Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 51. 11. januar 1932 - Kartlegning fra luften, av K. Wold (forts.)
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
man eksemplet videre, er det lett å innse at så lenge
Øøiebasis og avstanden d: forblir konstant, kan billed
planet forskjyves i X og Y retninger uten å forandre
det plan hvor strålene Li:—1 og L.—2 skjerer hinannen.
Forandres derimot di ved forskyvninger i forhold til b,
vil også A øieblikkelig forandre sin avstand fra obser
vator, fierne sig når di oker og nerme sig når di avtar.
Benevner man summen av P:i og P2 punktet A’s paral
lax Pj, så vil det ’sees at folgende forhold består
P, LP og for B tilsvarende py = |.
H, Hp
Og forholdene gielder også like godt om man bytter
om 0og tenker sig A og B som fikse punkter i rummet,
hvis billeder viser sig som 1, 2, 3, 4 på et gjennemsiktig
billedplan. Riktigheten herav kan man lett overbevise
sig om ved gjennem en vindusrute å bestemme beliggen
heten av billedene av to punkter i forskiellig avstand fra
øinene. : -
La oss nu anta at billedplanet istedetfor å være et
enkelt ark papir dannes av 2 fotografier som griper over
hinannen og som er tatt med kameraet henholdsvis i L:
og La Ser man disse avtrykk, som da danner et par, i
et stereoskop efterat billedene er orientert i forhold til
hinannen og øienbasisen, så vil der dannes et plastisk
billede. I dette vil enkelte punkter, f. eks. B, synes å ha
en høide forskijellig fra andre, f. eks. A på grunn av
forskjellig parallaktisk forskyvning.
f.b
Hvis i forhboldet P = H telleren forblir uforandret,
så vil P avta når H øker. Når man derfor et øieblikk
ser ned fra et fly, så synes grunnen flat, fordi høidefor
skjeller kun frembringer meget små parallaktiske diffe
ranser. Tar man derimot under flukten fotografier med
passende mellemrum, økes b luftbasisen de paral
laktiske differanser blir straks relativt store, og vi får
en utpreget plastisk effekt, når man ser på billedpar i et
stereoskop. Denne reliefeffekt er i*virkeligheten for
dreiet, da den vertikale er større enn den horisontale,
men det parallaktiske grunnforhold er ikke på nogen
måte rokket. .
Visse bestemte betingelser må dog opfylles for å få
den stereoskopiske effekt ut av luftfotografier i et almin
delig stereoskop. Kamerahelningen må være liten da
ellers helningsforvrengning vil innføre falske parallax
differanser. Som nevnt må ikke luftbasis være for kort
for å opnå tilfredsstillende stereoskopisk effekt, men hvis
man på den annen side ønsker å føre den frem fra bil
lede til billede i en hel stripe av fotografier, må hvert
av disse gripe over det foregående område med minst
50 %. En balanse mellem basislengde og overdekning,
må derfor etableres. Faktorene lys og skygge samt per
spektiv har en miateriell virkning på det stereoskopiske
syn, da våre øine opfanger alle disse inntrykk samtidig.
Derfor må man ha detaljerike billeder for å opnå den
beste stereoskopiske virkning og dette fordrer igien at
de er tatt i nogenlunde lav høide. Alle disse faktorer og
flere til må vel overveies og balanseres når man skal
avgjørde de beste eksponeringsbetingelser i stereoskopisk
øiemed. !
Vender vi så igien tilbake til den parallaktiske grunn
formel, så er det lett å innse at parallax-differenser gir
oss et direkte mål for høideforskieller i terrenget. Men
direkte utmåling av de parallaktiske differanser og be
regninger av de tilsvarende høideforskieller vil være et
tidsrøvende og trettende arbeide, og dessuten må de
måles mellem skarpt deffinerte billedpunkter som vei
kryss, gjerdehjorner etc., som sjelden forekommer nettop
der hvor høider ønskes bestemt.
Bruken av Stereokomparatoren og Stereoautograten,
som vil være kjent fra den terrestriske fotogrammetri,
hjelper oss imidlentid over disse vanskeligheter. Den
førstnevnte, som blev innført allerede i 1901 av Dr.
C. Pulfrich, består i hovedsaken av en dobbeltkikkert
med stor objektivavstand og et par plateholdere som
ved roterende bevegelse tillater noiaktig orientering av.
fotografiene. Holderne kan dessuten beveges i forhold
til hinannen i X-retningen, og begge samtidig i både
X og Y-retninger (se fig. 2). Hvert øieglass har et såkalt
«bevegelig» eller «flytende» merke i form av et almin
delig trådkors, en pilspiss eller lignende egnede figurer.
Sett i kikkerten er merkene sammensmeltet og optrer
som ett punkt i rummet over, under eller sammenfal
lende med de omgivende grunndetalier, alt efter for
skjell eller likhet i vinkelparallax. Et eksempel herpå
er vist i fig. 2, hvor m: og me er merkene og M det
sammensmeltede punkt som synes betraktelig under B.
Bringer man nu to eller flere triogometriske punkter
hvis høider også er bestemt kontrollpunkter efter
tur inn under merket, og lar dette berøre billedet av
punktet ved en relativ bevegelse av fotografiene i X
retning og avleser denne på en mikrometer-skala, så
får man høiden uttrykt i parallax. Det er en kjent sak
at dette videre er utnyttet til kurvelegning av foto
grammetriske karter i stereoautografen o. 1. instrumen
ter og med meget nøiaktige resultater, når arbeidet
utføres av eksperter i stereoskopi.
Ved luftfotografering optrer imidlertid både helnings
feil og feil på grunn av forskiellig høide. Disse feil må
elimineres før fotografiene kan brukes til nøiaktige ste
reoskopiske arbeider. Forskiellige fremgangsmåter er
benyttet og har fert til konstruksjoner av en rekke til
dels meget kompliserte instrumenter som det vil føre
"for langt å gi en nærmere beskrivelse av her. (De
fleste vil forøvrig være leserne kjent fra detalierte
beskrivelser i utenlandske tidsskrifter og brosiyrer fra
de fremstillende firmaer.) -
Nevnes kan det dog, at der arbeides efter to for
skjellige prinsipper. Det ene er at forrykningene bestem
mes for hvert platepar av grunnkontrollen, og ved to
omfotograferinger korrigeres først for helning og derpå
for høide. Dette foretas i en såkalt transformator, og
man får som sluttresultat nye horisontale billeder i fel
les målestokk og som så i stereoskopapparater kan
benyttes videre til kartfremstillingen. Firmaet «Brock
and Weymoth», Philadelphia, har konstruert apparater
og arbeidet efter denne metode med gode resultater i
U. S. A. Den krever dog bestemmelse av mange punkter
i marken hvis én-linsekameraer benyttes, men hvis fler
linsekameraer benyttes, kan ikke alene punkttettheten
nedsettes betraktelig, men nøiaktigheten øker også ved
at man får større kontrollavstander å operere med.
For land som allerede har anskaffet kostbare konstruk
sjonsapparater for terrestrisk fotogrammetri, har me
toden den økonomiske fordel, at disse også kan benyttes
ved luftfotogrammetri. | ”
I de fleste og mest kjente Européisée instrumenter
som Hugershoffs Aerocartograf, Wild’s Autograf og
’ QQ’-!
/| |
eer
N a
1
|
Fig. 2.
554 TEKNISK UKEBLAD Nr. 51 - 1931
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
