Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 50. 4. januar 1932 - Årskiftet og krisen - Professor dr. Johan Herman Lie Vogt, av C. C. R. og Ø. R. L.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ganske usedvanlig grad forbenet når det gjelder
innstillingen overfor virkelig nye åndsretninger.
Men ingeniøren, han som ved siden av lægen
representerer den eneste helt internasjonale viden
skap, han vil i alle tilfelle ha en vesentlig misjon
i den tid som kommer. ’ e
PROFESSOR DR.
JOHAN HERMAN LIE VOGT
1/ 1858 — 3/, 1932
Professor J. H. L. Vogt, som for ca. 3 år siden ved fylt
aldersgrense fratrådte sin stilling ved Norges tekn. hoi
skole, avgikk ved deden3.ds. !
Prof. Vogt tok bergeksamen ved universitetet i 1880 og
drog derefter til utlandet for å søke videre utdannelse, først
til Sverige, hvor han ved Berghögsskolan i Stockholm la
sig særlig efter jernets metallurgi. 1 1885 blev han ansatt
som amanuensis ved universitetets metallurgiske labora
torium, og allerede året efter blev han, bare 28 år gammel,
utnevnt til professor i metallurgi ved wuniversitetet. Da
bergstudiet i 1912 overflyttedes til Norges tekn. høiskole,
fulgte han med og overtok samtidig undervisningen i mine
ralogi og geologi og herunder særlig naturforekomstlære.
I 42 år har således professor Vogt vært en av hovedlærerne
ved våre bergingeniørers utdannelse.
Professor Vogt har gjennem årene nedlagt et betydelig
arbeide for fremme av vårt lands bergverksdrift og særlig
skal her nevnes: hans utrettelige arbeide for å gjenreise
vårt lands nikkel- og jernindustri, den siste fornemmelig i
forbindelse med den elektriske jernmalmsmeltning. Hans
hovedinteresse var og forblev dog den praktiske geologi og
han har nedlagt resultatene av sine studier herover i det
store verk: ,,Die Lagerståtten der nutzbaren Mineralen und
Gesteine”, som han utgav sammen med professorene Bey
schlag og Krusch. Hans arbeider ,,Norske ertsforekomster”
vil vere serlig kjent og skattet av vår bergindustris menn.
: KuUr E I
| : T A EE D :
: äzäw&xfåiv RB |
” STRE SNÖRSAL gr e Ca d AESSRS R is j
. f ..»st.«g;xrz’:., EVr H
ni A TT H
An 720 e SSASE R
ERAET
AaeA A s N S S S i
äbåc KI E . ED ed A |
Ø R SSA R *:(*ä S emmm
: x;!%%;’*%ä; A a M ES !
Ora t a A RS A i
eæ S S H
S A e B : j i
: VS a a S p
| - E d
Ftr S O AR S S S :
RG SCC N F
2 NRPRNMER
a S ee e B udr
å ov s = SRS SN SRS SR
h
Y me - z 2 R
Sr V d K : enl
;aR A B
D | -
LR a ; es
” : pr m
| u ;;R:QÅ:;%*&" lA - Sa
RRR å A t
: ST RE N eTT > b a
; kn R A e
: SN : E. ar
T n
4
Å
Professor Vogt var:medlem av en rekke videnskapelige
selskaper, således av Videnskapsselskapene i Oslo og Trond
heim, av det kgl. danske vidensk-psselskap og Geological
Society i London, av det svenske Vetenskaps Akademi og
det russiske akademi. For sine videnskapelige fortjenester
mottok han i sin tid St. Olavsordenens ridderkors. C.C.R.
k
MENNESKET OG SAMFUNDSMANNEN
In memoriam
Avdøde professor J. H. L. Vogt var ikke bare en fremtre
dende videnskapsmann med et universelt ry som meget få
andre norske forskere, men han var også en særpreget og
charmerende personlighet. I hans eldre år trådte blandt
hans mange sympatiske trekk særlig dette ene stadig ster
kere frem: kjærlighet til de unge og samfølelse med deres
interesser og den derav følgende aktive deltagelse i deres
organisasjonsliv. Overalt hvor den unge intelligens hadde
et brennpunkt, der fant man også professor Vogt, det være
sig i Høiskolenes Kjemikerforening, hvor han tradisjonelt
takket for maten, eller i Studentersamfundet. Her var han
forlengst ophøiet til institusjon og hedret med dets høieste
utmerkelse, kommandørkorset av De sorte får, likesom han
nød en overordentlig høi grad av popularitet. Hans feno
menale personalkjenskap, som gjorde at han i praktisk talt
hver eneste samfundsgjest fant en direkte eller indirekte
bekjent, den er blitt helt legendarisk. Det skulde være en
rar foredragsholder med hvem professor Vogt ikke hadde
et tilknytningspunkt i form av bekjentskap til nære slekt
ninger e.1. En gang bød man som foredragsholder på en
vaåskeekte kineser med skjørt og pisk,
ogman opfattet det
som et utslag av distraksjon — eller gammel vane — da
professor Vogt umiddelbart efter presentasjonen tilkjenne
gir inngående personlig kjennskap til hans familie. Men
også det viste sig å være helt riktig. Ti det er kun delvis
riktig når Vogt blev betegnet som ,,Norges siste professor”.
Visstnok kunde han bære til skue enkelte av de rent ytre
,.professorattributer”, og visstnok var han professoren -av
ytre typus, men man: tok feil hvis man gikk ut
fra at denne nimbus av videnskapelig distraksjon strakte
sig under overflaten. En glimrende hukommelse, skarp logikk
og fremragende orienteringsevne, det var hans særpreg til
det siste. Han hadde det til felles med enkelte av den
svunne tids . kjente professorer, at de dannet kjernen i
utallige historier og anekdoter. Det gjorde også professor
J. H. L. Vogt. Hvor to eller tre høiskoleingeniører forsam
let var, om så i de fjerneste utkanter av kloden, der dukket
snart professor Vogts person frem som centralfiguren i anek
doten fra høiskole og samfund. Men alltid stod han der om
strålet av det samme skjær av popularitet som var ham
beskåret i foreningene.
Hans stilling i studentersamfundet i Trondheim var
enestående og eiendommelig. Studentene så op til den ær
verdige professor med ærbødighet og beundring. Men sam
tidig var der neppe en student som ikke syntes han stod i
et nært, personlig vennskapsforhold til ,,Vogten”. Saken
var jo den at de alle instinktivt følte, at professor Vogt
var studentenes rettsindige venn. Og like til det siste var
han gjerne blandt de yngste når han kom i de unges
krets. Blandt den unge intelligenshørte han hjemme. Det var
derfor bare naturlig, at når en betydningsfull eller litt van
skelig avgjørelse skulde treffes, foran eller bak kulissene,
så var det fremfor noget professor Vogts litt stakkato og
avmælt fremførte innlegg man hørte efter.
546 TEKNISK UKEBLAD Nr. 50 - 1931
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
