at samfundet med den
samme beskjeftigelse produserer dobbelt så mange varer
som før. Den umiddelbare følge vil være arbeidsløshet,
fordi der ikke plutselig er bruk for så mange flere varer
og derfor må produseres mindre. Arbeidsløsheten be
virker imidlertid, at forbruket går ned, hvorfor produk
sjonen må være ytterligere mindre, med andre ord lavinen
ruller. Overproduksjonen medfører ennvidere, at prisene
faller, virksomhetene blir mindre og mindre lønnende,
hvilket fører til. stadig stigende arbeidsløshet. Engang
nåes naturligvis bunnen, således at tidene igien kan be
gynne å bli bedre; men alt for mange verdier er forinnen
gått tapt, og alt for mange unødige lidelser lidt. De bedre
og bedre materielle og åndelige lykkemuligheter for alle
samfundets medlemmer, som skulde være den samlede
utviklings mål, blir under krisen til et fiernt og svinnende
Fata morgana. Skal vår kultur engang gå under, blir
det sikkert på et tidspunkt, hvor utsvinget fra likevekts
tilstanden er størst hvor spenningen blir så stor, at det
hele brister — i krisens dyp eller på konjunkturenes topp.
Til avhielp av kriser forårsaket av teknikkens hastige
utvikling er fremsatt mange forskiellige velmente for
slag. Vi skal her ganske forbigå striden om høie motsatt
lave lønninger og kun kort omtale ett av de andre
kjente, nemlig det med den mot null konvergerende
arbeidstid. Ved denne tilsikter man en likelig fordeling
av den samlede arbeidsmengde mellem alle samfundets
medlemmer, basert på arbeidsplikt og forbud mot over
arbeide. Tenke sig, forbud mot arbeide! "Arbeidet, som
ikke alene er «kilden til all rikdom», men tillike den
største personlige lykkemulighet for alle. Hvordan i all
verden forestiller man sig å fremme menneskenes lykke
ved straks å forringe den største av alle denne lykkes
faktorer. ;
La oss atter vende tilbake til vårt samfund i produk
sjonslikevekt, At behovet er passende dekket, vil si, at
der i hvert fall er nok av de viktigste livsfornødenheter
som brød, jevne klær o.s.v. Produksjonens forøkelse
som følge av teknikkens almindelige fremskritt vil der
for først og fremst medføre overproduksjon av simple
livsfornødenheter, og først senere av de såkalte luksus
varer. Men overproduksion og fallende priser på de
simpleste livsfornødenheter medfører ingen forøket lykke,
heller ikke om den ikke førte til arbeidsløshet. Hvad
i all verden skal en arbeider med to brød om dagen, hvis
han bare kan spise ett. Og hvad glede har han av stadig
å kunne kjøpe sig to sett arbeidstøi, når han bare kan
bruke ett ad gangen. Utviklingen øög den forøkede vel
stand skal ikke gi ham adgang til å kunne kjøpe flere
nødvendighetsprodukter, som han i forveien har nok av,
men den skal gi ham adgang til å kunne kjøpe flere
luksusvarer. Hvilke blir det hans egen sak å bestemme;
der vil alltid være nogen som foretrekker varietéforestil
linger fremfor et bibliotek, eller en bil fremfor et pent
hiem. |
Produksjonens forøkelse må derfor ikke falle på nød
vendighetsartiklene, hvorav der er nok, men på luksus
varer, hvorav der aldri blir nok. Når en luksusvare er
blit almindelig og «nødvendig», er den jo ikke luksus
mere; så er det andre, nye ting, som er blitt luksus.
Å skape ny «luksus» og gjøre den til ikke-luksus, skal
være den stigende teknikks opgave. Da Ford var ung,
gjorde han det riktige: han konstruerte en luksusgjen
stand og gjorde den til noget nær allemanns eie. Da han
blev gammel gjorde han det bakvente: han innførte den
forkortede arbeidsuke med den mindre ukefortieneste.
Hadde han bevart sin ungdoms instinkt og geni, hadde
han opfunnet en ny luksusartikkel og gjort den almin
delig, og på denne måte fått anvendelse for sine folks
overskytende arbeidskraft. Selv om hans flyvemaskin
fabrikasion kan sees som et forsøk i denne retning, har
det vært ganske utilstrekkelig, og det har ikke i vesentlig
ærad kunnet forringe den kjensgierning, at nettop mens
han var kommet så langt, at hans egne arbeidere fikk
råd til å holde bil, begynte tilbaketoget: den forkortede
arbeidsuke og den mindre lønn. At Ford blev gammel,
var han uskyldig i; men hvor var de nye ingeniører,
som skulde ha trådt i hans unge fotspor? Fantes
de ikke, eller fikk de bare ikke lov til å komme til og
folde sig ut? Og hvad var i så fall hindringen?
Vi vender atter tilbake til samfundet, hvor den sti
gende arbeidsloshet som følge av overproduksjonen av
livsfornødenheter begynner å bli faretruende. Hvad gior
samfundet nu? Det alarmerer politikerne. Og hvad
gjor de? De utbetaler først og fremst understøttelser til
de arbeidsløse. Dette er i den foreliggende situasjon ikke
så meget å si på; men hvorfra tar de pengene? Pengene
tar de i form av forøkede skatter, direkte såvel som in
direkte. Om direkte skatter i almindelighet kan der sies
meget. De er vår største levning fra barbariet, en direkte
efterkommer av enevoldskongers og leietroppers plynd
ringer, hvis eneste mål er makthavernes øieblikkelige
nemhet og behag. Den tanke på videre sikt, som sam
fundsmessig skulde forsvare deres fortsatte utskrivning,
savner man ganske. Og om direkte skatter i særdeles
het, d. v. s. som krisemiddel, kan der sies ennu mere, og
det er heller ikke av det gode. Men nok om det. Det,
som særlig. interesserer oss her, er de indirekte skatter.
De indirekte skatter er nemlig i våre demokratiske tider
næsten alltid skatter pålluk»susartikler. Der finnes neppe
den regiering i verden, som ikke i øieblikket tumler med
planer om luksusbeskatning.
For den som tror at krisens eneste løsning ligger i
en forminsket produksion av nedvendighetsartikler, av
hvilke vi har skjebnesvanger overflod, og en sterk for
eket produksion av luksusvarer, av hvilke vi aldri får
nok, forekommer skatt på luksusvarer, som middel til å
hjelpe oss ut av krisen, å være det rene vanvid. Den
produksjon, hvis forøkelse alene kan hjelpe oss ut av
krisen, hemmer man. Og den produksijon, hvis over-
538 TEKNISK UKEBLAD Nr. 49 - 1931
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
